– Min gode venn Jostein Pedersen finner det utålelig at han, i hans birolle som talentspeider og – litt uklart her – managerassistent? – er møtt med en øredøvende taushet fra brorparten av FONO-selskapene han har sendt en demo med Lena & GoGo-Gutta til. Han bruker ikke uttrykket “dine og mine skattepenger”, det er vel det eneste som mangler for at dette skal kunne bli synopsis til en komisk opera, skriver daglig leder for Tylden & CO A/S, Audun Tylden, i dette motsvaret til Pedersens angrep på FONO-selskapenes forretningsskikk.

Audun Tylden & William Kristoffersen

Av Audun Tylden, daglig leder for Tylden & Co A/S.

Videre synes han det er høyst betenkelig at slike selskaper tøylesløst fortsetter å motta offentlig støtte til sin drift, og retter et harmdirrende søkelys på dette til “bevilgende myndigheter”. Han bruker ikke uttrykket “dine og mine skattepenger”, det er vel det eneste som mangler for at dette skal kunne bli synopsis til en komisk opera.

Jeg fikk for noen år siden telefon fra en velmenende mor i Porsgrunn eller der omkring, som ville at mitt selskap skulle lage plate med hennes uhyre talentfulle sønn på 14 som var en racer på hammondorgel.

Jeg forsøkte der og da å signalisere at dette trolig ikke var noe for oss. Da ble mor lynende sint, og slo i bordet med at den håpefulle podens musikklærer nærmest hadde insistert på at hun måtte gå videre med talentet hans.

Etter forgjeves å ha fortsøkt å roe damen ned, sa jeg til slutt at jeg mente det ikke nødvendigvis var noen menneskerett å få utgitt grammofonplate i Norge, og la dessuten til at vi, som del av det private næringsliv, selv måtte få vurdere hva som var økonomisk formåls-tjenelig å bruke våre surt oppsparte midler på.

Da tente damen virkelig. Om vi hadde offentlig autorisasjon til å drive plateselskap? Da jeg forsiktig forklarte at den slags ikke var påkrevet i Norge, skrek hun tilbake at hun kjente personlig flere fremskutte personer innen politikken i Grenlandsområdet, og vi kunne bare vente!! Vi hadde da et kulturansvar!!!!

Det hadde ikke vært vanskelig å sysselsette to personer på heltid i vårt selskap til bare å lytte gjennom demoer og svare på henvendelser om dette. Nå har vi dessverre ikke råd til det. Vårt selskap, som for lenge siden har definert sin størrelse, har en svært stabil artiststall. Derfor har vi i snitt behov for å fornye den med 1,5 artister pr. nye 12 måneder. Dette tallet står selvsagt i sørgelig misforhold til de hundrevis av demoer som ramler ned over oss, med det er nå en gang svært lite vi kan gjøre med det.

Alle får svar til slutt, selv om det i perioder kan ta lang tid. Vi lytter til demoer etter skippertakmetoden sånn cirka en gang annen hver måned – det er det beste vi kan klare innimellom våre andre – i all beskjedenhet – viktigere gjøremål.

Det er jo ikke slik at vi har bedt om å få disse demoene tilsendt – snarere tvert imot. På hjemmesiden vår (www.tylden.no) står en klar advarsel med overskriften “Så du vil sende oss en demo?” som burde være selvforklarende.

Så til Jostein Pedersens konkrete tilfelle: Fordi han er en herre med solid bransjebakgrunn – vi har jo til overmål jobbet sammen i samme selskap en gang for lenge siden – tok vi fatt i den konkrete demo’en med en gang den kom inn.

Vi valgte å takke nei til tilbudet av flere årsaker. For det første fordi dance-pop for homseklubber ligger et godt stykke utenfor vårt fagområde, for det andre fordi prosjektet hastet, og vi hadde ingen mulighet på det tenkte utgivelsestidspunkt grunnet arbeidspress med andre utgivelser, og endelig fordi vårt selskap nå engang har en policy om først og fremst å konsentrere seg om norske artister som formidler seg på morsmålet. Så lenge hele resten av bransjen stort sett konsentrerer seg om å lage internasjonal pop på engelsk, må det være lov for oss å jobbe med norske artister for det nordiske markedet uten ambisjoner om verdens-lansering.

Hvis den gode Jostein tenker godt etter, vil han måtte erkjenne at jeg har meddelt ham dette pr. telefon. Jeg anså det ikke nødvendig å måtte gjenta dette skriftlig, derfor har han ikke fått noe brev fra meg.

Herr Pedersen, som misunnelsesverdig nok i sin tid ble kåret til NRKs mest sexy stemme, har faktisk fungert som talentspeider for undertegnede tidligere – husker jeg ikke helt feil, var det han som i sin tid trakk selveste Bjørn Jens opp av hatten – han med “En sjømann lever for evig” – og vi solgte plater i bøtter og spann, takket være hans årvåkenhet. Derfor vil jeg alltid låne et spesielt øre til hva han nå måtte presentere oss for i fremtiden. Lena & GoGo Gutta var sånn sett en bomtur i vårt sammenheng.

Tylden & Co. utgir årlig mellom 20 og 30 norske CD-produksjoner. I høyden tre av dem har fått tildelt støttemidler fra enten Fond For Lyd og Bilde eller Fond For Utøvende Kunstnere som et lite bidrag til produksjonskostnadene. Dette dreier seg jo egentlig om diverse vederlag for hjemmekopiering som skulle tilfalt oss, men som Staten har tatt inn som fiskalavgifter, og som de i ettertid har latt oss få en liten skjerv av via fondene.

Dessuten har vi i løpet av en tiårsperiode fått kjøpt inn tre eller fire titler av totalt utgitte 225 CD’er av den såkalte Innkjøpsordningen i et antall av noen få hundre hver.

Det utgjør vår “statsstøtte”, som Jostein Pedersen mener vi har diskvalifisert oss fra fordi vi har unnlatt å la oss sjarmere av Lena og gutta hennes.

Så vidt jeg vet bor Jostein Pedersen til daglig i sjarmerende landlige omgivelser i nordvest-London. Men dette må han atskillig lenger ut på landet med!

Audun Tylden

Publisert:

Del: