Det blomstrer i musikknorge – i så stor grad at utenlandske talentspeidere tar turen til våre festivaler for å oppdage lovende, nye navn. Øyafestivalen fikk i år besøk fra både Roskildefestivalen og South By Southwest, som er den amerikanske storebroren til by:Larm, der den amerikanske platebransjen, journalister og talentspeidere møtes for å høre over 1000 band hvert år.

Brent Grulke og Rikke Rask (foto: Kat Borgen)

Etter to dagers klappjakt fikk Ballade endelig tak i Rikke Rask og Brent Grulke for en kjapp utspørring om hva de likte under årets Øyafestival. Vi frittet dem også ut om deres beste tips til ferske band.

Brent Grulke, som har tatt turen helt fra USA for å være med på Øyafestivalen, fortalte lørdag at han hadde hatt en svært fin festival, og at han hadde sett flere band som hadde potensialet som trenges for å spille på South By Southwest i Austin, Texas.

— Personlig likte jeg The Hives, Cadillac, JR Ewing, Perculator og Backyard Babies, men Vibeke Saugestad var vel den jeg la mest merke til – hun er veldig dyktig. Slik South By Southwest er nå, er det lettere for oss å ta inn skikkelig bråkete band, eller mer roots-aktige greier. Elektronisk musikk er enda litt vanskelig for oss, men vi jobber med det.

Grulke passer på å skyte inn at det kreves mer enn talent før et band er aktuelle for South By Southwest: – Det er viktig at vår festival passer inn i bandets praktiske og musikalske planer, og at de har nok penger, stå på-vilje og tid til å satse på å turnere i USA. Sånn sett er det nok lettere for oss å satse på band som allerede er på turne i USA, eller kommer til å gjøre det etter festivalen, i stedet for et band som reiser over bare for festivalen, og så drar rett hjem etterpå. Et band som er villig til å gjøre solid forarbeid, og følge opp skikkelig etter en opptreden på South By Southwest, kunne nok hatt veldig godt utbytte av å spille der.

Samtidig stusser han på hvorfor han ikke møter flere fra den norske musikkindustrien på konferanser og festivaler i utlandet: – Jeg kjenner mange svensker og mange dansker, og har fått høre om mye spennende musikk fra deres hjemland igjennom dem. Men jeg kjenner nesten ingen nordmenn. Kanskje dere må bli flinkere til å vise frem det dere har, for mye av det jeg har sett her har i alle fall vært av meget god kvalitet.

Rikke Rask, som var til stede som talentjeger fra Roskildefestivalen, er på sin side meget forsiktig med å love seg bort:

— Absolutt lovende, og definitivt verdt turen, men jeg kommer ikke til å nevne noen navn. Noen av bandene kan kanskje være klare for Roskilde om to eller tre år, når de låter litt tettere, og er litt mer rutinerte på scenen. For å fylle opp foran våre minste scener, trenger vi minst 2000 tilskuere. Det er plass til 5000, men med færre enn 2000 ser det folketomt ut. Foran de store scenene har vi plass til 20.000 mennesker, så uansett hvor på Roskilde et band skal spille, må vi være sikre på at de virkelig trekker folk hver gang.

— Det er omtrent 20.000 nordmenn på Roskilde hvert år, så hvis vi skal ta inn et ferskt, norsk band til Roskilde, så må dere nordmenn virkelig vise at dere elsker dem nok til å møte opp når de spiller. Det hender at vi tar inn band som vi ikke har sett trekke de helt store massene, men da må vi i festivalledelsen elske bandet så mye at vi er overbeviste om at vi kan tvinge folk til å like dem.

Rask forteller ellers at hun har vært positivt overrasket over kvaliteten på norsk musikk de siste fem årene, og at hun synes Norge er et spennede land å dra på talentjakt i:

–Vi har hatt både Cato Salsa Experience og St. Thomas på Roskilde, og var veldig fornøyde med dem. Sist gang jeg dro til by:Larm må jeg innrømme at forventningene ikke var så veldig høye, så jeg ble nærmest sjokkert over hvor mange gode band som spilte der, band som jeg aldri hadde hørt om. Helt utrolig at et band som Corvine bare hadde spilt 5 konserter før, konserten de ga tilsa at de hadde holdt på i årevis!

Rask mener at utenlandsk musikkindustris fordommer om Norge ikke lenger stemmer så godt:

— I utlandet tror folk fremdeles at metal er det eneste Norge virkelig er gode på , men det stemmer jo slett ikke lenger. Den norske musikkindustrien må virkelig være på vakt om dagen, og gripe tak i band som kan levere knallbra live-show, og samtidig bli flinkere til å markedsføre dem slik at folk får vite at de eksisterer.

Men hva skal usignede norske band gjøre for å slå komme seg ut av øvingslokalet, inn på skive, og opp på de store scenene? Her er rådene fra et par eksperter:

Brent Grulke: – Hvis dere først har bestemt dere for å satse på musikken deres, må dere gjøre en innsats for at folk skal få sjansen til å høre den. Tenk på bandet som en business, for hvis dere glemmer at et band er like mye forretning som musikk, kommer noen andre garantert til å misbruke business-delen av bandet deres. Husk også at jo bredere publikumsappell dere har, jo lettere blir alt. Prøv å nå et så bredt publikum som overhodet mulig.

Rikke Rask: – Spill så mange konserter som dere klarer, så folk får høre om dere, og sørg for å servere et “kick ass”-show hver eneste gang. Hvis dere ikke selv vil ta dere av businessdelen av bandet, så sørg for å finne noen som dere virkelig stoler på til å gjøre det.

Publisert:

Del: