Den amerikanske jazzgitaristen, komponisten og pedagogen Paul Weeden var en institusjon på Club 7 i 1970-årene. De siste syv årene har han bodd i Flekkefjord. For et par uker siden fylte han 81 år. Denne uken flytter han tilbake til Oslo, og gjør fem spillejobber på like mange dager. I dette store intervjuet med Torstein Ellingsen forteller Weeden om tiden på Club 7, om jamsessions med størrelser som Wes Montgomery og Jimi Hendrix, og om mulig manglende solidaritet blant dagens musikere. – Jeg er for ung til å føle meg gammel, sier han selv.

Paul Weeden

Av Torstein Ellingsen

En utrolig utadvendt, vital og livsglad mann møter meg på Majorstua. Vi drar på en restaurant der Paul kjenner kokken – en litt lubben, smilende New Yorker, som serverer gode hamburgere. Paul har alltid hatt nettverket i orden. Dessuten er han stinn av selvopplevd jazzhistorie, og en av de få som over lang tid har kunnet observere det lille norske jazzmiljøet, både utenfra og innenfra.

– Jeg er for ung til å føle meg gammel. Gode venner er viktig, men for meg er det særlig tre ting som virkelig har gjort meg lykkelig: Gud, musikk og det å elske (“to make love”), sier Paul.

Paul Weeden ble født 7. januar 1923 i Indianapolis. Han hadde sin første spillejobb like etter krigen. Som sin venn Wes Montgomery, valgte han jazz som sin levevei.

— Jeg er sønn av en prest og vokste opp med musikk. Jeg hadde en onkel som spilte banjo, piano og trommer, og en bestemor som hadde mange bluesplater, forteller han.

Paul har etterhvert spilt inn en mengde plater selv, og ga nylig ut “Now And Then” (2003), der han med ulike konstellasjoner spiller jazz og blues, og har skrevet mesteparten av låtene.

Jazznomade
–Indianapolis var en jazzby da jeg var ung. Jeg var heldig og fikk spille med den kjente trombonisten J.J. Johnson, som var fra samme by. Han var en disiplinert mann, lærte meg at man måtte øve, og ga meg hjemmelekser.

— Jeg dro til New York og spilte blant annet på klubbene Birdland og The Village Vanguard. Det var alt fra Django-jazz, via orgeljazz til “funky stuff”. Deretter flyttet jeg til Philadelphia. På denne tiden var det mange jazzmusikere. Det var hard konkurranse, men også mange spillejobber, både i USA og Europa, forteller Paul.

Paul har samarbeidet med store navn som Count Basie, Coleman Hawkins, Ben Webster, Sonny Stitt, Clark Terry, Eddie ’Lockjaw’ Davis, Gene Ammonds og Melvin Rhyne, men også Carl Perkins, John Lee Hooker og Jimi Hendrix.

— Jimi Hendrix og jeg hadde noen jamsessions sammen i Stockholm i 1967. Det var gøy! Jeg har lært noe av alle musikere jeg har spilt med og snakket med, smiler Paul.

— En annen gitarist som var veldig flink til å spille var Wes Montgomery. Han var en hardarbeidende mann. Vi øvde mye hjemme hos ham, slik at naboen tilslutt klagde. Dét var medvirkende til at Wes utviklet sin særegne teknikk med å spille forsiktig med tommelen, uten plekter.

— Ingen i verden kunne spille gitar som Wes! Han var god på scenen og spilte inn masse fine plater. Han kunne ikke lese noter, men han var til gjengjeld veldig morsom, og god i biljard, ler Paul.

Ertet Coltrane
Paul kjente flere store jazzlegender, blant annet saxofonistene Stan Getz og John Coltrane.

— Jeg traff Coltrane flere ganger. På midten 1940-tallet hadde han også spillejobber på Rhythm’n Blues-klubber i Philadelphia, der han måtte stå på bardisken, løpe rundt i lokalet og spilte riffs, med publikum i helene. Det var tidlig i hans karriere og vi pleide å erte ham litt for det senere.

— Coltrane øvet enormt mye på de samme endeløse tingene, om og om igjen, til han kunne alle be bop-skalaene ut og inn. Etterhvert fikk han jobb med Miles Davis og ble stjerne. Idag er huset hans blitt museum, forteller Paul.

Club 7
Mange vil nok huske Paul fra Club 7, der han var en stor inspirator for mange norske jazz- og bluesmusikere, folk som i dag utmerker seg både hjemme og ute i verden.

— Mitt band, The Youngbloods, besto av unge folk som fikk prøve seg på å spille jazz. Noen av dem var saxofonistene Sigurd Køhn og Odd Riisnes, og trommeslageren Finn Sletten. De er en norske musikere som har gått hele den lange veien.

— På 1970-tallet var det masse jobber for jazzmusikere. Club 7 var selve kraftsenteret, og en viktig scene for mange ulike musikkutrykk, for moderne kunst og teater. Vi trenger et slikt åpent sted i Oslo nå.

–Grunnen til at jeg havnet i Norge var at jeg tilfeldigvis spilte mye i Skandinavia. Og det var ikke bare jazz det gikk i på den tiden. Jeg husker jeg reiste over til Sverige. Jeg trodde det var en jazzklubb jeg skulle spille på, men der var det Rhythm’n Blues og James Brown som gjaldt! Da ble det det på meg også. Man må tilpasse seg, sier Paul.

Produktiv
Paul flyttet til Norge i 1971, etter at sangerinnen Magni Wentzel hadde skaffet ham noen jobber i Oslo. Sønnen til Pauls nåværende kone, Gunn Opsahl Weeden, kom tilfeldigvis i snakk med Paul i en butikk. Sønnen het Bernt, var 5 år og syntes møtet var fantastisk! Da de kom hjem, sa lille Bernt: “Mamma, nå kjenner jeg en ekte neger fra Afrika!” Noen uker senere traff de to Paul igjen. Siden har Gunn og Paul holdt sammen, og har levd et lykkelig og tilbaketrukket liv. Nå flytter de altså til Oslo igjen. Til Hoffsveien på Skøyen.

Paul må tenke seg om litt…

— Jeg har hatt fem koner. Jeg har 14 barn, 26 barnebarn og 18 oldebarn. Alle kjenner hverandre og har tidvis kontakt. Min kone, Gunn, sier “I’m the biggest flirt in the world”, smiler Paul.

Adjø solidaritet?
Paul dveler litt over hvordan rammebetingelsene og samarbeidet har forandret seg siden hans mest aktive periode for 30 år siden.

— I Norge er det få spillesteder, og det kan være vanskelig for andre enn pianister, bassister og trommeslagere å leve som frilansmusikere. Et problem idag er at musikere, som har fast jobb ved siden av, tar spillejobber fra yngre profesjonelle musikerne, og spiller enten gratis, eller billig.

— Det er dessuten et misforhold mellom antall nyutdannede jazzmusikere og antall spillesteder. I et land uten noen organisasjon som regulerer honorarene, må musikerne holde mer sammen, slik de i større grad gjorde før. Musikere skal jobbe med hverandre, ikke mot hverandre, mener Paul.

Presentasjon
Paul har også jobbet mye som pedagog rundt i Europa, der han underviser i jazz og organiserer workshops, med samspill i grupper, og en felles konsert tilslutt.

— Det å undervise er for meg en måte å gi noe tilbake på. Det første jeg spør studentene om er: “Hva er det dere vil lære?” Da hender det at det kommer noen interessante svar, som gjør at jeg kan sette sammen noen grupper med likesinnede musikere, sier Paul.

Han er dypt imponert over nivået på unge norske jazzmusikere, men ser en fare for at studenter fokuserer for mye på teori.

– Det viktigste er praktisk erfaring med ’basics’ ute i felten. Røttene til jazzen er viktige å få med seg, samt å formidle denne musikken på en utadvendt måte. Presentasjonen fra scenen er viktig. Man må være litt bevisst på hvordan man tar deg ut. De unge behøver ikke nødvendigvis dresse seg opp, men i det minste ta mikrofonen og fortelle folk hva som skal foregå. På en eller annen måte skal de som er på scenen formidle noe og underholde sitt publikum. Hør for eksempel på Ola Kvernberg. Han har det meste allerede.

— Rollene i et band må dessuten fordeles. Det er ikke nødvendig at alle spiller alt hele tiden. Alle disse tingene tar tid å lære seg.

På turne:
Paul Weeden kan denne uken høres live på følgende steder:

* 29. januar – Arendal jazzklubb, med Grønnes Bad & Jazzforsyning
* 30. januar – Kristiansand jazzklubb
* 31. januar – Mandal jazzklubb
* 31. januar – Flekkefjord jazzklubb
* 2. februar – Smuget i Oslo, med Paul Weeden Oktett

Publisert:

Del: