– Min måte å forholde meg til musikk og kunst på går gjennom hodet, hjertet og magen på samme tid, seier Erlend Skomsvoll. Det er hans eigne sorgprosessar som ligg bak ynskjet om å skriva ei dødsmesse.

Erlend Skomsvoll2/Foto: Lars Myre

Ida Habbestad

Foto: Lars Myre

Søndag vert Erlend Skomsvoll sitt nye verk ”Requiem” urframført.

Tinginga som kom frå Nidarosdomens guttekor var på ei messe for kor og orkester. Skomsvoll valde messa som omhandlar død og kyrkjelege tema omkring den.

Kvifor ende du opp med den alvorlege dødsmessa?

— For meg var det ikke mulig å la være, det var påtrengende. Far døde da jeg var 15. Det har vært et behov som har ligget i mange år å kunne uttrykke de følelsene i en sammenheng, svarer Skomsvoll.

Det er truleg som pianist, dirigent og arrangør at Skomsvoll er mest kjend. Han har vore mykje tilknytt Trondheim Jazzorkester, og har samarbeidd med ei rekkje utøvarar og grupperingar i ulike sjangrar.

Denne hausten har imidlertid komponistverksemda vore like sentral – mellom anna vart eit nytt verk av han presentert under årets Ultima. ”A Composers Diary While Writing His First Piano Concerto”, som han sjølv framførte i lag med TrondheimSolistene, tematiserte ein komponist sitt arbeid – med all den grubling, kreativitet og forløysing det måtte avføda.

Framfor ”Requiem” ligg stadig menneskelege emne til grunn, men i eit truleg meir allmenngyldig fokus: sorg.

— Det er ikke så lett å sette seg ned og bestemme hvordan man skal sørge. Det har slått meg at man må jobbe med savn og sorg; at følelsene ligger der som en aktiv faktor selv om de er langt bak i bevisstheten. Når folk dør, er det jo mange ting som skjer. Ikke minst må man forholde seg til at livet går videre. Da faren min ble begravet, dro vi og spilte fotball etter kirkekaffen – som en slags påminner om at det er viktig å ta pause fra sorgen, seier Skomsvoll.

Vil uttrykkja individet
Innfallsvinkelen er personleg, og når me spør han om kva som har vore hans viktigaste musikalske inspirasjonskjelde i arbeidet, er svaret ”meg selv”. Det får denne journalisten til å undrast over om ikkje det heile vert i overkant privat.

Men Skomsvoll insisterer på at det å få uttrykkja seg sjølv er viktig.

— Da jeg gikk på komposisjonsstudiet ved musikkhøgskolen i 1992, fikk jeg til en viss grad en opplevelse av at man i den vestlige kunstmusikken eller tenkningen ikke var så interessert i individet. Men min måte å forholde meg til musikk og kunst på, går gjennom hodet, hjertet og magen på samme tid.

— Jeg skrev på et ark en av de timene at jeg skulle ønske jeg var historieløs. Selvsagt mener jeg det ikke helt bokstavlig, men jeg oppfatter at menneskets møte med lyd er veldig genuint. Jeg er interessert i enkeltmennesket, i følelser og kommunikasjonen oss i mellom – og situasjonen nå. Selv om jeg har erfart at dette arbeidet har gitt meg noe, handler det ikke om meg i det hele tatt. Jeg synes det er motiverende og meningsfylt å lage noen rom som kanskje kan være til nytte for andre enn meg selv.

Gamle verkemiddel
Trass dei personlege betraktningar til grunn og likeeins ynskjet om å gripa ut av historia, går Skomsvoll i sitt ”Requiem” i ein klår dialog med tradisjonen.

Først av alt sidan han har valt den gamle forma, og alt den fører med seg av grunnstemningar og titlar. Dinest nyttar Skomsvoll ei rekkje verkemiddel frå historisk og nyare musikk.

— Som utøver og aktør har jeg vært innom mange forskjellige miljøer og opptrådd på mange ulike scener. Jeg synes det er viktig å bruke de teknikkene som er nødvendige for det jeg ønsker å si. Det kan være et ganske bredt spekter, seier Skomsvoll, og hentar fram døme frå stykket.

I opninga er han til dømes innom minimalistiske vendingar i opninga, for å skapa ein mogleg “livets puls”. I Dies Irae – dommedag – nyttar han neoklassiske element. Mellom anna står dur og moll-harmonikk på samme tid, for å antyda ei blanding av glede og sorg. Den norske salmesong-tradisjonen er representert i sjette sats, medan ”Libera me” er inspirert av tradisjonar i New Orleans. Der følgjer jazzmusikarar gravfølgjet med sørgmodig musikk frå heimen til kyrkja, medan det er dans og feiring av gravferda etterpå.

Requiem-teksten legg òg sine føringar – og Skomsvoll har studert fleire, dels sprikande omsetjingar, før han gjorde sitt endelige utval.

Mellom alle bønene om evig kvile og heller enn evig død lurer me på om Skomsvoll har gjort seg tankar kring skjærsilden?

Verket handlar ikkje så mykje om spørsmålet om kva som hender med den som er død, som om dei som står att med saknet, svarer Skomsvoll.

Han vonar verket kan vera eit innspel for ei opnare kyrkje.

— Jeg har et sammensatt forhold til kirken; mitt forhold til kirkens budskap og forholdet til kirken som sådan er to forskjellige ting. Kirken er jo en omsorgsinstitusjon. Men jeg har selv opplevd å dra til min lokale kirke; en gang jeg var deprimert og sliten etter å ha jobbet hardt, å bli avvist. Det var rart at menneskene som jobbet der ikke forsto. De få gangene i livet man er sårbar, er det viktig at kirken ikke glemmer hva de holder på med, seier Skomsvoll.

— Slik er dette arbeidet noe av en personlig prosess i forholdet til kirken. Jeg savner et felleskap som den norske kirke er ment å være. Kirken har nok en særlig betydning for mange i situasjoner rundt begravelser.

Søndag 8. november kl. 20.00 urframføring,
Nidarosdomens guttekor,
dirigent Bjørn Moe,
Sopransolist Birgitte Christensen,
Fiolinsolist Arve Tellefsen,
Komponist/Piano Erlend Skomsvoll,
Fullt orkester.

Publisert:

Del: