– Jeg vil at Oslo skal melde seg på, så hovedstaden også kan fostre og videreutvikle artister som Sondre Lerche og Röyksopp, sier Rune Gerhardsen til Aftenposten i dag, der han i positive ordelag roser undergrunnskulturen. Samtidig sliter konsertstedene som formidler denne musikken med økonomien – og hva skal man med kulturelle skoler og skolesekker når det ikke lengre er noen undergrunnskultur å gå til i hovedstaden? – Arbeiderpartiet kommer ikke til å akseptere at dette viktige tilbudet forringes på grunn av dårlig økonomi, sier Ordførerkandidat for Oslo Arbeiderparti, Ellen Horn, som ønsker en fordobling av hovedstadens kulturbudsjett, til Ballade. – Byrådet må gjøre leksene sine før de går opp til eksamen med en søknad om å bli kulturby, sier Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsmann, Trond Giske. Begge ønsker å legge de kommunale bevilgningene til rette for å sikre drift av de viktige klubbscenene.

Ellen Horn, Arbeiderpartiet

Av Knut Steen

Rune Gerhardsen fra Oslo Arbeiderparti møtte Erling Lae fra Høyre til valgduell i morgenutgaven av Aftenposten i dag, og uttalte da bl.a. følgende:

— Jeg vil at Oslo skal på så hovedstaden også kan fostre og videreutvikle artister som Sondre Lerche og Røyksopp. Undergrunnskulturen må få flere steder å være f.eks. i Kvadraturen.

Oslo Arbeiderparti la i mars frem et Kulturmanifest for hovedstaden. Her kan vi bl.a. lese: “Oslo har viktige kulturforpliktelser både som hovedstad og sete for nasjonale kulturinstitusjoner. Dette gir Oslo både rikdom og ansvar. Byens kulturliv gir ikke bare et tilbud til egne beboere, men også til tilreisende gjester fra inn- og utland.”

Kulturmanifestet snakker videre om å etablere en kulturakse fra Kvadraturen, via Youngstorget og Hausmannskvartalene til Grünerløkka, der konsertsteder som Jakob Kirke og Blå nevnes spesielt, og går også inn for å opprette øvings- og konsertlokaler med nødvendig utstyr i bydelene.

Men undergrunnskultur er som kjent et vanskelig levebrød. Mens norsk musikk roses både her og der, og byer som Tromsø og Bergen berømmes for en vital musikkscene, sliter sentrale Osloklubber med økonomien. For det koster penger å holde konserter, som for de fleste er rene underskuddsprosjekter. Osloklubben So What!, som lenge har vært et av byens viktigste konsertsteder, taper hver måned 50.000 kroner på å holde konserter. Forskjellen mellom Bergen og Tromsø på den ene siden, og Oslo på den andre, er kommunale bevilgninger, mener mange. Så hva tenker politikerne å gjøre?

— Arbeiderpartiet er helt klare på at kommunen må bli en viktig støttespiller i å drive frem og løfte de arenaene som finnes. Det er trist at man skal være nødt til å motta krisehenvendelser om hjelp. Jeg tror at noe av grunnen til at dette skjer, er at folk ikke har noen klar adresse å gå til med disse problemene. Vi ønsker derfor å sette opp en administrasjon, som kan lage en strategisk plan for hvordan man kan få stell på dette. Skal man bli europeisk Kulturby, fordrer det en langt mer proaktiv holdning til det vi har av smalere konsertsteder, sier Horn.

AP-kollega Trond Giske, som fra tid til annen dukker opp på arrangementer i regi av bl.a. Ultimafestivalen, er også bekymret for at de viktige musikkmiljøene i undergrunnen skal dø, mens politikerne bruker tiden på å tenke seg om.

— Det er kjempeviktig at disse miljøene blir tatt vare på. I forhold til nettopp Ultima, som får ganske mange støttekroner per besøkende, er det en klar skjevfordeling. Når man ikke kan putte musikken i klassisk-båsen på noen måte, forsvinner mange muligheter for støtte. Driver man med konserter innenfor moderne jazz, rock, hip hop eller andre musikkarter som er vanskelig å genrefeste, slik som blant annet Blå gjør, kan det fort bli for tungt å få det til å gå rundt.

Men hva er vitsen med å forberede barn og ungdom på å kunne motta og fordøye ulike musikkuttrykk, som politikerne legger så mye vekt på igjennom for eksempel den kulturelle skolesekken, hvis de ikke har noe sted å nyte denne kulturen i morgen?

— Dette er helt klart en Akilleshæl for kulturen. Den dagen noen setter seg fore å gjøre et levebrød ut av å holde konserter, er det utrolig små støttemuligheter. Ingen kan drive med dette i lengden på kommersiell basis. Til det er mange av uttrykkene for smale. Skal vi søke om status som europeisk kulturby, må vi først legge forholdene til rette slik at vi faktisk kan bli det – før vi søker. Med andre ord: Man må gjøre hjemmeleksa si før man går opp til eksamen, sier Giske.

Også Horn sier hun er klar over hvor dårlig det er stelt, og at byen står i fare for å sende ungdommen ut i et kulturelt vakuum. Så hva med å gi steder som Mono, So What! og Blå penger, slik at de kan fortsette det arbeidet alle er enige om at er viktig?

— Jeg har mange kontakter i musikkmiljøene, og så godt som samtlige bekrefter det du sier, at det står ganske dårlig til. I min tid som kulturminister gikk jeg aktivt inn og sørget for støtte til Blå, slik at de kunne fortsette driften på en litt mer skikkelig måte. Arbeiderpartiet mener fremdeles at det er viktig å støtte opp om slike konsertsteder, slik at de slipper å bruke all sin kreativitet på å overleve økonomisk. Da klarer man som kjent til slutt ikke mer – og det er en situasjon byen ikke kan leve med.

Så Oslo Arbeiderparti ønsker å støtte de viktigste konsertscenene i hovedstaden økonomisk, slik at de kan fortsette sitt virke som musikkformidlere?

— Det er vanskelig å være konkret og saklig samtidig, men ja, hvis vi vinner valget ønsker vi å fordoble kulturbudsjettet, og gå inn i en dialog om hvordan disse midlene kan komme til sin rett på beste måte. Man kan trygt fordoble dette budsjettet uten å brekke ryggen – det er faktisk ikke så mye som skal til, sier Horn.

Denne artikklen er et ledd i Ballades fokus på kulturpolitikk for hovedstadsområdet – og da med spesiell vekt på musikkfeltet. Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsens kommentarartikkel om Osloklubbene kan du lese her, mens kulturmanifestet til Oslo Byaksjon kan studeres nærmere på denne lenken.

Publisert:

Del: