”Rockmuseet bør legges til Schaus-kvartalet i Oslo”, sier kulturminister Svarstad Haugland – tre dager før hun forlater den synkende regjerings-skuta. Begrunnelsen er at bransjen ser ut til å ønske det, at publikumspotensialet vil bli størst i hovedstaden, og at det vil være fint for Oslo øst – mener hun. Men hvor mye veier egentlig disse ordene i siste time? Den som tror at den betente lokaliseringsstriden dermed er over, må tenke om igjen, skriver Ballades bransjejournalist Knut Steen i denne kommentarartikkelen.

Valgerd Svarstad Haugland 2004 (Foto: Berg, KKD)

Av Knut Steen

Hvor skal museet ligge? Hvem skal ha arkivet? Hvilken organisasjon eller etat skal det sortere under? Hvem betaler? Striden rundt hvor et nytt arkiv og museum/opplevelsessenter for norsk populærmusikk skal ligge, har vært innbitt – og til tider skitten.

Mange politikere og organisasjoner har lagt stor personlig prestisje i saken, og flere har vært villige til å gå svært langt for å få det som de vil. Gamle personlige bransjefeider har flammet opp, tulleprosjekter har blitt sydd sammen som rene snubletråder i hui og hast, og demokratiske prosesser har blitt forsøkt kuppet og omgått.

Oslo vs Trondheim

Etter at både Stavanger, Halden og Kristiansand har vært på banen, tyder nå alt på at det endelige slaget vil stå mellom Trondheims storslåtte Dora-prosjekt eller Oslos mangfoldige Schaus-kvartal.

Og så – plutselig – sier Valgerd Svarstad Haugland at regjeringen vil ha populærmusikk-museet til Oslo, mens hun er i ferd med å lukke døren til Kulturminister kontoret bak seg for siste gang. Begrunnelsen er at størstedelen av musikkbransjen ønsker det og at publikumspotensialet naturlig nok er størst i hovedstaden. At Oslo kommune har tibudt seg å finansiere 40% av driften hjalp nok også, i tillegg til planene om et formidabelt kulturkvartal for hele mulikklivet i Schaus-kvartalet. Å ha bidratt positivt til en slik helhet er ikke å forakte når man skal skrive sin kulturminister-CV.

Ja vel? Da er vel saken avgjort, da, når kulturministeren sier at det bør være slik? På samme måte som hun bestemte at NRK skulle opprettholde Kringkastingsorkesterets drift i all fremtid?

Helt feil.

Null kontroll

I motsetning til KORK-saken, der Kirke-og Kulturdepartementet har reell avgjørelsesmyndighet og neven rundt pengesekken, er lokaliseringen av et nasjonalt museum og opplevelsessenter for populærmusikk en oppgave for Stortinget. Og da snakker vi om neste Storting, ikke dette.

For i motsetning til Arbeiderpartiets Trond Giske, har ikke Svarstad Haugland forsøkt å ”kuppe” rockmuseet til Oslo, igjennom en hastevotering. Sikkert klokt, når man ser hvilket prestisjenederlag det feilslåtte forsøket til Giske medførte:

Resultatet ble at krefter i det mektige Fremskrittspartiet plutselig fant seg i pinlig udemokratisk selskap, og ga den tidligere så uforbeholdne støtten til Trondheimsalternativet på båten.

Den demokratiske prosessen kommer dermed til å gå sin gang – avgjørelsen skal tas neste år, av et nytt storting der nettopp Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står meget sterkt. Dermed har verken Svarstad Haugland eller den sittende regjering noen kontroll over verken pengesekk eller avgjørelse.

Ja, nei og kanskje

I lys av dette kan man lure – hva var da poenget med kulturministerens uttalelse, og har den noen som helst reell politisk vekt?

Svaret må bli som det ofte blir i politikken – ja, nei og kanskje.

Fordi Valgerd Svarstad Haugland fremdeles ER kulturminister, uttaler hun seg på vegne av alle regjeringspartiene – ikke bare KrF. Det at disse partiene nå har bestemt seg – og i stor grad låst sine representanter til å gå inn for Osloalternativet, betyr sikre stemmer for Oslo fra disse partiene. Dette bekreftes av Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner:

— Regjeringspartiene vil selvsagt følge Samarbeidsregjeringens forslag til 2006-budsjett, sier Sanner til Aftenposten i dag.

Dette vekker garantert stor glede i Oslo-leiren, for til tross for mye godvilje, har forpliktende politiske lovnader vært mangelvare frem til nå.

Oslo på agendaen

At den sittende regjering nå konkret fremmer forlaget om å legge rockmuseet til Oslo, har også en viss betydning.

Når den nye regjeringen finner sine stoler, er det nemlig dette forsalget de må forholde seg til. Så kan man spekulere på om departementets arbeid i begrunnelsen ”derfor bør rockmuseet legges til Oslo” er god nok til å overbevise et flertall i Stortinget.

Å ha departementale ressurser til sin rådighet er en den soleklare fordelen som kommer enhver regjering til gode – men det betyr selvfølgelig ikke at kultur- og kirkedepartementets fagkompetanse står bak den til enhver tid sittende regjerings avgjørelser.

Og en ting til: Selv om det kan være en fordel at for Osloalternativet at det er deres initiativ det skal stemmes over i første omgang, kan det samtidig vise seg å være en ulempe.

Tradisjonen tro, kan det nemlig godt tenkes at den nye regjeringen vil ønske å markere avstand til den gamle, ved å innta et annet standpunkt.

Med Arbeiderpartiets etablerte Trondheimsstøtte og SPs signaler om det samme, blir det svært spennende å se hvordan Sosialistisk Venstreparti plasserer seg i denne saken. SV har tidligere tatt Trond Giske i kragen da han forsøkte å få igjennom en Trondheimsavgjørelse før musikkorganisasjonene og fagmiljøene rakk å uttale seg formelt – men nå vil SV ha alt å tjene på å gjøre sin regjeringsfelle AP til lags.

En lunefull kabal

Stortingsstemmen som står på spill er som vanlig 169 i tallet. Skal man først begi seg inn på spekulasjoner og sannsynlighetsberegninger, kan det være lurt å se hvilke partier som veier mest, og hva de har signalisert så langt:

AP: 61 representanter – stemmer ganske sikkert for Trondheim
FrP: 38 representanter – usikkert utfall
SP: 11 representanter – stemmer trolig for Trondheim
SV: 15 representanter – usikkert utfall
KrF: 11 representanter – stemmer garantert for Oslo
H: 23 representanter – stemmer garantert for Oslo
V: 10 representanter – stemmer garantert for Oslo

Av dette kan man – meget forhastet – se 43 garanterte stemmer for Oslo og 72 overmåte sannsynlige for Trondheim.

Dermed er Oslo-leiren så langt avhengige av å vinne både FrPs og SVs stemmer for å hale seieren i land, mens Trondheimsalternativet kan nøye seg med enten eller.

Med mindre partiene fristiller sine representanter, selvfølgelig. I så fall er utfallet om mulig enda mer uklart sett fra dagens dato – både AP, FrP og SV har hatt representanter med sterke meninger på kryss av det som nå ser ut til å være partilinjene.

Det blir et spennende 2006 for pop og rock-kulturen, musikkbransjen og de ulike lokaliserings-byene. Hvor det særdeles viktige arkivet for samme sjanger skal ligge, er et minst like viktig spørsmål som fortjener langt flere linjer enn det er plass til i denne artikkelen.

Så får man bare håpe at innhold blir et hetere tema enn lokalisering – også i politikken og tabloidpressen – ett sted underveis.

Mer informasjon om Oslo-alternativet finnes på denne lenken, mens Trondheimsalternativet presenteres her.

Publisert:

Del: