Ballade ønsker den nærmeste tiden å se nærmere på Oslo som kulturby. Torsdag la vi frem Oslo Byaksjons kulturmanifest for hovedstaden, som bl.a. hevdet at den private venture-kapitalen i Oslo er mangelfull, og at det derfor er avgjørende at kommunen kompenserer for dette ved å stille kapital, lokaler og kompetansenettverk til rådighet. Her tar Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen opp situasjonen for en av grunnpilarene i Oslos musikkliv: nemlig de mange ildsjelene på klubb- og arrangørnivå, som dag ut og dag inn sørger for at hovedstaden fortoner seg som en nærmest evigvarende musikkfestival. – Vi
har ingen garantier for at dét vil fortsette for all tid, om ikke både arrangører og utøvere snarest får litt drahjelp på veien, skriver han, og spiller med det ballen over til Oslos kulturpolitikere.

Blå3 (Foto: www.blx.no)

Av Arvid Skancke-Knutsen,

Redaktør, Ballade

I en bredt anlagt artikkel i Morgenbladet 8. august i år etterlyser flere aktører, som har vært sentrale i oppbygningen av Oslos eksperimentelle musikkmiljø både på musiker- og arrangørsiden, en større anerkjennelse av hovedstadens musikkliv. Martin Revheim, en av gründerne bak Blå og nå sjef for Kongsberg Jazzfestival, sier her til Morgenbladets Øyvind Holen: “Ser du dette i et internasjonalt perspektiv, handler det mye om hvordan Oslo velger å markedsføre seg selv. Hadde Oslo kommune tenkt mer langsiktig, hadde den engasjert seg i de mindre etablerte kulturmiljøene.”

Oslo er i høy grad en by av musikk, med titusener av brukere året rundt, og med et svært bredt spekter av innfallsvinkler og stilarter. Svært mye av musikkbransjens infrastruktur holder dessuten til i Oslo – både medier, musikerorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og plateselskaper, i tillegg til et imponerende antall klubber og spillesteder. Bare i Musikkens Hus i Tollbugaten finner man hele 49 organisasjoner som sysler med musikk- og kulturformidling. Oslo huser som kjent også en rekke viktige festivaler – fra Sommerparaden og Oslo Jazzfestival til Ultimafestivalen og den vesle improvisasjonsfestivalen All Ears.

Samtidig vakler Oslo kanskje litt under vekten av sine mange gode tilbud. Innen populærmusikken har det lenge eksistert et inntrykk av at norske musikkbevegere gjerne kommer fra ikke-hovedstadsområdet. Slik har vi f.eks. fått en Bergensbølge og en Tromsøbølge, som både har hatt spydspisser og en stor nok bredde til å fremstå som attraktive fenomener og miljøer. Det har kanskje noe med landskapets topografi å gjøre: Det er lettere å utvikle et miljø litt på sidelinjen, for deretter å fremstå som et fjell som nærmest dukker opp fra intet. I hovedstadslandskapet blir det vanskeligere å fremstå som musikalske førstebevegere, selv om både miljøene rundt Blå, Tee Productions og Turboneger godt kunne blitt omtalt som Oslobølger.

Når Thurston Moore fra Sonic Youth skriver om årets debutalbum til Fe-Mail at “Out of Norway comes the most exciting noise LP I’ve heard to date”, er det først og fremst en honnør til utøverne, som i dette tilfellet er innflyttede musikere som har base i Oslo. Oslo er stor nok til å inneholde mange miljøer på en gang, der mange av kjernefolkene netopp er innflyttere, som trekkes hit på grunn av jobb- og studiemuligheter, mm. Oslo gir dermed innflyttede musikere en sjanse til å vise seg frem, også på nasjonalt nivå. Ting som foregår i hovedstaden, om det nå er Infernofestivalen eller Oslo kirkemusikkfestival, blir gjerne betraktet som nasjonale begivenheter snarere enn bare regionale.

I et slikt perspektiv er selvtilliten bra – det lokale blir fort løftet opp til et (inter)nasjonalt nivå. Oslo har for tiden svært spennende støy – og improvisasjonsscener, levende jazz- og elektronikamiljøer, et meget bra rock- og metal-tilbud, osv. Dette ikke minst takket være de mange ildsjelene på klubb- og arrangørnivå, som dag ut og inn jobber for å gjøre Oslo til Nordens ledende musikkby. I Oslo er det de siste årene eksempelvist vokst frem et miljø for elektronisk musikk, støymusikk og eksperimentell musikk som har fått anerkjennelse langt utover Norges grenser, både på utøvernivå, formidlingsnivå og arrangørnivå i musikklivet. Det har vokst frem et bredt spekter av utøvere, spillesteder, uavhengige plateselskaper og ikke minst et publikum som etterspør denne type musikk.

Denne Osloscenen for eksperimentell og elektronisk musikk får jevnlig en bred og grundig dekning av utenlandsk musikkpresse. Det amerikanske jazzbladet Down Beat kåret i fjor Blå til en av verdens hundre beste klubbscener. Magasinet MOJO snakket nylig om revitaliseringen av jazzen som et spesielt Oslofenomen.Og sommerutgaven av det anerkjente engelske tidsskriftet The Wire bringer et flere siders intervju om nyutgivelsen av Arne Nordheims elektroakustiske arkivmateriale på labelen Rune Grammofon, og har stadige fokus på den hjemlige, alternative musikken.

Både “Norway”, “Bergen”, “Blå” og “Tromsø” fungerer som honnørord i forhold til utlandet, og det er viktig å ha noen slike, men vi skal ikke glemme at det er individer, ildsjeler og slitere som til syvende og sist fyller disse begrepene med innhold. Om “Oslo” – som by og som merkevare – skal ha noen rett til å gjøre disse musikerne og miljøene til “sine”, må det først og fremst skje gjennom en kulturpolitisk innsats, der man i større grad enn i dag legger forholdene til rette for at ting skal overleve, og stimuleres til videre vekst. Sagt på en annen måte: Om Oslo mener alvor med å bli Europeisk Kulturby i 2011, må den mest kortsiktige markedsliberalismen bremses kraftig opp.

I forrige utgave av programheftet til Blå, den kanskje aller viktigste klubbnyvinningen i Osloområdet de siste årene, kunne man lese følgende: “Markedskreftene har sørget for at vår kultur – forstått som vårt felles mentale klima – er fratatt både kunsten og politikken. Kunsten har enten inngått kompaniskap med næringslivet, eller den dyrker seg selv som en rudimentær diskusjonsklubb i rom som ikke er åpne for folk flest. Planleggingen av samfunnsutviklingen har kapitalen forlengst tatt kontroll over. Alt som er igjen av politikken, er spillet om en håndfull posisjoner som i realiteten er tappet for makt.”

Det er en dyster virkelighetsbeskrivelse, og først og fremst en anklage som kulturpolitikere fra alle partier bør ta til seg, og selvsagt også svare på. Og helst ikke bare i form av fagre ord om kunstens og kulturens betydning, men i form av dialog, forståelse for de nye kulturaktørenes behov, og ikke minst konkrete tiltak for å stimulere det levende kultur- og musikklivet.

Dagens Oslo er på mange måter en evigvarende musikkfestival, men vi har ingen garantier for at dét vil fortsette for all tid, om ikke de mange idealistene får litt drahjelp på veien. Derfor vil vi i Ballade nå gjerne utfordre Oslos kulturpolitikere til å komme på banen, og bidra med sine svar på spørsmålene om hvordan klubblivet bør støttes, og hva de tror er de viktigste sakene og behovene for dette miljøet. Svarene vi håper å få inn, vil bli publisert hos oss i dagene frem mot kommunevalget.

Publisert:

Del: