Konsertserien “Piano Pluss” markerer for alvor Håkon Austbøs tilbakekomst til norsk musikkliv. Austbø har her håndplukket sentrale klaverstykker fra det forrige århundre, og dessuten invitert med seg musikerkolleger som Truls Mørk, Einar Henning Smebye og Hans Kristian Kjos Sørensen. Ballade presenterer her Austbøs egen gjennomgang av de fire konsertene, som spenner fra Debussey til Weill, og fra Janacek til Ligeti.

Håkon Austbø ved pianoet, 2005

Håkon Austbø er født i Kongsberg, og debuterte i Universitetets Aula i 1964, bare 15 år gammel.

Etter endt skolegang reiste Håkon Austbø til Paris, og studerte der fra 1966 til 1971. Han fortsatte sine studier ved Juilliard School i New York og ved høyskolen i München, og vant i disse årene flere internasjonale priser. Han var den første utlending som tok 1.pris i den eksklusive “Concours de la Guilde Française des Artistes Solistes” (Paris, 1970). Hans internasjonale gjennombrudd fant sted etter seieren i den internasjonale Messiaen-konkurransen for samtidsmusikk (Royan, 1971). Siden vant han priser ved den internasjonale konkurransen i München (klaverduo med Marina Horak, 1974), ved Ravel-konkurransen i Paris (1975) og ved UNESCO-tribunen i Bratislava (med Trio du Nord, 1975).

De siste 30 år har Austbø vært bosatt i Nederland, men er nylig flyttet tilbake til fedrelandet mens han fortsetter å turnere over hele verden som solist og som kammermusiker. I Norge fikk hans navn fornyet aktualitet da han etter en recital ved Festspillene i Bergen i 1989 mottok Kritikerprisen. Flere oppsiktsvekkende konserter i årene som fulgte, trefoldig tildeling av Spellemannsprisen (i 1990, 1992 og 1995), urframføring av flere norske klaverkonserter og samarbeid med skuespillerinnen Juni Dahr i melodramaet EddaDa – alt dette og mer har bidratt til at hans navn stadig er mer fremme, også i Norge. Han ble da også kåret som Årets Utøver i 1992, og ble også tildelt Grieg-prisen 2003.

På Parkteatret presenterer Austbø sesongen 2005-2006 en serie på fire konserter med norske medspillere, kalt “piano+”, noe som betyr en kraftig markering av hans tilbakevenden til Norge.

Her kan du lese kommentarer til hver av konsertkveldene.

KONSERT 1: 20. september 2005

“Dekonstruksjon – Visjon”

Les fées sont d’exquises danseuses

Debussys preludier
Henriette Slorer (dans)

Mange av Debussys preludier formelig roper etter dans, hva enten det skyldes den raffinerte bruk av tidens populære danser eller simpelthen den visjonære letthet og de lekende farger som preger denne musikken. Henriette Slorer har utarbeidet en slags koreografert improvisasjon som kommenterer stykkene, ikke som et selvstendig element men som en forlengelse, uten dermed å bli rent illustrerende. En beskjeden lyssetning vil forsterke atmosfæren i de enkelte stykkene, som spenner over alt fra monumental visjon til burlesk humor.

KONSERT 2: 22. november 2005

Provokasjon – Inklusjon

“Paris – Berlin: Fra vals til blues”

Ravel, Satie, Poulenc, Antheil, Hindemith, Eisler, Weill
Guri Egge (sopran)
Atle Sponberg (fiolin)

Cross-over er nå blitt en motetrend som nærmest påtvinges musikere og publikum. I mellomkrigstiden var det derimot en helt naturlig sak. Både i Paris og i Berlin lot mange komponister seg inspirere av varieté, music-hall og den nye amerikanske underholdningsmusikken, uten at noen av dem skammet seg over det. Interessant nok sto mange av disse på den politiske venstresiden, nært knyttet til dadaismen og surrealismen, og senere antifascismen. Komponister som Eisler og Weill gikk omtrent på dagen over fra tolvtonemusikken til musikal-genren og plasserte seg dermed utenfor det kunstige skillet som etterhvert oppsto mellom den musikalske avant-garde og det brede publikum.

I dette programmet presenteres musikk fra begge hovedsteder mellom 1910 og 1940 men med tyngdepunkt i 20-årene, i all sin frekkhet, dekadanse – og dybde. Amerikaneren Antheils 2.sonate for fiolin og klaver går kanskje lengst i å sjokkere, noe han ønsket å gjøre i sine Paris-år, og stykket er ikke spilt før i Norge. Dette blir gøy!

KONSERT 3: 26. januar 2006

“Konsentrasjon – Desperasjon: Den forsvunnenes dagbok”

Janacek
Truls Mørk (cello)
Nils Harald Sødal (tenor)
Anna Einarsson (alt)
Kor

Janáceks tonespråk er helt eget og ligner ikke på noen annens. Men det tok ham tid å finne dette språket; det satte seg først da han var nærmere 60, etter en kronglete leteprosess hvor han samlet folkemusikk, lyttet til lyder i naturen og fremfor alt søkte å gjenskape talespråkets rytmer. I 1912, da han skrev sin siste klaversyklus I tåken, er dette språket fullt utkrystallisert med sin helt spesielle intensitet, samtidig som det faller sammen med en dyp personlig krise hos komponisten, som noen år før hadde mistet sin datter og slet med å få anerkjennelse og å få oppført sine verk. Stykket er kanskje det mest depressive som noensinne er skrevet. Etterhvert gikk det imidlertid bedre med ham og han skrev en rekke betydelige verk i årene som kom, som om han fant en ny ungdommelig kraft. Blant disse verkene står både Pohádka (eventyr) for cello og klaver og sangsyklussen Den forsvunnenes dagbok sentralt. Det siste er en rekke sanger for tenor men i tre av sangene medvirker en alt og et lite kor på tre damestemmer. Verket fremstår dermed som en miniopera med klaver som har en historie om forbudt kjærlighet på bunnen – kanskje en referanse til komponistens eget forhold til en langt yngre kvinne, noe som utvilsomt bidro til hans sene oppblomstring. Verket fremføres for første gang i Norge.

KONSERT 4: 25. april 2006

“Konstruksjon – Improvisasjon: To klaver og slagverk”

Boucourechliev, Ligeti, Bartok
Einar Henning Smebye (klaver)
Hans Kristian Kjos-Sørensen (slagverk)
Markus Leoson (slagverk)

Som en spektakulær avslutning på serien brytes lydmuren i Parkteatret! Bartók satte en standard ved å kombinere klaveret – i seg selv et slags slaginstrument – med slagverk. Dette gjorde han i flere verk, men i sonaten for to klaver og slagverk går han lengst. Det er et av det 20. århundres absolutte mesterverk som på en genial måte kombinerer urkraften i det folkelige materiale med en kompromissløs logikk. Den franske bulgareren Boucourechliev går den motsatte vei: han leverer kun basismateriale til musikerne som gjennom improvisasjon skaper verkets form der og da. Ingen vet hvem som begynner eller hvordan forløpet blir, og dette skjer her for første gang i Norge. Ligetis tre stykker for to klaver inngår også i programmet, og her blir det konstruktivistiske element – en kompleks bruk av ulike rytmiske lag som lovmessig forskyves i forhold til hverandre – brukt til å skape en illusjon av improvisatorisk frihet.

Alle konsertene er på Parkteatret Scene. Håkon Austbø, som for tiden er aktuell med nye Debussey-.innspillinger for Simax, har også egne nettsider, som du vil finne her.

Publisert:

Del: