Norges Musikkhøgskole ville at Per Vollestad skulle forske på hvilke valg en sanger foretar i interpretasjonen av en sang. Han forsøkte, men syntes det var vanskelig. – Det er en ugjennomsiktig prosess, og mange ganger kan en tolkning som fungerer godt oppstå helt uventet, uten at jeg bevisst hadde planlagt den, sier Vollestad. I stedet begynte han å dykke ned i norsk musikkhistorie blant norske sangkomponister. Det stoppet ved Christian Sinding. Nylig kom CD nummer tre av totalt 120 Sinding-sanger ut på Simax Classics. Vollestads avhandling “Jeg bærer min hatt som jeg vil” om Sinding og sangene han skrev, samt de to innspillingene, utgjorde den første utøvende doktorgraden som ble avlagt ved Norges Musikkhøgskole.

Per Vollestad, foto: kongsberg.net

Av Hild Borchgrevink

— Det begynte med at Musikkhøgskolen gjerne ville forsøke å etablere et slikt utøvende doktorgradsprosjekt, og jeg fikk spørsmål litt under hånden om jeg kunne tenke meg å gjøre dette, forteller Vollestad. – Det jeg først hadde tenkt å begynne med, var norske sanger fra det 20. århundre. Jeg skjønte veldig fort at det var et for stort materiale. Prosjektet ble krympet til å dreie seg om sangene til Sinding, Monrad Johansen og Tveitt, tre komponister som arbeider mer eller mindre samtidig, men som stilistisk er veldig forskjellige.

Vollestad begynte øverst i bunken, med Sinding. Han fant en mengde sanger som ikke var spilt inn før. Etter hvert ble han også mer og mer interessert i hvordan historien har behandlet denne komponisten, som ettertiden lenge har betraktet som en persona non grata på grunn av hans tilknytning til tysk kultur og samkvem med NS før krigen. Og musikken hans led samme skjebne.

— I mange norske musikkhistorier står det at Christian Sinding ble meldt inn i NS på 30-tallet. På grunn av det har musikken hans vært borte fra NRK, fra musikkundervisning og fra programmene til norske orkestre. Jeg visste at Sinding hadde skrevet sanger til tekster av Nordahl Grieg, og han var også venn av Nordahl Grieg. Jeg syntes det var noe her som ikke kunne stemme helt, sier Vollestad.

Han kom aldri til Monrad Johansen og Tveitt, og fant ut at Sindings sanger og ikke minst den historiske diskursen rundt Sinding, godt kunne fylle en doktorgrad.

Vollestad forteller at Sinding riktignok ble innmeldt i NS, men det skjedde i 1941, og åtte uker før han døde. – Da kan han ikke ha vært tilregnelig, sier Vollestad. – Det er hans underskrift på innmeldingspapiret, men stort sett alt det andre som står i skjemaet er feil, navnet på kona hans, for eksempel, og i signaturen er blekket smurt utover. Han hadde nær kontakt med Tyskland, han studerte jo i Leipzig og bodde der i lange perioder, og han ble invitert til Tyskland på festivaler rundt 1937-1938. Han må vel kalles litt naiv, han kom tilbake fra disse reisene og sa at ”Det må jo være feil det de sier om Tyskland, jeg traff så mange hyggelige mennesker”. På den annen side var Sinding på dette tidspunktet blitt helt døv. Det kan hende at han ikke fikk med seg noe særlig av hva som foregikk.

Christian Sinding ble født 11/1 1856 på Kongsberg. Han fikk tidlig undervisning hos L.M. Lindeman, og i 1874 reiste han til konservatoriet i Leipzig. Nils Grinde skriver i sin norske musikkhistorie at Sindings egentlige gjennombruddsverk er hans klaverkvintett i e-moll (op. 5) som ble oppført første gang i 1885, deretter variasjoner i ess-moll for to klaverer (op.2), oppført første gang i 1889, og hans 1. symfoni i d-moll (op. 21), som han hadde arbeidet med en årrekke da den ble oppført første gang i 1890. Disse verkene ble også mye spilt i Europa.

— Mange av de musikkhistoriske fremstillingene spør seg hvordan det kan være at Sindings musikk var så populær i hans samtid, sier Vollestad, – Altså, underforstått at når historien ser tilbake, er det liksom opplest og vedtatt at denne musikken ikke fortjener noen plass på repertoarene. Men hvis man leser konsertanmeldelser, er det grunnlag for å si at Sinding var større enn Sibelius på 20- 30-tallet. Det er jo sånn musikklivet fungerer. Det er alltid noe som anses for å være mainstream og noe som faller utenfor, og så veksler det.

Fra1880 fikk Sinding nokså regelmessig arbeidsstipender av staten. I 1892 fikk han Edition Peters i Leipzig som forlegger, og det gjorde ham økonomisk uavhengig i en periode.

— Noe av det Sinding skrev er salongmusikk, innrømmer Vollestad. – Selv om han fikk stipender, hadde han gjeld overalt, særlig til forlagene sine. Noen av verkene han har gitt ut er ikke bestillinger, men rene pålegg fra forlegger. Noen av dem bad han om å få slippe å sette opusnummer på. Men han skrev over 240 sanger, og det kan ikke ha vært for å tjene penger, for sangene hans ville ikke Peters ha. Da ble Sinding irritert og skrev kontrakt med Wilhelm Hansen i København i stedet.

En av grunnene til Sindings vaklende økonomi var at han ikke hadde noe fast bosted.

— Sinding levde av å dirigere og komponere, sier Vollestad. – Han bodde på hoteller og pensjonater. I 1925-26 fikk han tilbud om å flytte inn i Grotten for vinteren. Han måtte imidlertid love å flytte ut igjen, og han slapp å betale husleie fordi huset var i så dårlig stand, det var et stort hull i gulvet mellom to av rommene. Pressen skrev at han fikk Grotten som æresbolig, forteller Vollestad. – Men det var ikke tilfelle, det var meningen at han skulle flytte når det ble vår. Men han slapp å flytte.

Hvis man ser på tekstene Sinding velger, så er han interessert i norsk folkekultur. Men det finnes nesten ikke spor av folklorismer i musikken, slik det gjør hos Grieg eller Tveitt?

Nei, Sinding bruker overhodet ikke folkemusikken på samme måte som Grieg. De var også veldig forskjellige som typer. Grieg var mer artist og glad i oppmerksomhet. Ivar Mortensson E* har en beskrivelse av å være publikum henholdsvis med Grieg og Sinding. Når Grieg dirigerer, står det mye om Grieg og ikke så mye om musikken. Sinding derimot nevnes nesten ikke, men E* snakker beundrende om musikken.

Hvordan valgte du og pianist Sigmund Hjelset ut hvilke sanger som skulle spilles inn?

— Vi har spilt alle sangene igjennom. Det høres enkelt ut, men det var faktisk ganske hardt arbeid. Jeg var nødt til å innstudere en sang, lære meg den ordentlig, før jeg kunne si noe om hvorvidt den var sterk nok til å bli med på platene. Så jeg har innstudert et veldig mye større materiale enn jeg til sist brukte. Sinding har vel utgitt rundt 240 sanger. Jeg fant 10-12 som ikke var kjent fra før, og så er det rundt 90 av sangene vi har spilt inn som ikke har vært spilt inn før.

Hva var grunnen til at noen falt ut?

— Vel, noen tekster klarte jeg ikke å ta på alvor. Det er vanskelig å stå og formidle noe du ikke kan stå inne for. Så er det også noen tekster hvor fortelleren er kvinne, som jeg ikke har tatt med. Men det finnes materiale til en CD til. Sinding har jo 150-års jubileum i 2006, så det kunne vært morsomt å gi den ut til da. På en annen side føler jeg at jeg ikke kan holde på med dette alltid.

Vollestad forteller at CD-innspillingene, både selve innspillingen og innstuderingsarbeidet, stort sett er finansiert utenfor doktorgradsprosjektet. – For min egen del ligger det en ganske stor frivillig innsats der, sier han. – Vi søkte klassikerstøtte i Kulturrådet, men fikk det ikke fordi Sindings sanger allerede foreligger på LP. Det er jo for så vidt riktig, det finnes en plate, men den er gammel, og utvalget av verk er gjort av en teoretiker. Det er jo ikke i seg selv galt, men han har valgt helt annerledes enn jeg ville gjort.

Nå når foreløpig siste Sinding-CD er på gaten, er Vollestad tilbake i frilansmusiker-livet. Han synes det er godt å være ferdig. På en annen side kunne han godt tenke seg å slippe å alltid holde kalenderen åpen for oppdrag.

– Noen ganger har jeg tenkt på at Oslo, eller Norge, mangler en ordentlig konserttradisjon for vokalmusikk, sier han. – Hvis du drar til Tyskland, har de store liedfestivaler med workshops og mesterklasser, og publikum kommer. Her hjemme er det opera- og oratoriejobber, men det er ikke noen etablert scene for romantikkens vokalmusikk.

Kunne du tenke deg å lage en liedfestival?

— Mja… Han trekker på det. – Det er mye arbeid. Mens jeg var stipendiat, arrangerte jeg en festival på Krokskogen. Det var ikke noen sangfestival, mer en kulturfestival knyttet til stedet der oppe. Da kunne jeg sette av etpar uker til å jobbe med det. Men jeg sa nei til mange sangoppdrag i de to ukene, ganske mye mer enn hva jeg fikk igjen gjennom Krokskogen-festivalen rent økonomisk, ler han. – Det kan jeg ikke gjøre nå.

“Jeg bærer min hatt som jeg vil” er tittelen på en av Sindings sanger, og Vollestad skriver i tekstheftet at det ble oppfattet som komponistens valgspråk.

Her finner du Per Vollestads hjemmesider, hvor det finnes mer informasjon om Sinding-innspillingene og en Sinding-kronologi, (og dessuten mye om en annen av Vollestads pasjoner, gamle reklamesanger!)

Publisert:

Del: