Konserterien Mouvance I-III forsøker å føre publikum nærmere musikalske prosesser, men hadde tjent på en mer bevisst og gjennomført formidling, skriver Judith Dybendal.

Mouvance III, Håkonshallen 29. mai. Foto: Magnus Skrede

Det er en fin og sjelden mulighet til å vise et større publikum hva kunstnerisk utviklingsarbeid kan være når det treårige prosjektet Wheels within Wheels ved Universitetet i Bergen rundes av med konsertserien Mouvance I-III under Festspillene i Bergen.

Prosjektet, som er ledet av Jostein Gundersen, involverer tidligmusikkensemblet Currentes der han selv spiller og komponistene Alwynne Pritchard og Ruben Sverre Gjertsen. I katalogen skriver utøverne at de vil gjøre «nye verk på gammelt vis og omvendt». Med utgangspunkt i komposisjoner og fremføringspraksis fra sen middelalder er målet å utforske nye måter å lage musikk på.

Metoden i prosjektet har vært å la utøvere og komponister utvikle stoffet i fellesskap. Tittelen på konsertserien, Mouvance, er lånt fra en middelalderlingvist og spiller på hvordan et materiale stadig endrer seg når det vandrer mellom folk og nedtegnes på nytt. Resultatet er tre konserter som befinner seg et sted midt mellom gammel og ny musikk, komposisjon og improvisasjon. Utgangspunktet gjør at jeg opplever konsertserien vel så mye som en invitasjon inn i uavsluttede og undersøkende prosesser, enn som fremføringer av ferdige eller endelige verk.

Forsiktig dialog
Konsertserien starter i kammermusikkformat med flerstemt musikk fra middelalderen. Mouvance I: Mass, fremføres i byen eldste bevarte bygning, Mariakirken, bak Bryggen i Bergen. I Mass opplever jeg først og fremst en forsiktig dialog mellom komposisjon og improvisasjon, gammelt og nytt. Grunnlaget ensemblet Currentes improviserer over er messens kirkesang og flerstemmigheten formes hele tiden av denne. De fire sangerne og de tre instrumentalistene på middelalderfidel og blokkfløyte lytter intenst til hverandre underveis og selv om det i mine ører er nærmest umulig å skille avtalt spill fra mer improviserte partier, er ensemblet som helhet utvilsomt energisk tilstede hele veien i musiseringen gjennom den korte timen konserten varer. Kanskje skyldes det nettopp at tilnærmingen til musikken i så stor grad baserer seg på improvisasjoner og musikernes medskapende rolle?

Mouvance, Mariakirken 27.05.18
Foto: Magnus Skrede

Ensemblet Currentes behersker håndverket til fingerspissene og når middelalderfidelen kveiler seg rundt sangernes lange fraser med sine melodiske forsiringer, er akustikken i kirkerommet som skapt for denne musikken.

Et element jeg er mer usikker på er Ruben Sverre Gjertsens korte kyriefragment som fremføres helt i begynnelsen av konserten. De dissonerende klangene i fragmentet yter på den ene siden effektivt motstand mot resten av materialet, men det er uklart for meg akkurat hva komposisjonen egentlig tilfører helheten.

Da opplever jeg Gjertsens forskjellige lydintervensjoner, i form av 16 høytalere plassert rundt i kirkerommet, som mer vellykkede. Gjennom høytalerne kommer flere knapt hørbare, svake klanger som legger seg varsomt under ensemblet underveis og mellom satsene. Mest fascinerende er hvordan den forhåndsinnspilte lyden av rungende kirkeklokker, insekter og hviskende stemmer smelter fullstendig sammen med kirkerommet i begynnelsen og slutten av Mass. Et øyeblikk narres jeg til å tro at det er Mariakirkens egne klokker jeg hører. Slike lydlige utforskninger av rommet skulle jeg gjerne sett mer av i konserten.

Undersøkende selvrefleksjon og klappeleker
Mouvance II: Intonation beveger seg i en langt mer performativ og eksperimenterende retning enn første konsert. Her behandles ensemblets undersøkelse av egen praksis og musikkutøvelse med en helt annen innfallsvinkel og dynamikk enn i Mass, denne konserten stiller spørsmål ved hvordan musikerne kan tilegne seg gammel musikk. I de lyse, stilrene butikklokalene til designeren T-Michael i Bergen sentrum, fordeles publikum og utøvere om hverandre på små krakker over to etasjer. Med det skaper komponist og utøvere en intim konsertsituasjon som kler Alwynne Pritchards komposisjon: Hun insisterer på å kalle den «en rituell handling eller prosess der utøverne utforsker måter å samhandle med hverandre og med publikum».

Les også: Opphøyde klanger

Musikken i Intonation er utviklet fra Le ior, et musikkstykke fra en av de eldste manuskriptene med instrumentalmusikk fra middelalderen. De musikalske ekkoene fra Le ior er imidlertid så godt som ugjenkjennelige. Konserten har en fragmentert form med musikk, lydklipp og video der musikernes eksperimentering står i sentrum framfor det kunstneriske resultatet. Det innebærer for eksempel at utøverne forflytter seg rundt i lokalet og bytter plasser underveis. Selv om jeg er begeistret for tilnærmingen, synes jeg det blir en i overkant krevende øvelse. I korte øyeblikk, for eksempel når publikum inviteres til en klappelek med ensemblet som gjentar et rim helt til de må gi opp, eller når Pritchard synger en irsk folkevise mens resten av utøverne nynner omkvedet som om de lærer seg melodien mens de synger den, kjenner jeg meg inkludert i utforskningen deres. Når utøverne tar på seg øreklokker og spiller forsiktige og luftige fragmenter av fraser de stadig prøver å huske eller gir opp å spille, eller når sangerne står i trappen med hodetelefoner på og snakker om bergensdialektens særpreg, synes jeg Intonation tipper over i innadvendt selvrefleksjon.

Konserten virker å være bygget over en form for styrt improvisasjon, men jeg savner i så fall flere grep som faktisk skaper aktiv kontakt med publikum og flere ideer med en sterkere indre sammenheng. Et par lydopptak der publikum får høre samtaler ensemblet har hatt på workshops, er i utgangspunktet en eksemplarisk idé å spille av for publikum, men hvorfor ikke tilrettelegge for at publikum da kan inviteres enda dypere inn i materien?

Mouvance III, Håkonshallen 29. mai.
Foto: Magnus Skrede

Massiv klangutforskning
Den forsiktige klangutforskningen til Ruben Sverre Gjertsen i første konsert får endelig utfolde seg i Mouvance III: Distortion. Måten musikerne er organisert på i rommet gir assosiasjoner til en lydinstallasjon som like gjerne kunne vært plassert i et moderne kunstgalleri med publikum fritt gående i rommet. Konserten fremføres i Håkonshallen, en middelaldersk steinhall på Bergenhus festning ved Vågen. Publikum sitter på stolrader som vender i alle retninger, musikerne er spredd på seks-syv ulike stasjoner de beveger seg mellom i konsertens deler og overalt i rommet står 16 ulike høytalere. Distortion går i dialog med de tidligere konsertene, blant annet fordi vi hører bruddstykker fra noen lydintervensjoner fra Mass. Samtidig er Distortion et ytterpunkt i Wheels-prosjektet.

Musikken kan kanskje best beskrives som lagvise klanger man kan lytte seg innover i. Det er som om middelalderen er dissekert med mikroskopisk nøyaktighet og gjenoppstår i organisk og samtidsmusikalsk drakt i samspill med utøverne i rommet. Jeg hører bruddstykker av ornamenterte melodilinjer som virker å stamme fra en annen tid; utøverne vever dem sømløst sammen med tekst som de leser og hvisker med skarpe konsonanter, her er klimpring og lett tromming på instrumentene og strekking av skjøre klanger. Inne i alt dette trer boblende vann og lyden av insekter og fugler fram. Selv om Gjertsen er ansvarlig for komposisjonen, som blant annet er basert på lydopptak fra en lenger periode og en rekke forvrengninger av middelalderkomponisten Guillame Dufays motett Nuper rosarum flores fra 1436, oppstår Distortion minst like mye i øyeblikket gjennom møtet med utøvernes improvisasjoner.

Konserten er svært romlig og visuell. Men variasjonene i verket oppstår ved at utøverne flytter seg i rommet slik at klangbildenes tekstur endrer seg langsomt og forskjellige lag av musikken trer frem. Denne utviklingen hadde jeg gjerne sett at var mindre statisk og mer dynamisk. Jeg har inntrykk av at valg av konsertsted og organisering av rom, musikere og materiale legger opp til en konfrontasjon med konsertformen, men denne er noe uforløst. Sannsynligvis fordi det er noe tvungent, kunstig og konstruert over hvordan utøverne beveger seg fra stasjon til stasjon. De virker ukomfortable med det nære møtet plasseringen i rommet tidvis skaper med publikum.

Utenommusikalsk formidling
Kompleksiteten og spennvidden i det kunstneriske arbeidet konsertserien byr på gjør det utfordrende å yte både forskningsprosjektet og konsertene tilstrekkelig rettferdighet i en tekst med begrenset lengde.

Opplevelsen min av Mouvance I-III er imidlertid at konsertserien som helhet til tross for interessante og varierte enkeltkonserter, i altfor liten grad utnytter potensialet som faktisk finnes til å tenke form, innhold og format i sammenstillingen av tre konserter. For det første kunne en omrokkering av spillesteder gitt helt andre effekter og skapt andre kontekster rundt konsertene. Det er interessant å tenke seg hvilke dialoger som kunne oppstått mellom materiale og sted om en ser for seg for eksempel en fremføring av Intonation i Mariakirken og en fremføring av Mass i butikklokalene til T.Michael isteden. For det andre undrer jeg meg over hvorfor et slikt prosjekt absolutt må presenteres innenfor såpass velkjente konsertformater? Hvorfor ikke gjøre prosessen mer synlig og tydelig for publikum gjennom valg av flere formater? Og hvorfor ikke eksperimentere mer med konsertformen ved å gjøre publikums rolle litt friere? For eksempel ved å la publikum stå, bevege seg rundt, komme og gå?

Mouvance, Mariakirken 27.05.18
Foto: Magnus Skrede

Når en prosess som altfor ofte begrenses til universitetsboblen åpnes opp for publikum, ville det vært en styrke om den utenommusikalske formidlingen av konsertene og prosjektet inneholdt en samlende formidlingstanke.

Den får jeg dessverre ikke øye på. Publikum kan gjennom tre dager i Festspillperioden oppleve en lydinstallasjon på Lydgalleriet fra prosjektet signert Gjertsen, en halvtimes introduksjon før siste konsert og en panelsamtale der komponistene tenker høyt rundt grunnleggende estetiske spørsmål sammen med filosofiprofessor Lydia Goehr i panelsamtalen «Hva er verkbegrepet i musikk?». Likevel er jeg forbauset over hvor lite krefter som vies til å løfte prosessen og kunnskapen bak konsertene fram og gjøre det tilgjengelig for et større publikum.

Samtalen finner jeg ikke annonsert i Festspillprogrammet, til tross for at den er et samarbeid mellom Festspillene og andre aktører. Jeg var kun vitne til halvparten av diskusjonen, men inntrykket er at verkbegrepet var hovedtemaet. Jeg kan bare spekulere i hvorfor det ikke er lagt inn en introduksjon før hver konsert, eller en samtale etter konsertene. Er det i redsel for å snakke ihjel musikken? Samtidig er det fristende å gi Festspillene litt av skylden. Her kunne festivalen med fordel ha utfordret seg selv til å tenke nytt rundt formidlingen av konsertene, for eksempel ved å initiere introduksjoner og samtaler som fremmer musikken i all sin kompleksitet. Til tross for utøvernes gode intensjoner i et sammenrasket programblad som deles ut under konsertene, der historisk materiale og tekster samvittighetsfullt er inkludert, hadde det ikke skadet med noe som bar litt mindre preg av hastverksarbeid og stramt budsjett. Programmeringen av en ambisiøs konsertserie på en stor musikkfestival er tross alt i utgangspunktet en vinn-vinn situasjon både utøverne og festivalapparatet kunne gjort langt mer ut av.

Publisert:

Del: