INTERVJU: Under framleggelsen av kulturbudsjettet for 2008, og senere til Ballade, markerte kulturminister Trond Giske at fast post hos departementet gir en mulighet til å stille helt klare krav. Trondheim Jazzorkester ble spesielt trukket fram. – Jo flere krav fra departementet, jo mindre handlefrihet. Vi skal levere ting tilbake, men vi kan ikke havne der at vi blir pulverisert av politiske føringer, sier Bjørn Willadsen i Midtnorsk Jazzsenter til Ballade.

Bjørn Willadsen

Av Carl Kristian Johansen

Trondheim Jazzorkester (TJO) kom inn på statsbudsjettet som fast post fra 2007, gjennom en knutepunktmodell der departementet, fylkeskommunen og Trondheim kommune deler finansieringen etter en 60-40 modell.

I perioden 2001 – 2006 ble TJO finansiert av Norsk kulturråds ensemblestøtteordning. I følge Bjørn Willadsen, daglig leder i Midtnorsk Jazzsenter som administrerer TJO, fulgte det ingen politiske krav med de pengene.

Med fast post på statsbudsjettet, og dermed også stabilitet og forutsigbarhet i finansieringen til TJO, har det kommer tydelige krav fra Trond Giske.

Disse kravene berører overordnede mål i den rød-grønne regjeringens politikk, og griper rett inn i besetningen og programmeringen til TJO; kjønnsmessig likestilling og kulturelt mangfold.

Likestilling

TJO er som jazzfeltet forøvrig sterkt preget av mannlige instrumentalister. Kvinneandelen blant musikermedlemmene i Norsk jazzforum er omlag 17%.

— Det er dette rekrutteringsgrunnlaget Trondheim Jazzorkester må forholde seg til i dag. Overført på produksjoner med 12 – 15 musikere vil 17% bety to kvinner i hvert prosjekt, sier Willadsen.

Hva betyr det for TJO at ministeren stiller dette kravet om økt kvinneandel i orkesteret, Willadsen?

— Jeg betrakter det offentlige som en sponsor, og at vi må øke kvinnerepresentasjonen i orkesteret følger med i pakken. Selvfølgelig kan man ønske seg at sponsorer aldri hadde hatt noe ønske om gjenytelse, men jeg synes ikke det er unaturlig at det følger med.

— Men jeg er administrator og ikke kunstner i denne sammenhengen, sier Bjørn Willadsen til Ballade.

Det prosjektbaserte orkesteret har oftest benyttet seg av Eirik Hegdal og Erlend Skomsvoll som komponister og arrangører. Maria Kannegaard er den eneste kvinnelige komponisten som har vært involvert i et TJO-prosjekt.

Midt-Norsk Jazzsenter jobber nå med en strategisk plan for TJO for neste år, der økt kvinnerepresentasjon er definert som et eget delmål.

— Vi tar på alvor den dårlig kvinnerepresentasjonen i jazzen, men har relativt god samvittighet så langt. Vi har gjort prosjekter med ganske mange kvinner involvert. Spørsmålet er hva som blir en rimelig og realistisk målsetting definert i prosenter.

— Vi sitter på toppen i en nærings- og verdikjede, og skummer fløten av det arbeidet som gjøres i utdanningsinstitusjonene. Vår posisjon tilsier at vi bør gi et signal nedover i rekkene om at vi generelt ønsker flere kvinner som instrumentalister i Trondheim Jazzorkester, sier Willadsen.

Kulturelt mangfold

Kulturdepartementet har også oppfordret TJO til at man programmer i forhold til Mangfoldsåret 2008.

— Vi er åpne for det, men vi har ingen konkrete prosjekter som handler om våre nye landsmenn eller etniske minoriteter, sier Willadsen.

— Jeg synes nok det er litt skivebom å be jazzmiljøet om å ta ansvar for mangfoldet i kulturlivet. Det er vel heller slik at en bevilgning til jazzmusikk i seg selv nettopp styrker mangfoldet, ettersom jazzmusikken i seg selv er en ”undertrykt” minoritetskultur både her og i jazzens hjemland USA. Det er drøyt å be ”de mangfoldige om å bli mer mangfoldige” – for å si det slik – eller å be minoritetene ta ansvar for minoritetene……

Willadsen mener at det til syvende og sist er den musikkfaglige problemstillingen som er avgjørende.

— Trondheim Jazzorkester skal være et improvisasjonsmiljø, og vi skiller oss fra en del musikktradisjoner ved at vi driver med improvisasjon. Det forutsetter at musikerne har visse kvalifikasjoner, noe som i seg selv ekskluderer svært mange ellers dyktige utøvere.

— Om vi for å tekkes departementale forventinger skulle sette opp en ”mangfoldsårproduksjon”, og samtidig vet at startkostnaden er omlag 3 – 400 000 kroner per produksjon, betyr dette at omlag 10% av årets budsjett bindes opp i et prosjekt som ikke kan sies å tilhøre vår kjernevirksomhet.

Willadsen mener at konsekvensen av dette lett kan bli utvanning av det kunstneriske og en tilsløring av orkesterets misjon.

— Hvis man satte et slikt krav om at et symfoniorkester, museum eller teater skulle bruke 10 % av et midlene på programmering for Mangfoldsåret 2008 regner jeg med at det hadde blitt et ramaskrik uten like.

— Jazzen er, når den ikke blir sementert, – mangfoldig og veldig åpen. Jazzhistorien viser med all tydelighet at musikere og band har hatt stor utveksling med andre kulturer og uttrykk. Forskjellige nasjonaliteter og kulturuttrykk smelter sammen i New York og i det enkelte band, jazz i seg selv er en smeltedigel, derfor blir departementets forventninger til oss litt mystisk og lite gjennomtenkt, tror jeg.

Flere krav, mindre handlefrihet

Willadsen ser ingen problemer med den langsiktige kulturpolitiske målsetningen til Trond Giske og departementet.

— Det forventes at man løfter blikket ut fra eget reier, og at man for eksempel er åpen for å ta innover seg at halvparten av befolkningen er kvinner. Vi ønsker selvfølgelig å gjøre oss nytte av den kreative kraften som ligger i det.

— Men vi må balansere de kunstnerisk behovene vi har og de kulturpolitisk målene. Vi kan ikke legge oss flat for Giske i alle sammenhenger, for det har stor effekt på vår lille virksomhet. Jo flere krav fra departementet, jo mindre handlefrihet. Vi skal levere ting tilbake, men vi kan ikke havne der at vi blir pulverisert av politiske føringer, sier Willadsen.

Publisert:

Del: