Peccatums siste utgivelse, “Lost In Reverie”, er resultatet av to selverklærte studiorotters nitidige arbeid for å skape noe unikt innenfor mørk, norsk musikk. Anmeldelsene har, på samme måte som for Ihsahns tidligere band Emperor, vært svært overstrømmende. I denne første delen av dette profilintervjuet forteller det kreative ekteparet om Peccatums tilblivelse og inspirasjonene til “Lost In Reverie”, samtidig som de retter en pekerfinger til den reaksjonære delen av metal scenen og A4-samfunnet, som gjør at “altfor mange er farlig intolerante i sin egen gørrkjedelighet”.

Ihsahn og Ihriel, Peccatum (Foto: Maia Drachensteen)

Av Knut Steen

Levende legende
Etter ti år som låtskriver og vokalist i Emperor var Ihsahn allerede en levende legende i internasjonale ekstremmetall-kretser. Da Emperor ble avviklet i 1991 var Ihsahn og kona Ihriel allerede godt i gang med Peccatum, som presenterte et helt annet uttrykk enn Emperor-horden var vant til.

Ny oppskrift
Peccatum (latin for synd, red. anm.) ble til fordi både Ihsahn og Ihriel var leie av å skrive musikk på ”den vanlige måten”.

— Vi hadde tre vokalister, og ville tilnærme oss metal-genren på en annen måte. Vi ville presse grenser og bruke de virkemidlene vi følte musikken trengte, i stedet for å låse oss fast i faste oppskrifter og konstellasjoner, forteller Ihriel og Ihsahn fra hver sin lenestol i deres hjem på Notodden.

Tidlig krøkes
Begge de to ble flasket opp på musikk. Ihriel kommer fra en familie med musikere, der moren er sangpedagog, og hennes tre brødre alle spiller i band. Kor og pianospill ble begynnelsen på den musikalske løpebanen, før interessen utviklet seg i retning av hard rock.

— Jeg prøvde meg som vokalist i bandet til eldste broren min, men ble kastet ut etter en stund. Jeg hørtes verken ut som Doro Pesh eller Lita Ford, så da var det lite håp, forteller Ihriel smilende.

Ihsahn fikk pianoet presentert som første instrument. Men det var først da han fikk sin første gitar at øvingen virkelig tok av:

— Jeg tok fem gitartimer, og lærte resten av en Iron Maiden tab-bok som jeg øvde etter fem timer hver dag. Fra jeg var 12 år gammel var jeg fast bestemt på at det var musiker jeg skulle bli. Jeg møtte Samoth (gitarist i Emperor) da jeg var 13, og hang alltid med folk som var eldre enn meg. Under live-spillinger etter den første Emperor EP-en var jeg bare 16, så det var ganske trasig å være minstemann som ikke kom inn på puben. I stedet hang jeg over skuldrene på teknikerne, eller satt og øvde, forteller Ihsahn.

Emperor ble avviklet i 2001, med fire svært kritikerroste plater under beltet.

Begynnelsen
Siden 1998 har Peccatum tråkket opp stien mens de har gått. Responsen på utgivelsene ”Strangling From Within” (1999) og ”Oh My Regrets” (2000) bar mye preg av tette sammenlikninger med nettopp Emperor, mens platen ”Amor Fati” (2001) ble betegnet som mer helstøpt, og økte forståelsen for Peccatums musikalske uttrykk.

I denne tiden hadde Peccatum også et tredje medlem, Lord PZ (en av Ihriels brødre, red. anm.), som siden har sluttet.

Ihriel har tidligere uttalt i en fleipete tone at ” jeg og Ihsahn lagde musikk, mens PZ klagde på at det ikke var metall nok”.

Gjenhør med denne kommentaren skaper en del latter i stuen.

— PZ var og er alt annet enn en studiorotte, sier Ihsahn.

— Han er veldig dyktig sceneteknisk og live, og fungerte fint med oss på de to første platene da uttrykket vårt definerte seg klarere innenfor metall-genren, men PZ er ingen fan av å sitte og skru på knotter i et studio, bekrefter Ihriel.

— Jeg prøvde flere ganger å dele min entusiasme over alle de fantastiske tingene man kunne gjøre med programmer som Q-Base, men hans stil var mer høyt hår og rock’n roll, gjerne fra en scene. Source of Tide, som han holder på med nå, er mye mer i hans gate, så bruddet falt egentlig ganske naturlig, mener Ihsahn.

Musikalsk kvantesprang
Til sammenlikning med Peccatums tidligere utgivelser har ”Lost in Reverie” (2004) blitt betegnet som et musikalsk kvantesprang for bandet. Har Peccatum endelig funnet formen, eller har det bare tatt lytterne lang tid å forstå musikken deres, undres vi?

— Den første plata var et budsjettløst eksperiment, forteller Ihsahn.

— Vi gjorde alt selv, og fant på vokalen mens vi spilte inn tidvis ruset på influensa og feber, men ferdige skulle vi bli, skyter Ihriel inn før hun fortsetter:

Kontrovers og sjalu smågutter
— Du har nok rett i mye av det du sier; Peccatum har vært et kontroversielt band fra begynnelsen av, mye fordi Ihsahn har spilt i Emperor.

Ihsahn nikker enig:

— Det virker som en del sinte sjalu smågutter liker å syte over at ”Peccatum er ikke sånn som vi likte at Emperor var”. Crowley-ismer som ”Do what thou wilt shall be the whole of the law” gjelder tydeligvis bare så lenge man gjør ting slik de likte det. Mot slutten av Emperor-tiden ble folk mer og mer kritikkløse, bare logoen var riktig, var alt fint. Men jeg har alltid laget musikk med hjertet, og nå ville jeg gjøre noe helt annet. Når det er sagt, så har vi fremdeles en del mennesker som synes ”Amor Fati” er det beste vi har laget, eller er nostalgisk opptatte av ”Strangling From Within”, forteller Ihsahn.

Kan dette være den andre fraksjonen av ”sinte gutter”, som føler seg programforpliktet til alltid å synes at ”den første plata var best”?

— Det kan det godt være. Det tar gjerne tre-fire år før noe klarer å bli ”det gode, gamle”, og da blir det fort veldig mye bedre for noen, ler Ihsahn.

Ekthet og kopisme
For dette med at ting skal være ”ekte” har jo vært et mye brukt omkved i norsk metall?

— Jada. Og når ting ikke er som før, blir man ofte beskyldt for å ikke være ”ekte” lenger. Men det eneste man skylder publikum, er faktisk å være oppriktig, og gjøre det man kan ta med seg hjertet inn i. Det hadde vært en skam om man skulle prøve å sy puter under armene på lytterne, spesielt innen genre som har slått seg opp på kompromissløshet og egenart. Hadde man tenkt sånn for 10-15 år siden, hadde jo ikke norsk Black Metal eksistert i det hele tatt, men det er tydeligvis lett å glemme for noen, bemerker Ihsahn syrlig.

Ledestjerner og stemningsbilder
Men tilbake til ”Lost In Reverie”, som har mottatt strålende anmeldelser over hele verden etter utgivelsen i april. Bandet forteller at de ikke forsøker å formidle noe bokstavelig budskap, men heller søker å kommunisere igjennom stemningsbilder og tekster som er vidåpne for personlig tolking.

— På denne platen har vi gått ut fra tre ledestjerner, forklarer Ihriel:

— Den første er Theodor Kittelsens bok ”Svartedauden”, den andre er fransk surrealisme representert ved den fantastiske forfatteren Georges Bataille og hans ”Selected Poems”. Den tredje er den drømmeaktige og uforutsigbare bevegelsen av vann.

— Også bildene til fotografen John Peter Whitken har vært inspirerende, fortsetter Ihriel:

— Whitken som har tatt en masse provoserende men vakre bilder av mennesker med amputasjoner, lik og folk som gjør uvanlige ting med kroppene sine. Whitken arbeider ut fra filosofien om at modellene hans ikke er groteske avvikere eller ”freaks”, men at de heller representer oss alle.

Styggvakkert
— På ”Lost in Reverie” har vi forsøkt å følge disse estetiske linjene og skape en uforutsigbar, styggvakker stemning, som det kanskje tar litt tid å lytte seg inn i. Dette er en krevende plate, men vi har fått mange tilbakemeldinger fra folk som har tatt seg tid til å lytte, sier Ihsahn.

De som leste undertegnedes intervju med Ihriel i forbindelse med hennes Star Of Ash-plate ”Iter.Viator” vil nok kjenne igjen mange av tankene og inspirasjonene derfra. Men Ihriel mener alllikevel at ”Lost In Reverie” presenterer noe ganske annet:

Eksentrisme eller galskap?
— ”Iter.Viator” var en ganske stillferdig plate, mens ”Lost in Reverie” er en kraftpakke, som underforstått er dedikert til outsiderne og skyggesidene i samfunnet. Vi har en tendens til å mure samfunnet rundt oss i et A4-format, noe som gjør at altfor mange ender opp som utrolig blaserte og rett og slett farlig intolerante i sin egen gørrkjedelighet. Tankene går sjelden lengre enn til dagens antrekk, middag og arbeidsoppgaver, men det finnes mennesker som ikke takler å leve sånn, sier Ihriel.

— Det finnes mennesker som er vanskelige å forholde seg til, eksentriske, eller rett ut gale, men mange av disse har også noe eget å formidle, som ligger utenfor hva folk flest anser som viktig, kommenterer Ihsahn:

— Mange av de utsvevende sidene av en selv blir jo undertrykt av dagliglivet, det ble litt som med Sherlock Holmes – han giret seg på komplekse gåter eller ruset seg på opium i fravær av saker for å slippe unna hverdagens trivialiteter, og heller fokusere på noe bortenfor, som han anså som mer ekte enn den daglige donten de fleste av oss må igjennom hver uke. Denne platen søker å vise forståelse for at livet er noe mer enn rutine og vaner, sier Ihsahn.

I den andre delen av dette intervjuet forteller Ihriel og Ihsahn blant annet om den kreative prosessen bak ”Lost in Reverie”, planene for deres plateselskap og studio, Mnemosyne Productions, og fremtidsutsiktene for norsk metall.

Publisert:

Del: