– Vår størrelse og organisasjon som en musikerpool av løst tilknyttede frilansere gir en stor kunstnerisk fleksibilitet, men er også en økonomisk og administrativ utfordring som vi arbeider med å utarbeide funksjonelle løsninger på, skriver daglig leder i Oslo Sinfonietta, Hild Borchgrevink, i sin kommentar til “Musikkliv og musikpolitikk”. Her går hun nærmere inn på ensemblets arbeidsvilkår, som nok ikke er fullt så rosenrøde som deler av rapporten synes å indikere.

Oslo Sinfonietta-Logo

Av Hild Borchgrevink, daglig leder, Oslo Sinfonietta

Høringsuttalelse fra Oslo Sinfonietta:
Jeg har på vegne av Oslo Sinfonietta lest Kulturrådets utredning om musikk- og vokalensembler. Utredningen gir etter vår mening generelt en god oversikt over hvor sammensatt dette feltet i norsk musikkliv er og av hvordan ensembler som arbeider i forskjellige musikalske genre har ulik administrativ struktur og ulike behov.

Når det gjelder Oslo Sinfonietta spesielt, vil vi gjerne få lov til å kommentere deler av den informasjonen som gjelder ensemblet som kommer frem i utredningen.

Støtteordninger krever underliggende midler til kunstnerisk drift
Generelt gir utredningen inntrykk av at Oslo Sinfonietta er et ensemble som de bevilgende myndigheter har satset på og har gitt gode økonomiske rammer. Ser man på ensemblestøtten isolert er dette et riktig bilde. Oslo Sinfonietta var det ensemble som fikk det høyeste ensemblestøttebeløp i 2002.

Utredningen fremhever også at Oslo Sinfonietta har fått god uttelling på søknader til andre støtteordninger enn ensemblestøtten ­ eksempelvis støtte til komponistaspirant (aspirantordningen), CD-utgivelse (Fond for lyd og bilde) og bestillingsverk (f.eks. Komponistenes Vederlagsfond). (s. 73), Til dette synes vi det er viktig å presisere at alle disse støttebeløpene er avhengige av at Oslo Sinfonietta har ytterligere midler til kunstnerisk drift, dvs. til musikerhonorarer og konsertproduksjon, for at prosjektene skal bli realisert til fulle. Aspirantmidlene og bestillingsverkmidlene gjør at ensemblet får fornyet repertoaret, men de dekker ikke innøving og fremføring av verket på konsert eller i innspilling. Støtte til CD-innspilling dekker ofte den lydtekniske biten: innspilling, mastring og redigering, mens pengene til produksjon av selve musikken må tas annetsteds fra. De nevnte støtteordningene fordrer altså underliggende midler til kunstnerisk drift.

Hva dekker honorarutgiftene?
Utredningen gir eksplisitt inntrykk av at Oslo Sinfonietta har godt med penger til disse kunstneriske driftsutgiftene – å honorere musikere “på et anstendig nivå” (s. 79). Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Utredningen kaster ut et tall uten nærmere utdyping og sier at “bare honorarer kan ved en normal konsertproduksjon beløpe seg til 150.000 kr.” Uten nærmere forklaring kan dette gi et fullstendig feilaktig inntrykk av Krøsus-tilstander i ensemblet.

* Repertoaret Oslo Sinfonietta spiller krever gjennomsnittlig mellom 20 og 25 musikere.
* Forut for en konsert stiller disse 20-25 musikerne og dirigenten på 4-5 kveldsøvelser som hver varer i 5-6 timer, dvs. rundt 10-15 timer pr. musiker totalt avhengig av hvor mange av verkene musikeren medvirker i. I tillegg har musikeren forberedt seg på egen hånd og kan sin stemme. Den tekniske kompleksiteten i samtidsrepertoaret gjør at det trengs mye prøvetid med dirigent.
* Timesatsene som betales for disse prøvene, ligger 25% under MFOs satser for frilansmusikere.
* De samme timesatsene gjelder også generalprøve og konsert, uten tillegg.
* Det ovennevnte honorarbeløpet dekker også dirigenthonorar for prøver, generalprøve og konsert.

De 150.000 utredningen nevner, dekker alt dette, inklusive arbeidsgiveravgift og feriepenger. I praksis utgjør det totalt pr. konsert brutto pr. musiker et sted mellom 1500 og 4000 kr. avhengig av hvor mange verk de medvirker i. Disse beløpene ligger langt under MFOs satser for frilansmusikere i orkester.

Forholdet mellom Oslo Sinfonietta og symfoniorkestrene
Utredningen beskriver hvordan Oslo Sinfonietta er avhengig av symfoniorkestrene for å få gode musikere. Det er sant, men også med visse modifikasjoner. Å spille samtidsmusikk på det kvalitetsnivået Oslo Sinfonietta ønsker å arbeide, krever musikere med spesialkompetanse. Å spille samtidsmusikk krever instrumenttekniske kunnskaper som ikke oppnås gjennom å spille standard symfonisk repertoar. Å ha musikere med denne kunnskapen er også helt nødvendig for å kunne gjennomføre innøving av komplekst repertoar på kort tid. Det gjør at Oslo Sinfonietta ikke kan ikke plukke en hvilken som helst musiker fra en hvilken som helst pult i byens orkestre. Dersom ingen av dem som har kompetanse i samtidsrepertoaret, kan spille, må vi flytte konserten eller prøven, noe som er svært arbeidskrevende og utfordrende i og med at et tyvetalls personer er involvert. Musikerne våre har også tilhold i forskjellige orkestre, noe som betyr at hvis for eksempel KORK har kveldsprøver og OFO har dagprøver en bestemt uke, er denne uken blokkert som prøveuke for Oslo Sinfonietta.

Hvilken administrativ kapasitet er nødvendig?
Utredningen gir inntrykk av at Oslo Sinfonietta fra 2002 har den administrative kapasiteten som er nødvendig. Noe av utgangspunktet for Oslo Sinfoniettas søknad om ensemblestøtte for 2001 var å øke den administrative kapasiteten. Den økte ensemblestøtten gjorde det mulig for Oslo Sinfonietta å ansette en daglig leder i 70% stilling og en kunstnerisk rådgiver for utenlandsspørsmål i et mindre engasjement. Daglig leder erstattet 2 personer ­ en manager på mer eller mindre frivillig basis og en produsent i 25-50% stilling.

Utgangspunktet for fastsettelsen av stillingsstørrelsen til daglig leder var stillingen til Cikadas produsent som eksempel, som er 75%. Cikada har imidlertid 10 faste medlemmer og trenger ikke bruke administrativ kapasitet til å booke musikere. Musikerbooking og arbeidet med å finne prøvetider hvor alle kan, er den arbeidsoppgaven som overveiende tar mest av Oslo Sinfoniettas daglige leders tid. Cikada har dessuten Ny Musikk som administrativ overbygning til å ta seg av rene administrative oppgaver som årsmelding, innkalling til generalforsamling, referat fra styremøter, dokumentasjon og utbetaling av honorarer, kontakt med regnskapsfører og revisor etc. I Oslo Sinfonietta ligger dette på daglig leder.

Økningen i administrativ kapasitet – en tilstedeværende administrasjon som kan ta i mot og behandle henvendelser, har ført til økt produktivitet. Oslo Sinfonietta har 7 produksjoner i år mot 5 i fjor, hvorav 2 i utlandet. Men når eksempel flere store konsertproduksjoner sammenfaller med flere viktige søknadsfrister, (5 av 7 av årets prosjekter ligger i høstsemesteret, hvor også hovedtyngden av søknadfrister ligger), befinner driften av Oslo Sinfonietta seg i dag på grensen av hva som er praktisk mulig å gjennomføre av administrativt arbeid for en enkelt person.

Hvis man ser bort fra det økonomiske, har Oslo Sinfoniettas administrative kapasitet i praksis blitt mindre i slike spesifike situasjoner hvor administrative og produksjonsmessige oppgaver må gjøres samtidig. Tidligere kunne manageren skrive søknader og rapporter mens produsenten booket musikere, sendte ut noter, leide inn instrumenter og planla prøver. Når disse tingene må gjøres parallelt av samme person, blir det oftest søkdnadsskrivingen og langtidsplanleggigen som lider. Dette er uholdbart på lang sikt, og denne situasjonen er en ensemble-administrativ barnesykdom som vi arbeider med å finne en løsning på, i første omgang ved at vi søker om en delt sivilarbeider med Oslo Opera Net i 2003 for å få avlastning på kontorrutiner som utsendelse av noter og informasjon til musikere og produksjon av øvekopier, og i neste omgang i en eventuell reduksjon av aktiviteten.

Hvis man skal opprettholde dagens aktivitetsnivå, er det absolutt nødvendig å etablere en adminstrativ struktur med i alle fall to personer, hvorav en har hovedansvar for administrasjon og planlegging, og en har hovedansvar for gjennomføring av praktisk produksjon.

Konklusjon
Utredningen om vokal- og musikkensembler gir generelt et godt bilde av et sammensatt ensemblefelt i norsk musikkliv med ensembler av ulike størrelser, i ulike genre og med ulike behov.

For Oslo Sinfoniettas del opplever vi at utredningen gir et noe overfladisk og dermed feilaktig bilde av ensemblets økonomiske situasjon både når det gjelder kunstneriske og administrative utgifter. Årsakene er utdypet ovenfor. Ensemblets størrelse og organisasjon som en musikerpool av løst tilknyttede frilansere gir en stor kunstnerisk fleksibilitet, men er også en økonomisk og administrativ utfordring som Oslo Sinfonietta arbeider med å utarbeide funksjonelle løsninger på.

Oslo,
21.10.02

Hild Borchgrevink, daglig leder Oslo Sinfonietta

Publisert:

Del: