INNLEGG: Rock skal være farlig, men hvem vil ha en mollakkord i øret resten av livet? Lege og musiker Carl Christian Lein Størmer vet hvordan du kan unngå evig øresus.

Carl Christian Lein Størmer

Det begynte en sen kveld i 2001 bak trommesettet på Kaos i Tromsø. Anledningen var det smått legendariske dirt punk bandet The Carmelitz (RIP) siste konserter. Jeg merka midtveis i gig-en at den ene ørepluggen hadde falt ut. Med en monitor skrudd på 11 og frenetisk hamring på riden, slet jeg etter hvert med å høre noe som helst. I det siste ekstranummer var over, ploga jeg meg vei forbi folk og ut av lokalet og ut på gata, et eller annet var galt. I det jeg trådde ut i fri luft og desibelnivået i mine omgivelser falt drastisk innså jeg at det var fullstendig døv på det ene øret. Det eneste jeg hørte var en intens og hylende ulyd. Shit!!?? To uker tidligere hadde gitaristen i mitt andre band, Turdus Musicus, sluttet da ørene hans ikke hadde klart mer. “80 % av alle med alvorlig tinnitus begår selvmord” hørte jeg noen si. Hva faen nå?!

Noen dager senere var hørselen tilbake og tinnitusen borte. For denne gang. Tilbake satt jeg med det som i psykiatrien nok vil kunne kvalifisere for “en økt paranoid beredskap”. Jeg var livredd for å få permanent tinnitus. Jeg oppsøkte straks nærmeste øre-nese-hals-avdeling, møtte en lege som lo av meg, og spydig kommenterte “Du vet at du nok allerede har fått hørselsskade”, før jeg fikk krangla meg til en avstøpning av øregangene mine og videre brukte 1500 kroner på spesialstøpte øreplugger. Safe for now.

Rockforståelsesfull
En del år senere hadde jeg forvillet meg dypt inn i den akademiske verden, og da jeg på femte år av medisinstudiet måtte produsere mitt første forskningsmateriale med valgfritt tema var valget av emne lett. Jeg tok kontakt med Niels Christian Stenklev, overlege på ØNH ved Universitetssykehuset I Tromsø, en uortodoks kar(akter) jeg hadde lagt merke til da han hadde underviste meg i ØNH-faget noen år tidligere, men kanskje viktigere, jeg hadde observert hans tilstedeværelse på flere arrangementer på etablissementer av tvilsom karakter (les: rockeklubber). Jeg trengte en faglig dyktig og rock-forståelsfull veileder. Han var rett mann for jobben.

To år senere publiserte jeg og Niels Christian artikkelen “Rock og Hørselsskader” I det anerkjente “Tidsskriftet for den Norske Legeforening”. Interessen var enorm. Fra media og vår egentlig målgruppene, rockemusikerne. Et år senere ble artikkelen kåret til 2007s tredje beste oversiktsartikkel av den Norske Legeforeningen, en viktig fjær i capen, da den viste at temaet også var av stor interesse i medisinske kretser. Men nok om det.

Rock skal være farlig
Jeg ble bedt om å oppsummere essensen i mine funn for de det angår mest, DEG!
At rock som fenomen utgjør en generell helsefare bør ikke være noen hemmelighet (http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1705615) men det er kanskje noe av grunnen til at man holder på med. Rock skal være farlig. Likefullt, hvor kult er det den dagen du sliter så med hørselen at ikke lenger kan rocke? Ikke spesielt kult. Så følg med!

Man kan i all hovedsak snakke om tre typer hørselsskader når det gjelder rock:

Hørselstap
Hørselstap kan være forbigående eller permanent. Ved permanent hørselstap på grunn av rock tenker man at man har svidd av hårcellene i det indre øret. Disse cellene mottar lyden overført via det ytre øret, trommehinna, hammeren, ambolten og stigbøylen, fortolker den og sender den rett videre inn til hørselssenteret i storhjernen. Disse cellene er konstruert slik at dersom de skades og dør kan de ikke gjenskapes. Derav PERMANENTE hørselstap. Skumle greier.

Tinnitus
Subjektiv tinnitus er fornemmelsen av lyd som “egentlig ikke eksisterer”. Med andre ord det finnes ikke et teknologisk instrument i verden som kan registrere den. Allikevel hører du det. Hvor den oppstår vet vi egentlig ikke. I øret? I hjernen? Ingen vet. Lyden kan fortone seg på mange måter. Den kan være hylende, pipende, brummende eller brusende. Det kan være én tone eller flere toner (jeg traff en jazz musiker som hadde tre toner samtidig, sammen utgjorde de en moll akkord, noe som gjorde det praktisk talt umulig for han å spille later som gikk i dur..). Den kan være lav eller den kan være intenst høy. Den kan knapt plage deg eller den kan være så infernalsk at den driver deg til å begå selvmord, eller som Van Gogh, skjærer at deg øret.

Hyperacusis
Hyperacusis er overfølelsomhet for lyd. En lyd treffer øret ditt og normalt hadde du knapt reagert, men du oppfatter den som jævli plagsom. Eller som en kompis i et ikke ukjent norsk punkband en gang sa til meg etter et besøk hos legen; “Jeg hadde ikke nedsatt hørsel, jeg hadde faen meg bedre hørsel enn normalt!”.

Hvor mange?
Vi fant totalt syv internasjonale forskningsartikler som omhandlet temaet rock og hørselsskader. Resultatene var mildt sagt sprikene. I den første store oversiktsartikkelen fra 1976 fant man at i snitt 5% av rockemusikerne hadde hørselstap. I en finsk studie publisert 27 år senere fant man blant de 139 undersøkte rock/jazz-musikerne hørselsskader hos 74%. Når vi summerte opp tallene fra de totalt syv artiklene hadde 89 av totalt 454 rockere hørselsskader, altså 20%. Når man sammenligner dette tallet med den såkalte normalbefolkingen viser det seg at rockere statistisk sett påviselig har høyere risiko for å utvikle hørselskade enn “vanlige” folk. I klartekst: Det ER hørselsskadelig spille i rockeband, period!

Risikofaktorer
I vår studie fant vi at risikoen for hørselsskader økte med alderen. Videre var trommeslagere mest utsatt. Og jo kortere du øver per øving, jo mer utsatt er du. Jaha?
Vår studie viste faktisk at man som rockere over tid vil utvikle en slags motstandsdyktighet. Hvorfor vet man ikke sikkert. Flere teorier er lansert, deriblant at man ved kontinuerlig eksposisjon for høy lyd produserer proteiner i hårcellene som beskytter dem mot skade, eller at man rett og slett trener opp stapedius-muskelen (en liten muskel i mellomøret som kan regulere hvor mye lyd som slipper inn i hørselsorganet).

“We just like it loud, you know?”
Tinnitusrammede Lemmy Kilmister (Motorhead) forklarer nødvendigheten av høy lyd

Hvordan beskytte seg
Let’s face it, rock kommer alltid til å spilles høyt. 15-åringer på gutterommet kjøper heller ny fuzzpedal enn en desibelmåler. Problemet må nok heller hanskes ved roten, i dette tilfelle øregangen. Det kalles HØRSELVERN og kommer i et hav av innpakninger, men ikke alle er konstruert for å dempe lyd mens det samtidig tillater musikeren og bruke et av kroppens mest følsomme organ, nettopp hørselorganet. Lettvinte løsninger som en papirbit funker ikke, heller ikke bomull. “Sov-i-ro”-øreproppene man ofte får utdelt på rockevenues stenger effektivt lyden ute, ja, men man kunne like gjerne stilt seg på utsiden av lokalet, da stort sett bare bassen trenger gjennom. Av billige løsninger (igjen, let’s face it: rockere er ikke alltid like godt bemidlet) vil jeg anbefale de som på folkemunne kalles “juletre”-ørepropper. Men selve Rolls Rolls-en (er Gibson om du vil) i rockerns hørselverden er de spesialstøpte øreproppene. De stenger ute de mest skadelige frekvensen, og tillater oss å spille HØYT, samtidig som vi bade beskytter oss OG vi kan oppfatte alle nyansene i lydbildet. Gå til legen din, be han henvise deg til nærmeste Øre-nese-hals avdeling for støping av dine egne øreganger. De skal også vite hvor du videre kan bestille øreproppene custom made for DITT øre. Det koster litt (1500-2000 kroner), men hallo, det er verdt det!

Hvem har tinnitus
Om det er fem medlemmer i bandet ditt har mest sannsynlig minst én av dere tinnitus. Tenk på det! Noen mener antallet nok er høyere, da folk rett og slett ikke tørr fortelle om det. Men noen har turt: Bob Dylan (angivelig var tinnitus grunnen til hans akustiske periode på 80-tallet), Pete Townshend, James Hetfield, Lars Ulrich, Mike Patton (“Slowly growing deaf” anyone?), George Harrison, Bono, Ozzy og Trent Reznor er ikke bare noen av de siste 50 årenes største musikere, men har også alle til felles at de er rammet av tinnitus.

Tinnitus er en yrkesskade som rammer fler og fler. EUs regelverk på området er innført i flere land, og prosjektet “Grenser for lyd” jobber med retningslinjer for norske forhold.

Carl Christian Lein Størmer er lege og dessuten vokalist/gitarist i hardcorebandet Turdus Musicus og er aktuell med foredraget PLUG IN, TURN ON under by:Larm 2009 (torsdag 19. Februar kl 17:00-18:30 Club7 på Royal Christiania Hotel

Publiserte i 2007 artikkelen ”Rock and hearing disorders” i Tidsskriftet for den norske Legeforening.

Publisert:

Del: