P2-kommentator Per Olav Reinton ble av komponist Jon Øivind Ness beskyldt for å ha sterke fordommer mot samtidsmusikken. Ballade har nå fått oversendt manus til Reintons kommentar om Ultimafestivalen 2003 i Midt i Musikken, som vi her trykker i sin helhet. – Hadde dette dreid som litteratur, så ville en så gedigen festival ha avfødt mye offentlig oppmerksomhet, skriver han blant annet, samtidig som han kommer med følgende historiske hjertesukk: – I stedet for å spre seg med vindene til alt folket, kapslet en musikkgenre, med det håpløse navnet samtidsmusikk, seg inn i en nisje, og erklærte selvhøytidelig all annen musikk som annenrangs.

Pamela O'Connel: "Concert Violinist"

Av Per Olav Reinton, journalist, Musikkavdelingen NRK

Inn ved 40′ – kommentar under Ultimafestivalen 2003

Vi er midt i Ultima, festivalen for samtidsmusikk i Oslo, som varer i ti samfulle døgn under slagordet Ekko av en æra.Det vi hører er fra en Ultimakonsert i 1995. Det er Luigi Nonos Sofferte onde serene – Nonos milde, men lidenskapelige bølger, her glimrende framført av Kenneth Karlson, og siden gitt ut på en prisbelønt plate.

Jeg sitter og blar i festivalens tjukke program på 130 sider, med mange begivenheter hver dag. Det er et svært arrangement og folk møter opp. Men har det offentlig interesse? Rapporteres det som skjer, analyseres de nye trendene, kjenner vi pressekorpset puste oss i nakken?

Hadde dette dreid som litteratur, så ville en så gedigen festival ha avfødt mye offentlig oppmerksomhet. Arrangørene erklærer hvert år at de er fornøyd med oppslutningen og oppmerksomheten. Men det bør de ikke være. Stillheten rundt Ultima er underlig.

For førti år siden hadde jeg abonnement på Ny Musikks konserter i Universitets aula, og satt i sidensofaen under Munchs bilde av Historien, med maleren Willy Middelfart som hadde abonnementsplassen ved siden av meg, husker jeg, og vi lyttet på framtidas musikk – trodde vi. Det var den gangen Pauline Hall var formann, ja formann, for Ny Musikk. Jeg var ikke der da koreaneren Pajk på symbolsk vis markerte tidsskillet ved å knuse et flygel på podiet.

Rikskonsertene ble lansert den gangen, av modernismens forkjempere, for å bringe det offentlige musikkliv ut av Musikkens Venners luner.

Men hva skjedde? I stedet for å spre seg med vindene til alt folket, kapslet en musikkgenre, med det håpløse navnet samtidsmusikk, seg inn i en nisje, og erklærte selvhøyidelig all annen musikk annenrangs. Musikken vendte rett og slett offentligheten ryggen, og vi som er opptatt av samtidsmusikk møter hverandre årvisst ved festivalene og nikker gjenkjennende til hverandre, og unge kommer til, bevares, men også de blir fort kjent med hverandre – vi kommer fra samme klan og kultur.

Klassisk musikk, som samtidsmusikken er i slekt med, har aldri solgt så dårlig.Salget er bare en tredjepart av det det var tretti år tilbake. Det kan vi leve med. Vi kan jo spille selv. Verre er det når ingen er interessert i det vi holder på med. Og særlig er det liten interesse for det som er nytt. Det er de samme verkene som spilles om att og om att på konsertene, og både Beethovens niende og Vivaldis Årstidene kan du nå få kjøpt på CD i 87 forskjellige innspillinger – men nye ting, som det vi lytter på nå?

Det var en tid da musikken slo an tonen i kulturlivet. Det var på Wagners og Verdis tid, da både malerkunsten og litteraturen hentet sin inspirasjon i musikken. Selv i 1950 åra brakte det og gnistret det – ikke minst rundt Ny Musikk.

Slik er det ikke nå. Samtidsmusikkens miljø er et lukket system, hvor en gruppe mennesker digger hverandre i en eksklusiv klubb, slik at selv ikke det beste – som det vi nå hører, Luigi Nono – kommer ut og får gjenklang.

Kommentaren ble illustrert med Kenneth Karlssons tolkning av Nonos Sofferte onde serene, fra Ultima i -95, som eksempel på musikk fra Ultima som også burde høres i annen kontekst. – Per Olav Reinton.

Publisert:

Del: