– Platekompaniet er grunnen til at vi kan starte plateselskap, proklamerer Runar Eggesvik og Arnt Olaf Andersen fra Mono, Øya-festivalen og det nystartede HoneyMilk Records. – Vi starter HoneyMilk Records og gir ut skiver med band som Cinnamoon og Wunderkammer fordi vi føler oss trygge på at Platekompaniet vil selge dette og andre ting vi vil gi ut. Selskapet har skapt et klima for den type musikk som vi har lyst til å selge.

Øyafestivalen 2001

— For noen år siden, før Platekompaniet begynte å bestemme, var det ikke lett å selge veldig mye av denne typen musikk som vi står for, sier daglig leder for Mono, Runar Eggesvik. – Vi hadde ikke truffet bensinstasjons-segmentet tidligere når Hysj Hysj og Free Record Shop regjerte banen, selv om vi rent genremessig kunne gjort det. Poenget er at vi ville aldri nådd frem til bensinstasjonenes forselgingshyller. Nå blir Cinnamoon plassert i samme hylle som Eminem og Oasis, samt mer sammenlignbare artister som Ryan Adams. Platekompaniet har vært flinke til å “fronte” norsk musikk, og har mye av æren for den store interessen for norsk musikk som vi opplever nå – og de gode salgstallene til artister som St. Thomas, Madrugada og Kaizers Orchestra. Dette er for øvrig en ære de må dele med konsertarrangørene og Øya-festivalen.

Eggesvik viser lite forståelse for den frustasjonen som Tylden og Westbye uttrykkte i Dagbladet søndag, og som Ballade refererte videre i vårt artikkel i går.

— Tylden er jo ikke akkurat kjent for å formidle kvalitetsmusikk. Det blir for dumt av ham å si at han ikke kan gi ut kvalitetsmusikk på grunn av Platekompaniet. Det er bare ikke hans bumerke. Bensinstasjonsbaroner som ham burde heller gå offensivt inn mot Hysj Hysj og Free Record Shop, mener Mono-sjefen.

En del folk vil kanskje være uenig med deg i et slikt syn?

– De er i så fall litt redde for nye ting. Claes Olsen fra Racing Junior og So What har vært flink å spille på lag med Platekompaniet. Dette har resultert at en i og for seg marginal artist som St Thomas, som har spilt inn skiver på gutterommet, har klart å selge 10 000 enheter. Jeg synes det ville vært en verre fare om kvalitetsmusikk ikke ville nådd frem. Platekompaniet har vært flinke å “fronte” kvalitetsmusikk, og gir deg samtidig muligheten til å kjøpe artistenes back-katalog. Jeg har selv benyttet sjansen til å kjøpe de gamle platene til artister som Sebadoh og Yo La Tengo der, sier Mono-mannen.

Både Eggesvik og Arnt Olaf Andersen, som er styreformann i Øyafestivalen, legger vekt på viktigheten av at det også finnes smalere butikker på markedet.

— Det er selvsagt helt annerledes å handle i en nisjebutikk. Butikker som Big Dipper, Tiger og So Real sitter på de virkelige skattene. Dette er musikk som ellers aldri vil selge og ikke er så lett å få tak i. Opplevelsen av å handle på slike steder er også i seg selv verdt å betale en ti-tyve kroner ekstra for om det er nødvendig. Det gir en større opplevelse av en skive å handle den i en slik butikk med personlig sjel.

— Men ellers opplever jeg det slik at Platekompaniet gir meg gode tips om musikk som kommer fra undergrunnen og har bred kommersiell appell, tillegger Andersen .

— Det er også en viss samhandling mellom Platekompaniet og nisjebutikkene. Mange oppdager et band gjennom Platekompaniet, og går så og kjøper de gamle skivene i nisjebutikkene. Min svoger, som kjøper Travis og sånn oppdaget Modest Mouse via Platekompaniet, gikk så og kjøpte de gamle platene hos Big Dipper og So Real. Dette er en samhandling som også har skjedd meg flere ganger, forklarer Eggesvik, som likevel kjøper de aller fleste skivene sine hos butikker som Tiger og Big Dipper.

For både Andersen og Eggesvik synes også at Platekompaniet kan bli bedre.

— Det at Platekompaniet ikke tillater plakater og flyere for konserter, og ikke engasjerer seg i konsertvirksomhet – slik nisjebutikkene gjør i dag og platebutikkene tradisjonelt har gjort – er en kombinasjon av plasshensyn og markedskapitalisme. Platekompaniet er bare en bedre utgave av markedskapitalismen enn de gamle kjedene som ikke har gjort noe for norsk musikk. Men når det er sagt, har Platekompaniet vært en viktig støttespiller for både Øyafestivalen og Quart-festivalen ved å kjøre kampanje på titler med artister som har spilt der, avslutter Eggesvik.

Publisert:

Del: