Harrys Gym omtaler Standon Calling som perfekt, og Casiokids kårer den til sin engelske favoritt.

Casiokids, © Thomas Olsen, Berlinkontoret

— Standon Calling føles på mange måter som den perfekte festival, sier Anne Lise Frøkedal i Harrys Gym.

— Det er et lite og oversiktlig område hvor det er lett å holde kontakten med folk uten å være avhengig av mobiltelefon. Det er reklamefritt, og med økologisk mat og godt vegetartilbud. Det er ikke for fullt, og publikummet er tilbakelent, fortsetter hun.
Harrys Gym lanserte sitt debutalbum i England i mai, og spilte låter både fra den og det nye albumet som kommer 6. september i løpet av sitt 40 minutter lange sett.

I år var det nærmest en norsk invasjon i Standon, når Harrys Gym kom i selskap av Megaphonic Thrift, Pica Pica og Casiokids.

For andre gang
— Standon Calling var en av mange festivaler vi spilte på i fjor. Sammen med Latitude er den min favorittfestival i England, og det er en ære å bli spurt om å spille der for andre år på rad, sier Ketil Kinden Endresen i Casiokids til Ballade.

I fjor fikk de varme opp for sitt store forbilde Femi Kuti. I år var det Etienne De Crecy som tok over etter bergensbandet.

— Men det var også et hyggelig gjensyn med våre engelske fans og ikke minst med våre venner i
Metronomy og Silver Columns, legger Kinden Endresen til.

Ren idyll
— For meg er det viktigere at festivalen takler sin egen størrelse enn hvorvidt den er stor eller ei. Se på Oxegen i Irland hvor vi spilte i fjor, kontra Roskilde for eksempel. Der Roskilde føles vennlig og avslappet tross sin enorme størrelse er Oxegen et djevelens Mardi Gras, en upersonlig fabrikkfestival. Standon Calling er ren idyll, og med sin beskjedne størrelse skaper den en intim og koselig atmosfære der alle føler seg inkludert, mener Kinden Endresen.

Publisert:

Del: