– I mine øyne er Quart død allerede. Vi var tuftet på å være en kulturell motpol til Sørlandets blytunge, kristenkonservative maktelite. Nå er det de som eier festivalen. Ordene tilhører Pål Hetland, som i nesten ti år var Quartfestivalens andre ansikt utad. Nå tar den oppsagte pressetalsmannen for første gang bladet fra munnen, og serverer sin fulle versjon av begivenhetene som har ledet frem til uføret Norges ledende rockfestival i dag står oppe i.

Paal Hetløand, portrett 2004

Av Arvid Skancke-Knutsen

Pål Hetland begynte å jobbe for Quartfestivalen i 1994, etter mer eller mindre å ha snublet inn i musikklivet på tilfeldig vis.

— Det var egentlig mine to speisa opplevelser med Guns’n’Roses – i forbindelse med deres Oslo-besøk i ’91 og ’93 – som ledet meg inn i rockens onde verden. Jeg koblet folk fra Guns-miljøet sammen med Aslak Nygren og Rune Ananiassen fra Sister Rain. Det endte opp med bandet Merchants Of Venus og platekontrakt på Warner høsten 1993. De fikk 100.000,- for å reise til Hollywood og spille inn ei skive. Ettersom jeg hadde koblet gutta til hverandre, ville de gjerne ha meg med over. Vi fikk ideen om å selge meg inn som en skulle dokumentere på video hva som skjer når norsk undergrunn skal jobbe med verdensstjerner – i overfladiskhetens hovedstad Los Angeles. Jeg gikk alene opp til Fred Engh i Warner og skravlet i vei. En time senere gikk jeg ut med en sjekk på 36.000,- i hånda, hehe. Det som skjedde i Hollywood er for øvrig en historie i seg selv. Men bandet ble oppløst etter første skive og mitt 6 år lange samboerskap gikk til helvete på en ytterst dramatisk måte. Jeg fikk mitt første magesår. Og Rune døde.

Da Hetland kom hjem fra L.A. var han bitt av ”rock’n’roll-basillen”, som man vel sa i gamle dager, og takket ja til å være bandkontakt for Aphex Twin på Quart sommeren ’94. Samme høst begynte han som pressesjef – ”på en måte”.

— Vi ante ikke hva jobben innebar, men gøy skulle det sikkert bli. Jeg kjente godt gjengen i Quart fra før. Alf Solbakken hadde jo allerede vært min svoger en del år, og byen er liten. Sommeren ’95 skjøt Flying Crap sine berømte hagleskudd i Tresse, og jeg måtte på Dagsrevyen for første gang. Jeg tror det var Beate Charlotte Lunde som intervjuet meg, og vi hadde sikkert 15 forsøk før det satt. Skjønt satt og satt, det var en skikkelig formell og ordentlig opptreden, som dagens Quart-ledelse sikkert hadde vært begeistret for.

Pål Hetland innledet en lett omflakkende tilværelse med samboeren Kathy, og tilbragte bl.a. tre år i Stavanger, parallelt med at han fungerte som pressetalsmann for Quartfestivalen. I februar 1998 fikk han tilbud om å overta utestedet Kick i hjembyen.

– Kathy og jeg flyttet ned igjen, og sammen med Alf Solbakken og Espen Hille rev vi ned gamle Kick og lagde et helt nytt sted. Det ble en vanvittig kul klubb – i ca. 7 uker. Da møtte jeg en misfornøyd medeiers sjalusi og hat, noe som endte med at jeg nærmest fikk en torpedo etter meg, grunnet medeierens intense ønske om å få Britney Spears tilbake over høyttalerne. Torpedoen og jeg ble venner, men det gjorde ikke medeieren og jeg. Etter et halvt års stillingskrig fikk jeg min første ”fallskjerm” våren ’99 og forlot Kick. Da var jeg allerede i gang med et scenefirma – og fikk bl.a. solgt inn en scene på Quart ’99. Scenen var dessverre et luftslott, noe vi alle skjønte få dager før festivalen, for å si det sånn. Ulykken var skremmende nær, og skandalen var et faktum, mens jeg fikk mitt andre magesår. Egentlig en vanvittig historie.

De fleste av Pål Hetlands møter med den sørlandske virkeligheten – som omfatter episoder som den nevnte hagle-episoden med det lokale bandet Flying Crap, og skandaler rundt opptredener med bl.a. Marilyn Manson, Kovenant og Mayhem – lar seg oppsummere i ingressen nettavisen Panorama hadde i et intervju hadde med ham for tre år siden: ”Folk samler seg til bønnemøte på torget for å få Gud til å forhindre at Quartfestivalen blir avviklet. Beskyldninger som at Quart er et dopmekka, en skam for Sørlandet og at det ødelegger ryktet til Kristiansand har presseansvarlig Pål Hetland fint måttet lære seg å leve med.”

– Quart begynte som en sommerjobb, men det tok ikke lang tid før det var noe jeg måtte forholde meg til året rundt. Noe forvirrende, men veldig engasjerende. Etter festivalen 2000 ble jeg for første gang lovet fast jobb som pressesjef og webansvarlig. Men det skjedde liksom aldri. Til gjengjeld fikk jeg i januar ’01 noe ubeskrivelig mye kulere, nemlig min datter Amanda. Uten at jeg ville bli taxi-sjåfør av den grunn. Quart var uansett en kul deltidsjobb, og jeg fikk dessuten tilbud om å være presserådgiver for HitAwards 2001 og for NRKs ”Forfall”-prosjekt med Kristopher Schau. Jeg husker forresten at jeg satt på mitt rom i 32. etasje på Oslo Plaza og sjekket den visuelle profilen til HitAwards – en blodrød Frihetsgudinne med blodrøde silhuetter av Manhattan og fly på vingene mellom skyskraperne – da jeg plutselig så noe interessant på CNN. Datoen var 11. september…

For å gjøre en lang historie kort: HitAwards falt over ende samtidig med Tvillingtårnene, ”Forfall” ble utsatt et par måneder, og Kristopher Schau spiste en av Hetlands visstnok velsmakende føflekker først i desember ’01. Det skulle ikke bli siste gang de to skapte skandaleoverskrifter i media.

– Jeg fortsatte uansett å jobb for Quart, og som web-ansvarlig for Quart.no var jeg med på å gjøre narr av alt fra Øyafestivalen til Sæmund Fiskvik og Stein Østbø. Sommeren ’02 fikk jeg selv smake pisken. Min daværende kone Kathy ble av Fædrelandsvennen ”tatt” i å selge et par billetter. Det ble starten på en mildt sagt stram periode. I februar ’03 ble jeg lempa ut av Quart med min andre fallskjerm på ryggen.

Rundt juletider 2003 startet Pål Hetland sitt eget presserådgivningsfirma, PHC.

— Jeg fikk med en gang et oppdrag for Cultiva i forbindelse med deres første utdeling av midler. Jeg ble også tilbudt jobben som presserådgiver og webansvarlig for Quart 2004. Verken jeg eller nervene mine ønsket å fronte media som pressetalsmann etter det jeg hadde opplevd. Det passet Quartledelsen utmerket, da de fryktet at jeg skulle være en udetonert torpedo ut av kontroll, samtidig som de ønsket mine strategiske evner og mine kontakter. Jeg foreslo Espen Thoresen Hvaersaagod og Kristopher Schau som talsmenn. Forslaget vekket begeistring og gikk igjennom. Som de fleste sikkert er klar over, så endte det med at begge ble politianmeldt, Espen for vold og Kristopher for sex-overgrep… Høsten 2004 skjønte jeg at Quart var over for godt. Og ikke bare for min egen del.

Hetland har som nevnt jobbet for Quartfestivalen siden 1994, og har fått et unikt innsyn i en festivals oppstigning, men også mulige fall. Hva tror han er de viktigste årsakene til det uføret festivalen nå er oppe i – er det personalpolitikken eller mangelen på økonomisk styring som nå kan slå bena under Norges største pop- og rockfestival?

— Jeg synes det er litt ekkelt å svare på dette, da jeg sikkert fort kan virke hevngjerrig eller forsmådd – noe sjefsredaktøren i Fevennen nok er overbevist om at vi er hele gjengen. Også under By:larm i Stavanger traff jeg mange som var av den oppfatningen. Derfor vil jeg gjerne understreke at så ikke er tilfelle – ikke for meg, og etter det jeg vet, heller ikke for de nylig oppsagte. Noen er sikkert forbanna og skuffa, men hevngjerrige er vi ikke. Både i Fevennen og hos Ballade har Toffen tidligere prøvd å legge skylda på alt og alle rundt seg, uten et snev av selvkritikk. Nå sist la han til og med skylda på David Bowie.

— Jeg vil selv gjerne unngå å gå i den fella, for jeg tror Quart er altfor kompleks til at det finnes ett klart svar på det spørsmålet. Arbeidsforholdene har vært meget utfordrende, både økonomisk og sosialt. Fallhøyden har vært stor og presset fra omgivelsene blytungt. Særlig for Toffen. Feilene har vært mange, og selv om Toffen har vært involvert i alle essensielle tabber som er begått, så er vel det ganske naturlig, ettersom han er festivalens general. Men generalens manglende tillit til egne tropper har vært forvirrende og destruktivt for hele bataljonen. Toffen har sittet på all nødvendig kompetanse ved sin side, men har gått totalt blind for den. Vel er vi en særegen gjeng med sterke meninger – og vi er sikkert en utfordring å jobbe med – men vi er blitt drivende dyktige, og har aldri stilt noen krav til arbeidsgiver annet enn å kunne være oss selv.

— Personalpolitikken har dessuten aldri vært prioritert, mener Hetland. – Likevel har jeg lenge trodd at vi har hatt Toffen i ryggen, og at han ønsket det beste for oss. I dag sitter jeg med en litt annen følelse. For Toffen har dessverre aldri stilt opp for oss når det gjelder. Vi håpet han hadde lært etter Quartens ufine oppførsel mot meg da jeg fikk fyken i 2002/03. Men nå som han og Einar Bue er i ferd med å avbemanne hele administrasjonen, synes det å bli gjort like langt under beltestedet som det jeg opplevde.

Da de Quart-ansatte før jul i fjor ble konfrontert med Toffens lederstil av Fædrelandsvennen, svarte de i korte trekk at Toffen er god på booking, men ”en økonomisk katastrofe” og ”elendig på personalbehandling”.

— Toffen reagerte sporenstreks. Dagen etter fnøs han av alle våre påstander, og sa til Fevennen at ”de ansatte må vekk” .To måneder etterpå, takket være enda flere av medias avsløringer, innrømmet han i samme avis at han ikke har vært så flink til skille mellom sin private og Quartens økonomi. Men han var blitt litt bedre, mente han, og innrømte også at han nok ikke hadde vært så flink til å takle personalkonfliktene innad i festivalen.

— Han blir nok bedre der også, for nå er jo de ansatte vekk, sier Hetland sarkastisk.

Hva tror du om Quartfestivalens muligheter for å overleve? Og vil det bli en mer tannløs og forsiktig utgave av festivalen som eventuelt vil seile videre?

— I mine øyne er Quart død allerede. Vi var tuftet på å være en kulturell motpol til Sørlandets blytunge, kristenkonservative maktelite. Nå er det de som eier festivalen. Rett før jul traff jeg Toffen på Markens, for første gang på flere måneder. Helt hyggelig det, forresten. Men da vi begynte å diskutere Quart, refererte han raskt til hvor viktig det er å please kommunen for å sikre pengestrømmen. Jeg spurte han følgende spørsmål: ”Men Toffen, dersom du ønsker å booke Marilyn Manson til Quart i sommer, og kommunen sier nei fordi han for slem – dropper du å booke Manson da?” Svaret hans sa vel mer enn nok: ”Nå hadde vi jo Manson her i ’99, da… ”

– Dersom festivalen overlever, så vil det kunne bli en meget forsiktig utgave av det vi en gang kalte Quart. Og festivalen vil nok overleve. Verken politikerne eller næringslivet gir slipp på 150 millioner sånn uten videre. De spytter ukritisk inn millioner i festivalen, kun med kosmetiske betingelser. For å understreke poenget; varaordfører Bjarne Ugland fra Ap sa til Toffen i høst at dersom kommunen skal inn og hjelpe Quart nok en gang, så forlanger de en lavmælt festival. Hadde jeg vært varaordføreren, så hadde jeg heller forlangt å se regnskapet…

I del to av dette intervjuet, som kommer i Ballade i morgen, snakker Pål Hetland bl.a. om hvordan han personlig opplevde den såkalte svartebørsaffæren i 2002 – en episode som skulle ende opp med å koste ham både ekteskapet, leiligheten og jobben.

Publisert:

Del: