Marit Karlsen svarer her Ola Prestgard i Øyafestivalen, som mente at Øyafestivalen på ingen måte driver u-hjelp overfor internasjonale media. Hun påpeker bl.a. det selvmotsigende i at festivalen markedsfører seg selv som selve arnestedet for grensesprengende norsk musikk, så lenge programmet er trygt forankret i kjente og kjære genre. – Det blir komisk, fordi det ikke henger sammen med hvordan virkeligheten er bak kulissene, skriver hun. – For meg ligner Norgeshypen på en felles masturbasjon som har gispet nært et klimaks de to siste årene. Du kan jo selv tenke deg hvordan det vil se ut når orgasmen virkelig kommer.

Marit Karlsen

Av Marit Karlsen, platedirektør, Trust Me Records

Mitt innlegg – som opprinnelig ble kjapt postet på diskusjons forumet på Trust Me-veven – kom som en reaksjon på en mediaromantisering av norsk musikk jeg ikke kjenner igjen i virkeligheten. Under Øyafestivalen fant jeg det blant annet passe ironisk at norske journalister “løp” etter det faktum at utenlandsk presse var på Øya – i stedet for det alle snakker om; nemlig norsk musikk.

Jeg var for øvrig svært mild i min kommentar i forhold til hva jeg faktisk var ørevitne til. Og da tenker jeg ikke på Piers Martin – han fra Vice og NME – men mange andre utenlandske journalister jeg utvekslet samtaler med.

Det er nemlig ikke første gangen utenlandsk presse er i Norge. Quart og Blå får årlig besøk, men de snakker ikke så høyt om det. Øya har i så henseende gjort et glitrende stykke innsats med markedsføringen. Quart er for øvrig nevnt i reisehåndbøker, i sommer hadde de besøk av den største avisen i Japan, og siden 1996 besøk av alt fra australske til britiske medier – inkludert TV.

Forskjellen er at de har kommet av seg selv til Quart, mens Øyafestivalen har gått aktivt ut og invitert “utlandet”. Jeg hadde gjort det samme selv hvis jeg var Øya. Men jeg hadde bytta ut noen skribenter. Jeg hadde også prioritert annerledes til panelene på by:Larm.

Quartfestivalen har markedsført seg selv som en musikkfestival – uavhengig av nasjonalitet – med up and coming band (selv om man nå kan diskutere om Quart fortsatt er det), mens Øyafestivalen markedsfører seg selv som en festival for norsk musikk (med utenlandske band som trekkplastre). Og sist, men ikke minst; de sier de er utstillingsvinduet for norsk musikk i utlandet.

Uten at jeg skal så tvil om Øyafestivalens noble ambisjoner, er det ikke til å stikke under en stol at en slik markedsføring fremmer støtte fra blant andre Utenriksdepartementet, og i sær full support i norske medier.

La meg sitere BBCs Fiona Talkington sin uttalelse til Øya festivalens nett sider:

“… norske artister har en ganske annerledes oppsetning av musikken sin enn vi har her i England. Norske musikere har en svært bevisst frihetsfølelse i forhold til musikken sin. Her i England er det altfor mange grenser og inndelinger av musikken. Her holder man enten på med klassisk, jazz eller rock. I Norge er disse grensene mer flytende.” Og Øya utfyller dette med å skrive: “Dette kan være noe å tenke på når du hører grensesprengende musikk på Øyafestivalen.”

Ja, slikt kan vi nemlig leve lenge på. Men sorry – her kommer Karlsen igjen med sin lite berømte malurt i begeret. Dette finner jeg altså helt suverent komisk. Hvor har egentlig Fiona Talkington vært mellom 1977 og 2003? Hun må ha gått helt i staver for alt det “eksotiske og grønne på den andre siden”, og gått glipp av helt essensielle utgivelser fra sitt eget – og andre – land når det gjelder grensesprengende musikk, som altså har influert en rekke band og bølger verden over.

Det spiller ingen rolle om hun kommer fra BBC, NRK eller Radio Bagdad: Jeg nekter plent å svelge hennes påstand like ukritisk som hva blant annet Øya og journalister har gjort. Det er også helt beviselig at Øyafestivalen ikke er den som representerer – eller er arnestedet for – grensesprengende norsk musikk. Og nettopp det siste er ikke noen kritikk. Det er bare nakne fakta.

Øyafestivalen er en super, fin og særdeles vellykket festival – i sitt sjikt. Med ytterst få unntak tilhører banda på festivalen vante genre under pop, rock, tekno og hip hop. Ikke noe galt i det. Som kjent er jeg jo selv en stor forbruker – og til og med hyppig utgiver – av slikt. Men ikke dermed sagt at jeg går med skyggelua til langt over nesa og med flagget i venstre hånda av den grunn.

Det er faktisk også sant at ikke “hele verden har øynene sine på norsk musikk”.

Men bevares, det er flott og inspirerende med all interesse for norsk musikk. Og det er fruktbart for Norge at vi kan bli omtalt som et “moderne” og kulturelt land, på linje med hva for eksempel lille Island har fått med sin eksport av populærmusikk.

Her hjemme har det bare tatt “litt” av. Det blir komisk fordi det henger ikke sammen med hvordan virkeligheten er bak kulissene. For meg ligner Norgeshypen på en felles masturbasjon som har gispet nært et klimaks de to siste årene. Du kan jo selv tenke deg hvordan det vil se ut når orgasmen virkelig kommer. August 2004?

Publisert:

Del: