Når Ingerlise Størksen slipper soloplate på eget selskap etter ti års pause fra Ephemera, er det en ny og utfordrende musikkvirkelighet hun må forholde seg til. Men Størksen er positiv. Hun har ikke annet valg.

– Jeg fant nettopp et gammelt avisutklipp hvor det stod at Ephemera hadde solgt 10 000 eksemplarer av den siste platen fra 2005 i løpet av første uken! Jeg tenkte, hæ? Shit, ting har forandret seg enormt!

Ingerlise Størksen, en tredjedel av bergensbandet Ephemera, måper gjennom latteren via Skype-linjen fra kjøkkenet sitt i Bergen. Det har gått ti år siden hun sammen med bandkollegaene Christine Sandtorv og Jannicke Larsen bestemte seg for å ta en pause fra like mange år med turnébusser og konsertscener. Siden den gang har hun konsentrert seg om sønnen Oskar, som nå er ni, og jobbet som journalist og prosjektleder i Bergens Tidende.

Men nå er 37-åringen tilbake. I april slapp hun sin første soloplate, og merker godt at musikkbransjen har vært gjennom store omveltninger siden sist.

– Du har et produkt du selger, men som du ikke tjener penger på hvis ikke du turnerer hele tiden. Digitaliseringen, Facebook og sosiale medier var heller ikke en del av bransjen ”back then”. Det er ekstremt mange artister og nyutgivelser om dagen, og det er trangt om plassen.

Til tross for stor konkurranse og en bransje som strever med å finne et bærekraftig økonomisk fotfeste, er Størksen optimistisk.

– Jeg tenker at bransjen er tvunget til å overleve. Ikke vet jeg hvordan det vil se ut om ti år, men jeg er positiv. Slik det er nå, med så utrolig mye bra musikk som er tilgjengelig og synlig, tror jeg at noen må se verdien kulturpolitisk og gi kunstnerne rom til å holde på. Det er en viktig del av Norge.

Optimismen er vel så mye et valg som en følelse. Musikeren og låtskriveren være positiv fordi hun drive med musikk, forklarer hun. De åtte årene i Bergens Tidende, en jobb hun nå har sagt opp, omtaler hun som ”et voksenalibi”.

– Jeg har følt meg veldig halv i jobben, det må jeg si. Selv om jeg har lært veldig mye og det har vært gøy på sin måte, ble savnet etter å holde på med musikk så stort at jeg til slutt ikke hadde noe valg.

Sin egen platesjef
Noe er likevel ved det samme. Ephemera var tidlig ute med å starte eget plateselskap for å ha kontroll på sin egen musikk. Størksen har fortsatt i samme gjør det selv–ånd med utgivelsen av ”All the Good Things”. Hun har hentet inn hjelp fra HES og Kulturoperatørene til henholdsvis promotering og booking, men alt annet tar hun seg av selv som platesjef for iLs Records, fra budsjetter via strekkoder til distribusjon.

– Jeg er ikke så veldig redd for å ta telefoner. Hvis man er det så skal man ikke gi ut selv. Men det er veldig tidkrevende, du skal ha skikkelig lyst til å gjøre det, konstaterer Størksen, og forteller at hun etterpå skal sette seg i bilen og kjøre en runde med plateforsyninger til butikker i området. Hun drar litt på smilebåndet, putter inn en snus.

– Jeg tenker at neste plate skal jeg ikke distribuere på egen hånd.

Har ”knekt koden”
Selv om Størksen fjernet seg fra musikkoffentligheten da Ephemera tok pause på ubestemt tid, tok hun ikke pause fra musikken. Hun har medvirket på små, lokale prosjekter og har fortsatt med å skrive låter hjemme i stuen. I Ephemera var det de enkle, tidløse poplåtene og de klokkeklare harmoniene som fikk bandet fra Norge til Japan, sikret dem to Spellemannpriser, og gjorde bandet til allemannseie gjennom popperlen ”Girls Keep Secrets in the Strangest Ways” (2003). Låtene på Størksens soloplate bekrefter at hun har tatt vare på dette enkle, men forseggjorte. Stemmen er fortsatt like klar og smidig der den troner diskré over låtene som triller naturlig fremover, båret av Størksens gitarspill og musikerne hun har hentet inn for anledningen.

Jeg føler at jeg har brukt tiden godt til å utvikle meg. Jeg har knekt låtskriverkoden.

– Hva har pausen gjort med deg som musiker og låtskriver?

– Det har egentlig vært litt godt å ikke ha noe forventningspress. Jeg føler at jeg har brukt tiden godt til å utvikle meg. Jeg har knekt låtskriverkoden.

– Hva innebærer det?

– Ja, det kan du si. Den hardeste jobben med å skrive musikk er tekst, og når du er singer-songwriter, som jeg er, så er det veldig transparent. Teksten bør holde vann. Jeg er nok litt preget av at jeg skriver når ting kniper litt. Man har kanskje gått gjennom et eller annet, du bare hjem og skrive, så kommer det en låt, og alle følelsene du satt med blir til noe håndfast og livsvarig.

Ordene ramler sakte ut mens Størksen kikker litt undrende ut i luften.

– Eh, nå glemte jeg egentlig hva vi snakket om …?

– Å knekke låtskriverkoden.

– Ja. Nei, jeg vet ikke. Låtene kommer liksom lettere nå enn de har gjort før.

Leter etter nerven
I låtskrivingen er det nerven hun først og fremst jakter på. Når hun finner den liker hun å gjøre seg ferdig mens hun først er i flyten, det vil si før middagen skal lages eller Oskar skal på fotballtrening.

– Du kan høre hundre låter som er fine, men de gir deg ingenting. Så plutselig kommer det én låt som bare treffer deg. Da tenker jeg, den låten er skrevet i den nerven. Det er dét som er kunsten, det er så stort, så svulstig, så deilig! Det er akkurat der trangen til å skrive musikk er så stor for meg.

Hun tok et bevisst valg om ikke å spille de nye låtene sine for bandkollegaene i Ephemera underveis i prosessen. Hun hadde behov for å sette opp en skillevegg, gjøre noe for seg selv. Ikke for å bevise noe, men for å gjøre noe annet.

– Det har vært deilig å finne musikere som spiller fint på platen, det har vært en ny prosess med nye tanker og nye innspill.

Med seg på solodebuten har hun Jørgen Sandvik, Odd Martin Skålnes, Paul Inge Vikingstad og Vegard Fossum.

– Hvor mye rom for påvirkning har du gitt musikerne du har samarbeidet med?

– Jeg hadde allerede spilt inn demoer og arrangementer her i stuen og visste litt hva jeg ville, men jeg sa ingenting om det til de, sier Størksen med et lurt flir.

– Jeg ville at de skulle ha sin signatur på låtene. Det er jo det som er spennende når du kommer i studio og jobber med nye mennesker, det skjer uventede ting.

Private prosesser
Dragningen mot musikken har vært til stede helt fra hun var liten. Hun husker tydelig hvordan hun drømte om å ha et lydisolert hus i skogen hvor hun kunne synge for full hals, helst hele tiden. Foreldrene skjønte tegningen, og var raskt ute med å sende henne på kor og teater.

– Jeg tror det er det samme som når noen føler for å springe maraton eller bestige en topp, du bare må. Det samme har jeg hatt med meg når det kom til å synge og holde på med musikk. Jeg var 12 år da jeg rappet elgitaren til min bror, koblet den til stereoanlegget på egen hånd og satt der i timevis mens alle venninnene mine lekte med Barbie-dukker. Jeg stjal musikkbøker på skolen og lærte meg akkorder. Det er sånn man kommer tilbake til som voksen og tenker, shit, jeg er jo faktisk sånn. Sånn var jeg som barn. Og det skal man ta litt alvorlig, tenker jeg.

– Når du forteller om det lydisolerte huset i skogen legger jeg merke til de som ikke var med i det drømmescenarioet, publikum. Er musikken først og fremst for deg selv?

– Selvfølgelig er det fantastisk å få respons på tingene en lager. Jeg får masse henvendelser og tilbakemeldinger, og med Ephemera fikk vi også grådig mye tilbakemeldinger på at vi hadde truffet noe. En gang reddet vi et ekteskap! Vi fikk en mail fra et par om at det var én låt som gjorde at de bestemte seg for å satse. Vi bare, shit, vi tenkte ikke på det når vi skrev den låten!

Størksen ler begeistret fra det hvite kjøkkenet sitt, samler seg igjen.

– Det hadde jo ikke vært det samme å sitte i den hytten for evig. Å komme ut og spille live er vel så fantastisk og tilfredsstillende. Men skapelsesprosessen er veldig privat.

”Brutal” mediebransje
Selv om mye har endret seg i musikkbransjen siden sist Størksen ga ut plate, var overgangen fra musiker til kulturjournalist mer sjokkartet.

Ephemera holdt på i ti år som et lite indieband, vi var litt rare i alle sine øyne, så fikk vi én hit og så var vi elsket av alle.

– Som hardtarbeidende musiker vet jeg hvor mye det krever å lage en låt og dra på turné. Alt man gjør som artist er beinhardt arbeid. Knallgøy, men beinhardt. Så kommer du inn i den verdenen, så er det –

Hun knipser med fingrene.

– Det er veldig tilfeldig hvem som slipper inn, hvem som blir anmeldt og hvem som ikke blir det. Det er litt som med radiospilling, det er så utrolig ”fine lines”. Men sånn har det alltid vært. Ephemera holdt på i ti år som et lite indieband, vi var litt rare i alle sine øyne, så fikk vi én hit og så var vi elsket av alle. Men det er fascinerende å sitte på andre siden og se hvordan media fungerer. Jeg har ikke så mye å ta det på, men det var ganske brutalt å vite hvor mye sjel og arbeid som bare ble avfeid.

– Som journalist ble du vel selv en del av det?

– Jeg var ikke kulturjournalist så lenge, jeg syntes det var for krevende rett og slett. Men jeg anmeldte en del plater i en periode, det syntes jeg var fint. Jeg synes absolutt at flere musikere burde anmelde musikk. Man gjør det på en annen måte, med respekt og forståelse. Det er mye lettvinte anmeldelser ute og går.

Hun innrømmer at hun ikke var kjempehøy i hatten kvelden før platen skulle slippes og hun selv skulle bli offer for anmelderskaren. Tenk hvis hun ”fikk kjeft”?

Musikken jeg lager er så nær og privat, da blir jo slakten som kanskje kan komme sår. Men samtidig er jeg veldig fornøyd med produktet. Jeg er trygg i låtene, og ville nok gjort det på samme måte igjen.

For orden skyld, Størksen fikk ikke kjeft. De fleste anmelderne som har lyttet til platen er begeistret for å få en bit av Ephemera tilbake. Størksen utelukker ikke at det kommer en plate med hele trioen i fremtiden, men uansett hva som skjer skal hun i alle fall fortsette å lage musikk. Hun har fått blod på tann, og det går ikke elleve år til neste utgivelse, det kan hun bekrefte.

– Slutte i jobben, satse på musikken igjen – var det et enkelt valg?

– Jeg har hatt en klar tanke om at dette skulle jeg gjøre, så det var mer et spørsmål om tid og anledning. For to år siden spilte jeg i 50-års dagen til Yngve Sætre, som har produsert platen. Jeg spilte et par nye låter og han kom bort etterpå og sa, nå skal vi lage denne platen. Nå har du snakket om det så lenge, men nå skal vi faktisk gjøre det. Og jeg tenkte, ok greit.

– Trengte du det sparket?

– Det var en kickstart, men det hadde nok skjedd uansett.

Publisert:

Del: