Påsken senker sitt småhysteriske tempo over oss, og da er det blant annet tid for Vossajazz. Dit skal også pianist/keyboardist Morten Qvenild, som i disse dager er aktuell med platen “This Was The Pace Of My Heartbeat” med bandet In the Country. Qvenild tok seg tid for en samtale med Ballade om løst og fast før bandet skal ut på sin landsdekkende turné. – Jeg er alltid skeptisk til det jeg holder på med, og tror alltid at det kan gå skikkelig dårlig. Heldigvis forsvinner denne følelsen etter hvert som jeg kommer i gang med å jobbe med materialet, forteller Qvenild, som de siste årene har hatt stor suksess i så forskjellige band som Jaga Jazzist, The National Bank, Shining, Susannah and the Magical Orchestra, Solveig Slettahjels Slow Motion Orchestra og nå med In the Country. Kanskje hans skepsis er noe ubegrunnet?

In The Country 2005

Av Kyrre Tromm Lindvig

Qvenild har vært med på det meste som kan tenkes av nye musikkprosjekter de siste årene. Alt fra rock via tradisjonell jazz til mer eksperimentelle former har han lagt sine fingre på – og med stor suksess. Nå som han er aktuell med platen ”This Was The Pace Of My Heartbeat” med bandet In the Country på Rune Grammofon har han etterhvert begynt å merke at medias søkelys rettes mer og mer mot han. Selv poengterer han at In the Country ikke er hans soloprosjekt, men at det er et band.

— Vi er jo en trio, rett og slett tre stykker som spiller sammen. Det blir sikkert endel fokus på meg, jeg har skrevet all musikken bortsett fra to coverlåter – en av Händel og en av Ryan Adams. Det er kanskje også litt en musikkhistorisk ting, pianisten får ofte rollen som leder. Det er klart at dette prosjektet for meg føles som et hjertebarn – jeg tenker på det hele tiden. Men det er ikke slik at jeg har tenkt en masse låter på forhånd og henger på de to andre musikerne, vi har jobbet det ut sammen, forklarer han

Hvordan jobber man så ”det ut” i In the Country?

— Platen er forholdsvis gjennomkomponert, det er ikke så mye fokus på improvisasjon som i tradisjonelle jazzplater. Improvisasjon er et verktøy for å skape kontraster, for å bryte opp og bearbeide det skrevne materialet. Mens vi jobbet med platen jobbet vi mye med å kutte bort masse, vi prøvde å lage et slags ”rent” uttrykk. Jeg prøver å å skrive låter som står for seg selv, som ikke trenger noen fiks-fakserier, sier Qvenild.

Et av hans viktigste inspirasjonskilder, både som musiker generelt og i forhold til dette prosjektet har vært singer-songwriter tradisjonen, noe som også gjennomsyrer hans kompositoriske arbeide.

— Jeg har et vokalt fokus når jeg skriver musikk, tenker kanskje at jeg skal si noe som kunne hatt en tekstkarakter. Men jeg er jo ingen vokalist, jeg prøver å fortelle en historie på pianoet – dermed blir det selvfølgelig mer abstrahert. Men jeg liker singer-songwriter holdningen til musikk, denne typen klarhet som man ofte finner i denne genren, sier Qvenild.

Han forteller videre at bandet i arbeidet med platen jobbet grundig og lenge for å finne frem til denne typen klarhet i musikken.

— Vi var i et meget bra studio, nemlig Atlantis i Stockholm. Og Arve Henriksen var fantastisk som produsent. I tillegg var også Rune – fra Rune Grammofon – en meget god støttespiller under hele prosessen. Vi ble også meget fornøyde selv. I vår moderne verden kan platen vår kanskje oppleves som saktegående – men her ligger det også en stor utfordring! Jeg liker det, slik som man også ser i filmen ”Sanger fra 2. Etage”, hvor alt går meget sakte. Jeg søkte etter å skape litt av en slik stemning, forklarer Qvenild.

Qvenild er også involvert i Solveig Slettahjels ”Slow Motion Orchestra”, hvor noe av poenget er nettopp å jobbe med de uttrykksmuligheten man har når man rett og slett spiller sakte og neddempet. Med tanke på Tord Gustavsen Trios også meget rolige uttrykk, ligger det nærliggende å spørre om dette rett og slett er en trend i dagens norske jazz?

— Det virker som om det er endel mer jobbing på mikroplan nå, ja. Jeg har imidlertid aldri tenkt på at dette kanskje er en trend, men jeg tror nok at det er en del flere sånne plater nå enn på 90-tallet. Jeg personlig liker meget godt å jobbe sakte, ha full kontroll på materialet og instrumentet, sier Qvenild.

I denne sammenheng nevner han også at han har øvd mye på det klassiske pianorepertoaret.

— Det å kontrollere klang og la det være en del uttrykket er et litt glemt aspekt ved jazzpiano. Men man spiller på et instrument som har en 200 år gammel klang-tradisjon, og denne forholder jeg meg aktivt til – det er en viktig del av mitt uttrykk, forklarer han.

Når Qvenild nå legger ut på veien sammen med sine med-musikere Pål Hausken på trommer og bassist Roger Arntzen, kommer mye av musikken til å videreutvikle seg, forklarer han.

— Det blir åpnere enn på plate, live-settingen tillater seg at man gjør andre ting enn i studio. Det er to helt forskjellige situasjoner å presentere musikk på plate og å presentere ting live. Live kan man innta en mer utforskende posisjon. På plate kan det ofte virke overlesset, som ”maling på kverna”. Når man spiller inn må man forholde seg til rammer, som må defineres nøye. Og selvfølgelig er det viktig at man har tro på de rammene man setter for innspilling. Men selv når vi spiller live så holder vi oss til låtene, det er de som er viktigst for oss. Hvis en låt er dårlig, så hjelper det ikke med ti minutter improvisasjon, poengterer Qvenild.

Som musiker er Qvenild kanskje en av de siste årenes mest etterspurte person. Det er knapt mulig å høre om et nytt band eller prosjekt, som han ikke har hatt fingeren i. Men hans karrière har ikke alltid vært strømlinjeformet. Blant annet sluttet han i bandet Jaga Jazzist.

— Jeg har sluttet i mange sammenhenger, sammenhenger som det kan virke rart å slutte i. Jaga er det verste eksemplet der, det er jo et fantastisk band, med fantastiske folk. Men jeg sluttet for å lage platen med Susannah Wallumrød. Det var ikke slik at jeg ikke ville spille med dem, men jeg ville spille en annen musikk og da måtte jeg finne en setting der man kan gjøre det. Når man er med i Jaga, er man med – det er en meget stor arbeidsmengde stor arbeidsmengde, alt annen musisering blir hobby, forklarer han.

Qvenild poengterer at han har hatt muligheten til å spille mye med musikerne var Jaga Jazzist i ettertid også, deriblant i The National Bank.
— Ja, heldigvis har jeg fått jobbet med mange av mine gamle kolleger i andre sammenhenger – Andreas Mjøs var for eksempel produsent på platen til Susannah Wallumrød. Hele Jaga-miljøet er et meget bra miljøet og jeg er fremdeles på mange måter en del av dette, disse ti spenna gærne folkene som tenker på nye musikalske muligheter 24 timer i døgnet, humrer han.

Men hvordan får han til å være engasjert i så mange prosjekter og samtidig få gjennomført alle med så stor suksess?

— Jeg lurer litt på det selv….nå har jeg hatt endel fri og da har jeg hatt tid til å tenke på det jeg har gjort de siste årene. I går fant jeg ut at jeg hadde vært på 20 skiver, og jeg vet knapt hvordan jeg fikk det til. Men det handler nok om god planlegging – etter hvert vet man hva som skal til for å få det til. Med Susannah jobbet vi et halvt år intensivt, men hele prosessen tok over tre år. Man må bare ta frem filofaxen, sier Qvenild.

Men på tross av hans store suksess, så stiller han seg konstant mange spørsmål om hvorvidt det han lager egentlig er verdt noe.

— Jeg er alltid skeptisk, tror alltid at det jeg holder på med – uansett hvilket prosjekt det er – kan gå skikkelig dårlig. Jeg tenker alltid at jeg ikke får det til, men heldigvis er det en følelse som går mer og mer over etter hvert som jeg får jobbet med materialet. Det å lage musikk er en meget dynamisk prosses, man vet aldri hvordan det går. Derfor er det å få tilbakemelding veldig viktig for meg. Og kanskje særlig på denne platen. Denne er et hjertebarn for meg, og det er ingen spøk rent psykisk. Med tanke på at musikk for de fleste jo er en forbruksvare, hadde det vært fint å vite mer om min musikk betyr noe for noen. Jeg vil rett og slett vite hva den brukes til: Når setter man den på, når slår man den av? Og dette spør jeg ikke om av ren egoisme, jeg har noe på hjertet og er nysgjerrig på om jeg klarer å formidle det, om så bare til en eller to mennesker. Veldig nysgjerrig, avslutter Qvenild.

In The Country kommer også til å være en av attraksjonene under påskehelgens avvikling av Vossajazz 2005.

Publisert:

Del: