Den avdøde rockeren Joachim “Jokke” Nielsen lever videre på film. – Denne filmen kunne aldri vært laget om jeg ikke var en kompis av Jokke. Det er min personlige hyllest til en venn. Jeg vil vise at Jokke var mer enn bare en fyllik, at han var en begavet låtskriver, forteller filmregissør Ernesto “Tico” Pulido Walstad. Venner, kolleger og familie forteller om den avdøde rockeren i en ny dokumentar som har premiere på dokumentarfilmfestivalen i Volda denne uken.

Joachim Nielsen (foto: Bent Are Iversen)

Det har blitt påstått at media og platebransjen nærmest tok livet av personen og mennesket Joachim Nielsen da de gav ham betegnelsen “Norges nasjonalfyllik”. En ny dokumentarfilm laget med utgangspunkt i Oslos rockmiljø belyser det varme mennesket og artisten Joachim Nielsen. Filmen viser hvordan Nielsens nærmeste venner opplevde personen Joachim Nielesen – og hans møte med platebransje, media og livet som rockestjerne.

— Dette er en klassisk “The Rise and fall of a Star”-historie. Ved å lage en film blir alt mye tydeligere. Med Jokke har det vært mye spekulasjon om myter. I bokform kunne det lett ha blitt en del sladder. På film får folk se ting slik de er. Det at jeg kjente Jokke gjør at vi unngå rykter og usannheter, forklarer regissøren.

Utgangspunktet for filmen er vennskapet mellom filmskaperen og rockeartisten, og en sterk kjærlighet til musikken Joachim Nielsen skapte med bandene Jokke & Valentinerne og Jokke & the Tourettes. Samtidig handler det om en hyllest til en sentral lyriker, rockartist og kunstner fra 1980- og 1990-tallet.

— Jokke var den beste låtskriveren vi har hatt i dette landet. Han var ikke redd for å uttrykke seg, og gav til kjenne både varme og humor gjennom sine tekster.

Familien og vennene til den avdøde rockeren har vært nøye med å verne om etterlevenet til Joachim Nielsen, og først senere i år slippes det et samlealbum som oppsummerer hans musikalske liv. Jokke var mye mer enn bare en fyllik. Hva skal en si. Han var en kompis. En blid figur som var glad i film, tegneserier og å ha det moro.

— Folk stilte opp fordi jeg også kjente dem, og de visste at jeg kjente Jokke. De hadde ikke likt at denne filmen hadde blitt laget av utenforstående. Folk stilte opp og hjalp meg å gjennomføre dette fordi jeg kjente hele gjengen. Man skal huske på at denne filmen ikke er laget for et kommersielt formål. Det er min eksamensfilm, og er laget som min personlige hyllest til Jokke. Det er ikke snakk om noen kommersiell lansering.

Likevel blir det muligheter for interesserte til å se denne filmen, som har fått titelen “Jokke – Offisielt”.

– Jeg har sendt inn filmen til kortfilmfestivalen i Grimstad og håper at den skal komme med der. Det blir nok også arrangert en del lukkede visninger her i Oslo. Jeg har da drevet filmklubb før.

Tico, som drev filmklubben Cold Turkey på Mars og senere Custom Rock Bar, og også var en del av rockemiljøet gjennom sin jobb som vaktansvarlig på rockeklubben Mars, forteller her om sin personlige filmstil.

— Folk synes gjerne at mine filmer er objektive. Jeg tar ikke stilling for eller mot. Jeg lar folk dømme selv hva de skal synes. Film er min store interesse. Det som kjennetegner mine filmer er at de får folk til å tenke. Filmen hermer livet til Jokke i den forstand at den slutter veldig brått og har en ganske kronologisk gjennomgang av hans liv. Det er del av storyen min.

Tico studerer film ved Fjernsynsakademiet på Norsk Institutt for Scene og Studio.

— Jeg har fått veldig bra tilbakemeldinger fra de som har sett filmen. Spesielt har det vært mye gode tilbakemeldinger fra de som kjente Jokke. Andre folk vil gjerne vite mer, og synes det blir kort og en noe brå slutt. Det er da også meningen at det skal være slik avslutter filmregisisøøren som er student ved

Pulido Walstads første dokumentarfilm, “Frank Robert og Toril”, fikk pris for beste tekniske løsning på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim med følgende begrunnelse: “En spennende dokumentar som kommer tett innpå intervju-objektet. Filmen byr på et stort drama, av lidenskap og destruksjon. Fortellingen styrkes av musikken og det begrensede tidsrom det utspiller seg. Når DV-teknikk og ungt samfunnsengasjement kombineres kan man oppnå en sterk dokumentar som gir ny innsikt hos publikum. Den enkle og rå formen forsterker selve temaet i filmen.”

Joachim Nielsen ble funnet død under tragiske omstendigheter høsten 2000 bare 36 år gammel. Hans nære venn og tidligere medmusiker tegneserieskaperen Waldemar Hepstein mintes her i Ballade Nielsens kunstneriske klimaks.

“For meg står det tredje albumet, “III” (1990), som noe av en milepæl i Jokkes karriere, hans “Revolver” eller “Pet Sounds” om man vil, med en elegant, sylskarp lydproduksjon, særdeles fengende og varierte melodier, og noen av Joachims flotteste tekster; en muntert manisk-depressiv berg-og-dalbane der Jokke er både Paranoid og Selskapssjuk, og der den hysterisk-hallusinerende sjølgode Et godt parti straks etterfølges av den nesten ulidelig realistiske, og samtidig hysterisk morsomme, hverdagsskildringen Gutta (“Vi er gutta som har opplevd alt… Så vi sitter her og kjeder hverandre, mens vi krangler om hvem som skal gå og handle”). Side 1 avsluttes med den lyriske kjærlighetssangen En perfekt dag, side 2 renner ut i en nådeløs heavy-rocker som formidler Jokkes kjærlighet til Koteletter. Min favoritt er åpningssporet, Når du ligger der i mørket, utvilsomt verdens beste poplåt om nattlig panikkangst og selvbedragende løfter om et nytt og bedre liv – “Men når du våkner opp om morran, så husker du ingenting”. Nei, det er nok mange ting man velger ikke å huske; men Joachim Nielsen, som menneske og som artist, hører definitivt ikke med blant dem.”

Hele minneordet til Waldemar Hepstein kan du lese her, eller ved å følge en av artikkellenkene nedenfor.

Publisert:

Del: