Elin Vister alias DJ Sunshine skriver om en av sine musikalske heltinner: Feministen og borgerrettighetsforkjemperen Nina Simone. Vister skriver blant annet: – Miles Davis mente at Nina Simone var ”the greatest interpreter of sadness and feelings of our times.” Elton John påstod at hun var den største kvinnelige artisten i det tyvende århundre. For en gang skyld er jeg enig med mannlige autoriteter!

Nina Simone_Silk & Soul

Av Elin Vister

Denne teksten skulle egentlig handle om dagens store kvinnelige artister med røtter i blues, soul, jazz og folkemusikk.

Ja, for jeg lurer ofte på hvem som er dagens Nina Simone eller Billie Holiday, hvis det i det hele tatt finnes noen som kan måle seg med dem. Det er garantert ikke enn så talentfulle Norah Jones eller Diana Krall. De er begge for finslipte, ukompliserte og upolitiske. Da kommer Cassandra Wilsson, Lizz Wright, Jill Scott og Erykah Badu nærmere målet, eller for den saks skyld norske artister som Susanna Wallumrød og Sissel Endresen.

I søket etter dagens Nina Simone støter jeg på et stort problem: den antatte nødvendigheten av å kategorisere enkeltpersoner og gruppers musikalske uttrykk i spesifikke genre. Dette er et direkte resultat av kapitalisme og medieverdenens behov for å markere seg med tabloide uttrykk.

Genre skapes først og fremst av kommersielle årsaker, slik at produktene blir lettere å markedsføre og selge. Det er derfor noen ganger nærmest umulig og oppdage alle artister, siden de aldri når opp til den kommersielle overflaten. Med det mener jeg den tilgjengelige sfæren som folk flest får med seg: VG, MTV, BBC, NRK, A-lister, B-lister og store plateselskapers reklamekampanjer.

Det kan være mange grunner til at mange artister er usynlige i den kommersielle jungelen. Det kan være sosiale eller økonomiske årsaker, eller de kan forsvinne fordi de har feil kjønn og/eller hudfarge.

Noen ganger har man flaks og er på riktig sted til riktig tid. Musikkbransjen handler altså også om god, amerikansk askepott-ånd!

Det som er artig og litt pussig er at til tross for at mange artister ikke får den statusen de fortjener mens de lever, er det ikke sjelden at de får en renessanse etter sin død. Det er som om artistens musikk og dets budskap er større enn livet selv.

Legenden Simone

Noen musikere har så sterke uttrykk, enorme talenter og sterke personligheter at de klarer å opprettholde en livslang karriere til tross for alle barrierer de møter på veien.

Billie Holiday er en av disse. Hun døde bitter, fattig og syk i en alder av knappe femti år. Etter å ha sittet i fengsel grunnet oppbevaring av dop, ble hun fratatt lisensen til å opptre på klubber av de amerikanske myndighetene. Dette var en mange grunner til at livet hennes fikk en tragisk slutt.

En annen stor artist som klarte å opprettholde en mer enn seksti år lang karriere til tross for rasismen og kvinnefiendtligheten hun vokste opp med i USA, var Nina Simone. Hun drev en livslang kamp for sine rettigheter som kvinne, afroamerikaner og for sine intellektuelle rettigheter. Parallelt sloss hun mot plateselskapssjefer, bootleggere og advokater i tillegg til å slite med mentale problemer. Det var ikke akkurat en dans på roser.

Nina Simone var deprimert og led av store humørsvingninger på grunn av kjemisk ubalanse i hjernen. Dette holdt hun skjult hele sitt liv. Det var ikke vanlig å stå åpent fram med sine mentale problemer for en ung svart kvinne, eller noen andre for den saks skyld, på 60-tallet.

I stedet for å lete etter den nye Nina Simone vil jeg dvele litt i fortida og gjøre meg bedre kjent med den utrolige artisten og kvinnen som hun var.

Nina Simone var en sann en eklektiker. Selv beskrev hun musikken sin i et intervju på 90-tallet, som svart klassisk musikk:

”To most white people, jazz means black and jazz means dirt and that’s not what I play. I play black classical music. That’s why I don’t like the term ’jazz’, and Duke Ellington didn’t like it either – it’s a term that’s simply used to identify black people.”

Uttalelsen om at jazz var et ord som de hvite tok i bruk for å kategorisere den afroamerikanske musikken var sterk kost for de fleste!

Afroamerikansk feminist

Miles Davis mente art Nina Simone var ”the greatest interpreter of sadness and feelings of our times.” Elton John påstod at hun var den største kvinnelige artisten i det tyvende århundre. For en gang skyld er jeg enig med mannlige autoriteter!

Nina Simone var dessuten en veldig dyktig pianist. Hun hadde klassisk skolering og var egentlig tiltenkt en karriere som klassisk konsertpianist. Hun kom ikke gjennom nåløyet på Curtis Institute of Music i Philadelphia og måtte derfor gå gjennom en smertefull endringsprosess. Disse hendelsene var nok noe av grunnen til hennes mangfoldighet.

Takket være sitt talent og sin dedikasjon hadde hun musikalsk kapasitet til å gjøre hva hun ville med musikken.

Nina Simone valgte sanger og deres innhold framfor genre, det kunne være blues, pop, klassisk r’n’b, gospel, jazz, showlåter. Det spilte ingen rolle hva hun valgte å synge og spille. Hun studerte det til fingerspissene og gjorde det til sitt eget materiale. Hun skrev også egne sanger og tonesatte dikt og tekster, eksempelvis ”To Be Young, Gifted and Black”, som ble kampsangen for borgerrettighetsbevegelsen i USA på 60-tallet.

Hun var en enormt følsom historieforteller. Det var ikke sjelden hun selv ble rørt til tårer på scena, og publikum gråt sammen med henne. Hun er til og med blitt beskrevet som en egen naturkraft. Det er derfor komisk at de fleste mennesker husker henne for en av hennes mest uskyldige og tidligste innspilte låter ”My Baby Just Cares For Me”. Dette var i følge henne selv en helt ubetydelig låt, men i 1958 valgte designgiganten Chanel å bruke hennes innspilling til en reklame. Låta blei en hit i Europa, og det ga henne et stort navn i Europa.

Nina Simone var en kompleks kvinne og artist. Hun var både komponist, pianist, borgerettighetsforkjemper, feminist og en fascinerende personlighet. Hennes uforutsigbare dualitet gjorde henne til en person folk elsket og hatet. Hun var et monster og en snill gudinne. Nina Simones ånd er så sterk at den har taket på meg når jeg skriver dette.

Ut fra et feministisk synspunkt er det svært interessante temaer i Nina Simones liv som en kan se nærmere på: hennes seksuelle frigjorthet, hennes problematiske forhold til menn, divastempelet og hennes aktivitet i den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen.

Som mange andre kvinnelige artister opplevde hun også hun en rekke motganger når det gjaldt å kombinere morsrollen med artistlivet. Dobbeltarbeidet førte til ekstra lange dager og turnélivet ble ofte for tøft for henne.

Nina Simone begynte å spille piano i en alder av tre år og skrev, spilte inn over fem hundre låter og spilte tusener på tusener av konserter i løpet av sitt 70-årige liv. Det er derfor mange historier å ta av. Her, Nina Simone om gangsta-rap:

”I hate that shit man. They’re just falling into a trap, letting people believe that women are second class, and calling them bitches and stuff like that. Its not music man – it’s just a whole lot of noise about nothing.

I hate to talk about how we used music to get out a message, as if ’we’ had all the answers, but the kids today are getting messed up with all this stuff, and it’s wrong. Hell, Martin and Malcolm would turn in their graves if they heard some of this crazy shit. How in the hell are people going to learn if they can’t understand the messages. It makes me mad sometimes.

Maybe I just have to accept it’s a whole new groove, but that doesn’t mean I have to like it!”

Fakta:
Nina Simone ble født som Eunice Kathleen Waymon i 1933. Hun døde av kreft i 2003. Nina Simone er kjent som sanger, låtskriver, pianist og borgerrettighetsaktivist. Flere av sangene hennes ble brukt politisk. En biografisk film om henne er i startfasen, og hovedrollen skal spilles av Mary J. Blige.

Publisert:

Del: