FESTIVALRAPPORT: – Med over 55.000 solgte billetter vant Øyafestivalen sommerens festivalslag. Programmet så også fristende ut på trykk, men traff bare nesten Oslos tidsånd, mener Ballades mann på Øyafestivalen. – Det hadde ikke gjort noe med enda litt mer humørfylt og uhøytidelig dansemoro på festivalområdet. Mer hiphop og mer vanvittig elektronikk ville løst opp innimellom all rocken, skriver Eirik Kydland i denne rapporten.

Devendra Banhart, Øya 2007 (Foto: Magne Johnsen, groove.no)

Av Eirik Kydland

(Foto: Magne Johnsen, groove.no)

På lørdag ble det klart at Øyafestivalen i Oslo akkurat gikk forbi sommerens foreløpige festivalvinner, Hovefestivalen, i billettsalg. Med over 55.000 solgte billetter til både festivalområdet og klubbarrangementene i Oslo-sentrum, er dermed Øyafestivalen landets største rockefestival.

Den niende utgaven av Øyafestivalen hadde på forhånd også lagt forholdene til rette for et imponerende billettsalg. Festivalen var utvidet med en dag ekstra og programmet hadde flere artister enn noen gang tidligere. Det var med andre ord god grunn til å svette nervøst i slimjeansene: Ville festivalområdet bli enda trangere? Måtte noen stå ute i den grumsete pytten for å få med seg konsertene på Sjøsiden? Ville det spille enda flere innadvendte indieband? Og ville de kommersielle aktørene breie seg ytterligere på i den allerede sprengfulle Middelalderparken?

Klaus i vannkanten

Øyafestivalen er på ingen måte tilrettelagt for folk med klaustrofobi. Det smale festivalområdet er så trangt og fullstappet at man ofte må strekke hals for å supe i seg litt frisk oksygen. På vei bort til den lille Vika-scenen er dessuten en del av pakka å plumpe i det lysebrune vannet når du skal balansere deg gjennom folkemengden. Heldigvis var i år presset fra sponsorer og kommersielle aktører befriende nedtonet, og den vesle handlegata som strekker seg mellom Enga og Sjøsiden opplevdes nesten som koselig. Og selv om festivalområdets størrelse nesten gjør det uunngåelig å på et eller annet tidspunkt forville seg inn i et reklamefinansiert plasttelt, sto det i det minste ingen sponsorbil plassert rett foran Sjøsiden-scenen i år.

Det mest pågående reklamemannskapet på årets festival var faktisk Arbeiderpartiets tropper som angrepsvillig hang utenfor inngangen til festivalen, mens Trond Giske gjorde sin del av jobben på innsiden av gjerdet. Under fredagens Knutepunkt-debatt, satt Giske før øvrig med kortene godt gjemt under skjortebrystet mens de ulike festivalene i panelet prøvde å gjøre seg deilige for kulturministeren.

Arrangørens drømmefestival

Øyafestivalens bookingfilosofi går ut på å hente inn de bandene festivalen selv liker. Ved å lage sin egen drømmefestival håper Øya at deres favorittband også vil falle i smak hos publikum. Fantastiske artister som Primal Scream, Devendra Banhart (bildet), Spoon, Roky Erickson og …And You Will Know Us by the Trail of Dead har lenge vært favoritter blant Oslos rockentusiaster, og slår derfor godt an på årets festival. Faren med en slik bookingfilosofi er imidlertid at den kan bli for selvrefererende, for som det ble overhørt på en av festivalens klubbkvelder: ”Alle i Oslo har jo sett …Trail of Dead fem ganger tidligere!”

Årets mest overraskende booking var kanskje Tool. Dette kunstferdige, men akk så humørløse tungrockbandet, har en enormt trofast tilhengerskare bestående av en del folk som ellers kanskje ikke ville oppsøkt Øyafestivalen. På torsdagen kunne man derfor observere en del menn i lang skinnfrakk, i tillegg til at omtrent en tredjedel av personene på festivalområdet stolt bar svarte Tool-trøyer. Tool-armeen var litt skremmende i sitt omfang, men løste samtidig opp blant grå hettejakker og stripete Fred Perry-trøyer som ellers regjerte festivalens motebilde.

Norske artister av ulik størrelse var ellers godt representert i programmet, og i god Øya-ånd ble de behandlet med like stor respekt som internasjonale stjerner. Primal Scream ble for eksempel henvist til lille Sjøsiden, fordi BigBang skulle slå seg løs på hovedscenen. Lillesand-bandet Heroes & Zeroes fikk også bruke festivalens største scene, og overbeviste ved å spille mye tyngre og fetere enn for eksempel nevnte Tool. Vågalt nok ble også Shining plassert på hovedscenen med sin mørkemannsjazz, og svarte ved å levere en av festivalens mest fascinerende opplevelser. En annen hyggelig nysatsning var scenen Teltet, der konsertserien Dans For Voksne presenterte støy og spetakkel. I et nesten uutholdelig klamt og tett telt, utgjorde duoen Golden Serenades et høydepunkt der de spilte på ni leketøysgitarer samtidig.

Dekadent danselyst

Til tross for et variert og imponerende hvast program fullt av både små og store favorittband, traff årets Øyafestival ikke helt Oslo tidsånd. For blant mengden koselige indieartister og alvorlige rockeband, var det egentlig årets knippe ”dumme” og primitive konserter som slo best an. Det er for eksempel interessant at brasilianske Bonde Do Role holdt tusen festivalgjengere i full aktivitet med sin blodharry og vulgære blanding av bailefunk, hiphop og techno. Publikum gikk bananas da trioen samplet Europes ”Final Countdown”, en låt som kresne indierockere til nøds tar fram med dårlig skjult ironi klokka fire en nachspielmorgen. Nå strakte de derimot armene mot himmelen og jublet henrykt. Franske TTC samlet bonuspoeng blant publikum da de spilte låter av Ace of Base og Snap!, mens britiske Lady Sovereigns DJ varmet opp folkemengden med Prodigy. Den franske technoduoen Justice avsluttet sin konsert ved å spille Rage Against the Machine og to Prodigy-låter, og skapte de reneste ravetendenser mens kveldssola fortsatt var oppe. Det er mange år siden et ganske middelmådig teknisk DJ-sett har skapt så stor lykke på en norsk rockefestival.

Dette betyr på ingen måte at årets Øyaprogram var for avansert for publikummet. Tvert i mot, kan det virke som om selv de smarteste, sureste og særeste musikknerder nå har lyst til å danse rundt midnatt. Det er ikke lenger flaut å si at man liker å svinge seg til Rihanna eller enkel techno (eller Ace of Base og Snap! for den saks skyld), selv om man er feinschmecker med omfattende platesamling. Det er vanskelig å si om dette skyldes en salgs dekadent og festglad nyjapp-tendens, en generelt bredere musikkinteresse eller en tretthet i forhold til de klassiske rockekonsertenes passivisering. Uansett er det ingen tvil om at Oslo har maur i skoene. Bare se hvordan The Villa, Sunkissed og Nomaden har holdt det gående med stor suksess det siste året: Folk danser som om det skulle være deres siste dag på jorden.

Derfor hadde det ikke gjort noe med enda litt mer humørfylt og uhøytidelig dansemoro på festivalområdet. Mer hiphop og mer vanvittig elektronikk ville løst opp innimellom all rocken. Å plassere Justice som fredagsavslutning på den store scenen i stedet for sofistikerte og sørgmodige Thomas Dybdahl ville for eksempel vært en modig, men passende begynnelse. Det ville kanskje skapt det ekstreme festival-høydepunktet der scene og slette smelter sammen i ekstase. For det fikk vi dessverre ikke oppleve i år, og det hadde nok ikke gjort noe om årets Øyafestival hadde ligget litt nærmere Ibiza enn Kos.

Publisert:

Del: