Da gitarist Sverre Økshoff sluttet, døde 90-tallets viktigste norske rockeband. For mange var Seigmen lydsporet til en ungdomstid – det måtte komme reaksjoner. – En hjemmeside lovte at de skulle male meg opp til kjøttdeig, de hadde faktisk satt opp en roterende kjøttkvern på siden, kan Økshoff fortelle. I denne andre delen av Ballades lange prat med Seigmen, forteller også vokalist Alex Møklebust om den spesielle dynamikken i Seigmen: – I øvingslokalet og på scenen – mens vi var i musikken – var vi en enhet. Akkurat der var vi blodsbrødre. Så var det over – til neste gang. Derfor kunne vi gjøre dette. Og derfor kunne vi fremdeles gjenta det 7 år etter, til tross for alle sårene.

Seigmen 2005 3 (Foto: Fotogjengen ved studentersamfundet i Trondheim)

Av Knut Steen

Fra platen “Total” i 1994 til “Radiowaves” i 1997, var Seigmen det største norsk rock hadde. Ingen kunne røre dem. De var liksom litt for store til å være norske, selv om de sang på morsmålet. Da de til og med greide å reise kjerringa etter den ufortjent lunkne mottakelsen av sin første enge l skspråklige utgivelse, virket de usårlige. Utlandet var sultne, og den norske skepsisen var på hell. Men så sa det altså stopp. Gitarist Sverre Økshoff overrasket alle med å takke for seg. På den nylig utgitte dobbel-DVDen møter man en sliten Sverre Økshoff. Han var nedkjørt og deprimert, men ingen av bandkameratene visste hvordan han hadde det. “Jeg tenkte at de måtte da merke det?” sier Økshoff i et av intervjuene. Men nei. Til slutt måtte det briste.

Kjøttdeig
Vi sitter i Grand Hotels aller øverste bar. Sverre Økshoff har kvittet seg med sminken og den platinablonde sveisen han bar igjennom hele gjenforeningsturneen. Når jeg påpeker at utseende og antrekk anno 2005 var et eksakt duplikat av det man kunne se under avskjedsturneen i 1999, smiler han bare og sier. – Jada, det måtte jo være sånn, vettu. Mens vokalist Alex gløder av musikalsk virkelyst, ligger Økshoff rolig bakpå. Når man snakker med ham, virker scenelivet og Seigmen virkelig som et tilbakelagt stadium.

Hva bandet følte er én side av historien som blir dekket godt i dokumentaren – men hvilke reaksjoner fikk Økshoff fra familie, fans og venner da han sluttet?

— En hjemmeside lovte at de skulle male meg opp til kjøttdeig, de hadde faktisk satt opp en roterende kjøttkvern på siden, kan Økshoff fortelle.

— Ellers var det ikke så mange brev. Noen ”vi hater deg” ble det selvfølgelig. Men det var uvesentlig for min del, sier han og trekker på skuldrene.

Men én kommentar sved:

— Det verste var en avis som skrev om hvor bortkastet det var at vi hadde fått 750 000 av kassettavgiftsfondet, ”og så slutter de bare”. Det tok jeg tungt, fordi det kom fra drevne folk som tydeligvis veide penger tyngre enn mennesker. Jeg sluttet i Seigmen fordi jeg gikk igjennom en personlig tragedie – det var ikke noen i familien som hadde dødd, men jeg slet med dårlig psykisk helse. Jeg følte det som et dårlig frontalangrep på meg mens jeg var på mitt svakeste. Men det er lenge siden nå. Etter at jeg trakk meg ut, tok jeg egentlig ikke til meg noen ting.

— Svett, slitsomt – og jævlig gøy
Etter at hele bandet møtte hverandre for første gang på svært lenge i manager Øystein Ronanders 40-årslag, ble spiren til en gjenforeningskonsert født. Men hvordan føltes det for Økshoff å begynne å øve inn de gamle låtene på nytt, etter alt som hadde skjedd?

Etter litt napping i ermet fra manager-staben, gir Økshoff meg kortversjonen:

— For å oppsummere; forvirrende, irriterende, dyrt, svett , slitsomt og jævlig gøy. Og bare jævlig. I opptakten til Trondheim måtte alle bruke mye penger på utstyr, det var dyrt. I en hel måned gikk jeg på skole i Drammen fra 0900 til 1500, dro hjem og spiste middag, kjørte til Tønsberg og øvde fra 1700 til 2200. Det var svett, slitsomt – og jævlig gøy. Jeg var hjemme halv tolv hver dag, der jeg bare kollapset. Slik holdt vi på i to måneder – da er det ingenting igjen til familien. Det var ”bare jævlig”-biten, forteller Økshoff, før han smilende blir trukket videre til neste intervju.

Gamle åpne sår
Dermed blir det vokalist Alex som må svare på hvorfor Seigmen ikke var fulltallige da de skulle gjenforenes. Erik Ljunggren – mannen som ga svært viktige programmerings- og synthbidrag til både Metropolis og Radiowaves, var ikke med på gjenforeningsturneen. Skyldtes dette gamle sår som ikke lot seg lege selv 7 år etter bruddet?

— I historien bak bruddet ligger det en del sår, noen av dem er åpne enda, forklarer Møklebust: – Det er ikke noen vits i å legge skjul på at dette har vært et sårt og vanskelig tema, som vi har prøvd å løse på en best mulig måte, uten for mange komplikasjoner. Erik er en bra fyr – han hadde ikke kunnet være med uansett fordi han går på filmskole – men det er ikke poenget. Han har vært utrolig sporty og spilt inn alle sampler vi trengte for å fremføre stoff fra Radiowaves. På Metropolis-låtene omarrangerte vi i stor grad synthlinjene til gitarer, for å få frem den 5-enheten vi var, forteller Møklebust.

Seigmen minus én
Gnisningene mellom gitarist Marius Roth og Eriks tilstedeværelse virker veldig klare i den delen av dokumentaren som dekker innspillingen av Metropolis og Radiowaves. Historien videre forteller at Erik ble invitert med i Zeromancer, mens Marius ble takket av. Hadde det i det hele tatt vært mulig å samle hele besetningen i Dødens Dal?

Møklebust blir stille i et par sekunder.

— Her er det mange følelser og vonde minner involvert…men jeg tror det kunne vært mulig…men at den sporty i denne prosessen har vært Erik, er hevet over enhver tvil. Og det skal han ha all honnør for.

Seigmen hadde spilt sammen i ti år før det brast. Hvordan var det å gi Marius Roth sjokkbeskjeden om at det ikke skulle gå som han hadde trodd, at han ikke skulle få være med den gamle gjengen videre til neste prosjekt?

— Jeg har alltid vært en person som har prøvd å unngå komplikasjoner, jeg har ikke tatt tak i ting som er kjipe. På godt norsk kunne man vel godt kalle meg feig. Vi var alle enige i avgjørelsen…vi hadde nok forskjellige grunner, men ingen av oss følte at det ville ha gått. Det var mange følelser involvert, akkurat hva jeg syntes, hva som var mine følelser, har jeg ikke så veldig lyst til å snakke om. Dette er fremdeles et veldig touchy tema i dag…

Blodsbrødre
Tydeligvis – på dokumentaren er det noen ganske intense bilder fra øvingene og opp til konsertstart i Dødens Dal. Det ser ut som om alle har det nokså jævlig, det ser ut som om dere vandrer rundt på nåler!

— Men vi gikk jo på nåler! Det var kanskje spesielt med Seigmen: I øvingslokalet og på scenen – mens vi var i musikken – var vi en enhet. Akkurat der var vi blodsbrødre. Så var det over – til neste gang. Derfor kunne vi gjøre dette. Og derfor kunne vi fremdeles gjenta det 7 år etter, til tross for alle sårene.

Det ble 14 konserter etter Dødens Dal – så langt har dere spilt flere reunion-konserter enn dere gjorde konserter da dere skulle takke for dere i 1999. Hva skjedde med Dødens Dal som en eksklusiv engangsforeteelse?

— Det skulle jo være det. En ting med Seigmen – vi har alltid holdt ord. Unntaket var den gangen vi var idioter nok til å si ”Seigmen vil aldri bli et reunion-fenomen”, etter 1999. Det skulle vi ikke ha gjort. Etter Dødens Dal gikk vi nesten inn i en depresjon: Vi hadde lagt ned mye arbeid, vi skulle spille vår lengste konsert noensinne. Vi visste at det sikkert kom til å bli langtekkelig, men vi måtte dekke alle epokene, gi alle de ulike fansene noe av det de følte var deres. Dette var jo aller siste gang. Så sto vi der oppe – tre av oss hadde spilt jevnt og trutt med Zeromancer de siste årene, men det føltes som vi ikke hadde stått på en scene siden 1999. Det var helt merkelig å få så mye tilbake fra publikum, at vi ikke følte at vi fikk gitt noe tilbake…det var en helvetes vond følelse…

Så da ble det en turné?

— Ikke helt. Vi bestemte oss for å gjøre noe med denne følelsen, og booket noen flere konserter. Så kom det noen til. Og enda flere. Vi kunne ha gjort 40 konserter uten problemer, Rockefeller var sikre på at de kunne booke oss til fulle hus en uke i strekk. Men det ville vi ikke. Vi hadde et ønske om å dekke hele landet med konserter i de største byene. Si tusen takk til fansen, som har vært så fantasktiske igjennom syv års stillhet. Noe mer enn det ville ikke være riktig.

Pretensiøst og pinlig
Hva med de som tok seg fri midt i uken, kjøpte billetter og reiste langt til en konsert de var sikre på at skulle være eksklusiv? Føler dere at dere har snytt noen av dem?

— Nei. Vi har hatt en god kommuniskasjon med fansen underveis, og nå har vi laget en DVD sammen med fansen, som har finansiert dette underskuddsprosjektet sammen med oss. Det ble et utrolig pretensiøst prosjekt i skikkelig Seigmen-stil: Bare coveret kostet mer å trykke opp enn en vanlig DVD-utgivelse. Vi spurte fansen hva de ønsket, og de svarte oss. Selv om vi har vært oppløst i 7 år, har det vært flere pågående underskriftskampanjer for å få oss til å spille igjen. DVDen som slippes i dag har allerede solgt 3000 eks – og den viser hele den helvetes pinlige, ærlige siden av Seigmen, sier Møklebust.

Og jada. Her er det rompebilder, tull og tøys, tidsriktige 80-talls antrekk. Sterke personlige øyeblikk og mye fin musikk. Men glamorøst er det ikke. Men hvilke små øyeblikk har vært mest pinlige å gjenoppleve for vokalisten?

— Hvis noen hadde gitt ut 20-årene dine på hjemmevideo, kan jeg love deg at du også hadde vært flau! Ikke bare for hvordan man så ut, men mest hva man sier og alt det dumme man gjør! Å ha foreviget og offentliggjort at man faktisk har sagt ting som ”bønder skjønner ingenting”, er flaut. Det ser ut som om jeg har omtrent to hjerneceller. Å utlevere seg selv på den måten er ikke noe som er vanlig for et rockeband, jeg tror svært få norske artister har guts til å gjøre noe sånt.

“Kunne de, kan vi også”
Men i tillegg til å tilfredsstille det voyeuristiske fan-segmentet, forteller Møklebust at DVDen også har en annen hensikt:

— Dette er så lite sex, drugs& rock ’n roll som det går an å være. Jeg tror det er viktig for den yngre garde å kunne se at folk de føler har ”fått det til” også er teite idioter som sier dumme ting og som ikke kunne spille i begynnelsen. Mitt håp er at noen som brenner for musikk ser dette og tenker: ”Kunne de, kan vi også”. Skammen får vi heller slite med…jeg satt faktisk med en pute foran ansiktet – litt sånn som Mr. Bean – da jeg så dette for første gang. Det var ikke gøy.

Ny plate?
I Trondheim fikk det gjenforente Seigmen en formidabel mottakelse, som utartet seg til en triumfferd av en turne. Spørsmålet er hva som skjer videre. Skal dere trekke dette lenger må dere jo bla opp en ny Seigmen-utgivelse?

— Ja, det må vi. Debatten har selvfølgelig vært oppe, men det forutsetter veldig mye arbeid, pågangsmot og et felles ønske om å legge ned mye tid. Hadde vi vært businessfolk hadde vi allerede vært i gang med innspillingen – dette hadde vært det perfekte tidspunktet for en helt ny Seigmen-plate. Men magefølelsen forteller meg at i dag finnes det ingenting ekte å bygge på.

Aldri mer Seigmen?

— Vi har lært oss å styre unna det ordet, sier Alex Møklebust med et stort smil. – Men det blir ikke noe mer nå.

Publisert:

Del: