– Bakenfor dette prosjektet ligger en erkjennelse av at mange viktige, og til dels grunnleggende trekk som man hører i musikkutøvelsen i den tidlige opptakshistorie er gått tapt, sa Sigurd Slåttebrekk i presentasjonen av sitt stipendiatprosjekt.

© Slåttebrekk/Chasing the Butterfly

Program for kunstnerisk utviklingsarbeid fyller 10 år. Jubileet ble markert 7. mai med et arrangement hvor flere tidligere stipendiater presenterte prosjektene sine. Pianist Sigurd Slåttebrekk fortalte om arbeidet sitt med Grieg-opptak som blant annet resulterte i den kritikerroste utgivelsen «Chasing the Butterfly». Vi gjengir her hans presentasjon.

Mitt stipendiatarbeid ble avsluttet for halvannet år siden. Det var et prosjekt der jeg og min samarbeidspartner Tony Harrison forsket på musikkens romantiske framførelsespraksis med utgangspunkt i lydopptak – og pianisten Grieg var vårt hovedkasus.

Først vil jeg spille et opptak for dere. Dette er et opptak som er en utfordring for noen hver, inklusive oss musikere, til tross for den historiske betydningen og alle de fascinerende kvalitetene man etterhvert oppdager ved opptaket. Opptaket er fra 1889, faktisk historiens første virkelig viktige musikkopptak.

Brahms_1889.wav

Når man lytter til dette for første gang vil de fleste, og sannsynligvis også de fleste musikere lure på hva man faktisk hørte. Ganske forståelig, vil jeg si!

Dette opptaket er gjort av en av det 19de århundres virkelige giganter, Johannes Brahms, og han framførte her en forkortet og meget fri versjon av sin første Ungarske dans.

Lydeksemplet her markerer inngangen til en ny epoke i musikkhistorien, en epoke som i løpet av de første tiårene dokumenterer og gir oss førstehånds kjennskap til den ekte romantiske framførelsespraksis.

Rosettasteinen

Dere har kanskje hørt om Rosettasteinen, som – da den ble funnet – plutselig førte til den fullstendige forståelse av de egyptiske hieroglyfene. Rosettasteinen var inngravert med den samme teksten på tre forskjellige språk, inkludert egyptiske hieroglyfer, og denne oppdagelsen kompletterte plutselig det store puslespillet som hadde opptatt språkforskere over hele verden i så lang tid.

På en ganske tilsvarende måte kan man si at den tidlige historiske lyddokumentasjonen er vår Rosettastein til musikkens romantiske framførelsespraksis, der innspillingene komplementerer det nedtegnede – notene. I vårt tilfelle har vi Brahms´, Griegs, Rachmaninoffs og mange andres innspilte framførelser sammen med de nedtegnede verkene. Og de forteller langt mer om musikken enn hva notene alene gjør!

Framføringsstil som premiss for komposisjonene?
Bakenfor dette prosjektet ligger en erkjennelse av at mange viktige, og til dels grunnleggende trekk som man hører i musikkutøvelsen i den tidlige opptakshistorie er gått tapt.

Hva så? – vil mange tenke. Vi er barn av vår tid og tolker et nedtegnet, historisk musikkverk deretter – og med tiden utvider jo referanserammene seg kontinuerlig, både i forhold det enkelte verk og de ulike historiske stilartene.

Og dette er naturligvis riktig. Det avgjørende spørsmålet er om vi har mistet grepet om grunnleggende sider ved den historiske spillestilen – sider ved framførelsen som er essensielle for opplevelsen av et verk, og som i mange tilfeller ligger som et premiss for selve komposisjonen.

Det beste av forskning i framførelsespraksis handler nettopp om dette. Tradisjonelt har fokuset ligget lengre tilbake i tid enn perioden jeg har studert, nemlig på klassikken, barokken og enda lengre tilbake, og denne forskningen har virkelig revolusjonert vår tids framførelse av både den barokke og den klassiske musikken.

Det følger likevel et lite aber med denne forskningen: Ingen i dag har noensinne hørt hvordan Bach, Mozart eller Beethoven spilte, vi kan bare anta hvordan man spilte på denne tiden. Jeg snakker om svært kvalifiserte antakelser, men alle som driver med musikk vet hvor stor avstand det kan være mellom det som skrives og sies, og selve praksisen, og viktigst: Vi har ikke en terminologi som er egnet til å formidle nyanserikdommen i en stor musikkfremførelse – langt i fra.

Opptakssituasjon på 1800-tallet

Inngangen til opptaksteknikkens tidsalder er altså en historisk milepæl i musikkhistorien. Vi har akustiske lydopptak av Johannes Brahms, Edvard Grieg, Fritz Kreisler, Sergei Rachmaninoff, Maurice Ravel, Claude Debussy og en rekke andre store komponistutøvere og utøvere fra romantikken og framover. Dette er dokumentasjon av uvurderlig verdi og en dokumentasjon som foreløpig ikke er blitt tatt nok på alvor. Vi snakker altså om lydopptak av sentrale utøvere og komponistutøvere som har fått sin skolering helt tilbake til første halvdel av 1800-tallet.

Den store utfordringen vi står overfor er: Hvordan skal man hente kunnskap og forståelse ut av disse opptakene i tillegg til musikkopplevelsen? Hvordan kan man på et grunnleggende og dypere nivå lære av for eksempel Rachmaninoffs spillestil? Jeg snakker altså ikke om de åpenbare elementene som hvilke noter som spilles, om trillen går opp eller ned, hvor fort eller sterkt man spiller osv. Jeg snakker om å skjønne prinsippene for tempobehandlingen, prinsipper for behandlingen av overganger, hvordan formen artikuleres, og andre elementer som musikalsk gestikk, sving, osv.

I dette var det Tony og jeg ga oss i kast med noe som ikke hadde vært gjort før – i hvert fall ikke på en systematisk måte.

Idéen var enkel og i prinsipp noe som alle musikere har gjort på et eller annet nivå: imitasjon. Vi gjenskapte eller kopierte en historisk, innspilt framførelse på samme måte som en elev ofte kopierer sin lærer i en undervisningssituasjon. Vi tok dette prinsippet til det ekstreme og utviklet en metode der vi systematisk gjenskapte innspilte historiske framførelse for på denne måten å avdekke viktige prinsipper og forstå alle sider ved framførelsen, og ikke minst se hvordan de ulike elementene ved framførelsen virker sammen i tid.

Les også vår anmeldelse av Chasing the Butterfly

Dette er ikke ulikt det for eksempel en maler vil gjøre for å lære seg å beherske en stil til fingerspissene. Det nye var å anvende samme metode i studiene av en temporal kunstart med de åpenbare utfordringene det fører med seg. Utfordringen er altså at en musikkframførelse er flyktig og ikke lar seg studere på samme måte som et maleri, der man kan fordype seg i en detalj og på et øyeblikk zoome ut og studere detaljens virkning på helheten. Musikk er mye mer uhåndgripelig enn som så.

Den nest eldste tyskskolerte pianist
Den første utprøving av metoden og stammen i vårt forskningsprosjekt var gjenskapelsen av alle de ni innspillingene som Edvard Grieg gjorde i Paris i 1903.

Grieg var som vi alle vet norsk, men det er også mange andre grunner til at han var et naturlig førstevalg som kandidat eller offer for dette forsøket:

— Utenom Brahms var Grieg den eldste tyskskolerte pianist vi har opptak av, og som en tidlig representant for den tyske skole har Grieg stor betydning.

— I Griegs tilfelle studerer vi ikke bare en fremragende historisk utøver, men en utøver som framfører sin egen musikk. Dette gir kildematerialet enda større tyngde.

— Sist, men ikke minst: Grieg framførte sin egen musikk på en måte som er radikalt annerledes enn det man hører i dag, selv om mange musikere og spesielt pianister faktisk har lyttet til innspillingene hans. Og i sin egen måte å framføre musikken imøtegår utøveren Grieg faktisk mye av den kritikken som komponisten Grieg ofte utsettes for.

Mer enn en nasjonal spillestil
I 1993, da alle ni Grieg-innspillingene ble utgitt som gruppe for første gang, ble utgivelsen kommentert i New York Times på en oppsiktsvekkende måte:

Tony Harrison og Sigurd Slåttebrekk

”In a way it is more important that Grieg recorded these pieces than that he wrote them. The minuet is a fine midcentury statement in a well-worn form, one among many; “Butterfly” is a delectable dessert, but the kitchen has plenty. If they had been lost, our understanding of Grieg and his time would not suffer perceptibly. But if the records had not survived (and they barely did!), our understanding of how music sounded in the 19th century would be quite significantly diminished.”

Kommentatoren plasserer altså disse innspillingene i en ordentlig stor framførelseshistorisk sammenheng. Arbeidet vårt med Grieg bekrefter også at nasjonalikonet Grieg var en representant for noe langt mer enn en slags nasjonal spillestil, og at han deler mange grunnleggende trekk ved framførelsesstilen med en lang rekke samtidige utøvere fra ulike deler av Europa.

Imitasjon ikke et mål i seg selv
Nå skal jeg skynde meg å si at prosjektet naturligvis ikke stoppet ved kopien eller imitasjonen. Det helt avgjørende poenget var altså realiseringen av den nye kunnskapen i annet repertoar, repertoar som Grieg aldri spilte inn selv. Her ligger det kunstneriske tyngdepunktet i prosjektet mitt, altså i min egen framførelse av to viktige klaververk av Grieg som han dels ikke spilte inn i det hele tatt, og dels etterlot innspilte fragmenter av: Ballade Op. 24 og Klaversonate Op. 7.

Her har jeg forsøkt å realisere verkene på en måte som forholder seg til det jeg mener er essensielle trekk ved stilen, men ellers i det fulle og hele er mine egne tolkninger.

Fordi musikk og bilder forteller langt bedre enn jeg kan med ord, vil jeg avslutte med å vise et lite musikkeksempel som er satt sammen for å illustrere essensen i metoden eller grunnidéen i dette prosjektet. Det dere skal få høre er en sammenstilling av to opptak som det ligger 105 år i mellom – det ene ble gjort av Edvard Grieg i 1903 og det andre ble gjort av meg i 2008. Musikken dere hører er Griegs ”Bryllupsdag på Troldhaugen”, og opptaket er gjort i Griegs egen stue på Troldhaugen.

Sigurd Slåttebrekk er pianist, drivkraft bak animasjonsserien om redningsskøyten Elias og var fullførte sitt stipendiat i programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid i 2012. Mer informasjon på prosjektets hjemmeside.

Publisert:

Del: