Karen Jo Fields

Øya om kjønnsbooking, honorarer og Norgesreklame

At Øyafestivalen bare har en eneste kvinne på sine tre scener i Middelalderparken i løpet av tre dager, har vakt oppsikt. – Øyafestivalen er en kjemperessurs, derfor er det kjedelig og trist at de ikke klarer å få frem mangfoldet, samtidig som de kaller seg kaller seg et utstillingsvindu for norsk musikk, mener ansvarlig redaktør i RadiOrakel, Julie Jørgensen. Ballade snakket med festivalens pressesjef Christian Østlie, som i dette intervjuet gir til gode Øyas syn på kjønnsbooking, bruken av UD-penger, og honorarer til de norske artistene.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Knut Steen

RadiOrakel-redaktør Julie Jørtgensen mener Øya-ledelsen fint kunne ha booket inn flere jenter til festivalen, som i år et utvidet til tre dager.

— Jeg synes det er trist. Det finnes fantastisk mange bra band med jenter, som absolutt kunne være med å spille på Øya. Dette bekrefter det vi har sagt i 20 år, nemlig at jenter blir ofte litt glemt og gjemt i det store musikkbildet i Norge. Det blir sikkert vanskelig å gjøre noe konkret med dette så sent, men jeg håper Øya-ledelsen tenker på det, og har det i bakhodet til neste år. Det finnes hauger av supre band med jenter i, sier Jørgensen.

Ballade fikk etter hvert tak i en svært travel Christian Østlie, som har hendene fulle med å håndtere pressedelen av det som blir den hittil største og best besøkte Øyafestivalen noensinne.

Til Dagbladets journalist har Østlie parert jente-spørsmålet med at Øya «booker etter profil, og ikke etter kjønn», og sagt «hadde vi fått tak i PJ Harvey som vi ønsket oss, hadde dette heller ikke vært et problem.» Men kunne ikke Øyafestivalen funnet noen andre kvinnelige musikere enn PJ Harvey når de profilerer seg selv som et utstillingsvindu for norsk musikk?

— Dagbladet har vel talt opp artister uten å være oppmerksomme på hvilken profil vi har. Det som er forklaringen at det er færre jenter i år enn de tidligere årene, er sammenfall av en rekke bookingfaglige fakorer. Vi vil presentere et unikt repertoar på Øya, og tilgjengeligheten på kvinnelige norske og internasjonale artister har vært vansklig. Det er ikke noen enkel forklaring på dette, men de som har fulgt med, vil se at vi har hatt menge jenter på scenen tidligere, så det bør være klart for alle at dette ikke er noe vi legger opp til. Vi er nødt til å stå fast ved at vi ikke vil booke noen fordi de er jenter eller gutter, kvotering innenfor kjønn er en dårlig greie for en festival, mener Østlie.

Østlie er dermed uenig med forsker ved arbeidsforskningsinstituttet, Nina Amble, som uttalte til Dagbladet at «øya må være bevisste på å overrepresentere kvinner for at ikke hele festivalen skal overrepresenteres av menn».

— Kvinner innenfor pop, rock og hip hop er en spennende diskusjon, men jeg tror ikke at den diskusjonen bør ende opp med at man begynner med kjønnskvotering. Man kan godt ha det i bakhodet, men kjønn kan ikke bli et bookingkriterium. Jeg føler at det er litt tilfeldig at det er Øya som er valgt ut som «festivalen med lav kvinneandel «, vi har hatt en ganske OK kvinnerepresentasjon, men som med alle festivaler, vil det variere. Øya er like åpen for kvinner som for menn på øya, vi er ikke ute etter å diskriminere kvinner i det hele tatt, presiserer Østlie.

En annen diskusjon som har gått i pressen, er virkningen av å fly inn utenlandske bransjefolk til norske festivaler – på Utenriksdepartementets penger. Øyafestivalen har i år mottatt 150 000 kroner for dette formålet. Noen av pengene har blitt brukt til å fly inn pressebyrået til Racing Junior, Fanatic Promotion, fra USA. Racing Junior eies av blant andre Øya-sjef Claes Olsen.

Man kan anta at et amerikansk pressebyrå primært vil være interesserte i artister som har «alt klappet og klart» for et fremstøt mot statene, og ikke i ferske norske band. Vil utgiftene det medfører å fly disse menneskene over til Norge medføre fordeler for noen andre enn Racing Junior?

— Tatt i betraktning at de kommer hit for å se alle andre enn Racing Junior-bandene, vil jeg absolutt si det. På Øya har mange norske band god mulighet for å gjøre seg kjent for den utenlandske bransjen. Det er viktig å bruke de kontaktene man har, som viser interesse for norske band. Vi ønsker å ta imot dem på en god måte, og vi gir også ut kontaktinformasjon til alle delegater på alle band, samtidig som vi har egne verter som kommer til å ta imot disse folkene. Når man kommer fra helt USA for å se på band, er tanken noe mer enn å sitte og drikke øl med de bandene man allerede har signert – Fanatic er vel heller her for å signe nye artister, tror Østlie.

Men har storimporten av utenlandsk presse og bransje noen konkret effekt, er det mange som spør seg. Trust Me Records’ Marit Karsen er blant de som har uttrykt skepsis til dette.

— Jeg hang rundt med en del av de utenlandske journalistene i fjor, og oppdaget at flere virket helt uinteresserte i musikken og festivalen. Det provoserte meg, fordi det virket som om noen av dem bare syntes det var fett med en gratistur til Oslo, sa Karlsen til Dagsavisen i går.

Østlie mener øya kan vise til gode, konkrete resultater av utenlandsbesøkende.

— BBC radio sendte fra Øya i fjor, og Eins Live, som er den største tyske musikkanalen gjorde det samme. Det har vært stoff fra Øya i britiske trendblader som Sleaze Nation, Vice og New Music Express. På det store internasjonale bransjetreffet PopKomm i Köln, ble Øya trukket frem som et eksempel på hvordan arrangører som jobber med lokalt repertoar kan nå ut til utlandet, oppramser Østlie.

Samtidig ser han klart verdien av å dokumentere kort- og langsiktige resultater bedre.

— Vi har flere utenlandske pressefolk på festivalen enn noensinne, noe som sikkert har sammenheng med at besøkstallene våre har økt jevnt og godt. I forbindelse med Øya International som vi bruker store personalressurser på i år, har vi også satt opp et seminar om musikkeksport i samarbeid med Music Export Norway på torsdag, som vi allerede har 75 påmeldte norske bransjefolk til. Vi vil vi også bruke ressurser i ettertid på å dokumentere kortsiktige resultater, sier Østlie, som også etterlyser «is i magen» i forhold til å pleie kontakt med internasjonale relasjoner.

— Det er viktig å være villig til å se langsiktigheten et slikt arbeid, og se at man er del av et større miljø jobber med å promotere norsk musikk i utlandet. Vi kan ikke blande oss inn i alle avtaler, men vitsen med å ha utenlandske bransjefolk her, er den samme som det er for norske bransjefolk å dra til utlandet – nemlig å skaffe seg kontakter og bygge nettverk. På Øya har utlendinger mulighet til å se norske band foran et veldig entusiastisk publikum. Dette er simpel markedsføringslære: Skal man skal få noen til å kjøpe noe, må man skape kjennskap og interesse. Dette er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending – et band kan ikke bare dra til London, spille konserter, og bli bestselgere. Poenget med Øya International er langsiktig resultater, nordmenn kan ikke sitte her og løfte fjell alene. Derfor er det viktig at også konsertarrangørsiden engasjerer seg for å se og vise frem musikk i en publikumskontekst. Noen resultater vil være konkrete og målbare, andre ikke.

Noe som er svært målbart, er honorarene Øya tilbyr norske artister. Sanger/låtskriver Thom Hell avslørte for Fædrelandsvennen at han får 5000 kroner for å spille på festivalen, mens et band redaksjonen har snakket med mottar 4000 pluss en drøy håndfull festivalpass for sin konsert. Hell uttrykte misnøye med det lave honoraret, og mente festivalen godt kunne betalt bedre for seg.

Er 5000 kroner et gjengs honorar for en norsk artist på Øya – og hvor mye får utenlandske band som for eksempel Velvet Revolver i forhold?

— Jeg kan ikke kommentere enkelte bands honorarer, men det er ikke sånn at alle band får fire, fem eller seks tusen, mange norske band får atskillig høyere summer. Vi skulle gjerne betale bedre, men vi setter opp veldig mange norske artister, så økonomien tillater det ikke – tanken fra vår side er å gi mange en mulighet. Vi synes ikke at vi betaler urimelige honorarer til norske band, men ønsker tvert imot å gi en ok lønn, gjerne med reisestøtte der vi kan skvise det inn.

Men hadde ikke øya millionoverskudd i fjor – noe må dere da ha å gå på?

— Øyafestivalen AS hadde vel oppunder 2 millioner i resultat før skatt, og rundt en million i overskudd. Det er vesentlig for oss å drive festivalen med overskudd, det skal være økonomi i det. Fjorårets overskudd kan ikke danne basis for årets festival, for hvis ikke vi har en trygg økonomi, kan vi ikke fortsette å lage denne festivalen. Vi kunne selvfølgelig budsjettert med underskudd, men da ville festivalen få store problemer, forklarer Østli.

— For å øke bookingbudsjettet må vi ha et annet inntektsbilde, men det er jo ikke vårt ønske at det skal være misnøye. Det er leit at man har sagt ja til en jobb når man ikke er fornøyd med honoraret. Vi skulle gjerne ha betalt hvor mye som helst, men vi er nødt til å drive med en sunn økonomi. Dette kommer også de norske artistene til gode, avslutter Christian Østlie.

Med dette skulle vel alle spekulasjoner og beskyldninger være besvart – i hvert fall i denne omgang. Dermed bør alt være klart for fire dager med musikkopplevelser fra byens mange klubbscener og ikke minst fra MIddelalderparken.

For de som enda ikke har sikret seg festivalpass, legges det ut 100 billetter for kjøp ved festivalområdet hver dag.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.