”Norge-Sverige 1905”, hva kunne være en bedre tittel i dette markeringsåret? Grieg og Sinding stilles opp mot Emil Sjögren og Sveriges kanskje mest folkekjære komponist Wilhelm Peterson-Berger. Men det er mye å si om repertoarvalget, og konserten som sådan var av ymse kvalitet, mener Magnus Andersson. Han etterlyser også et fokus på kvinnelige komponister fra denne tiden.

Emil Sjögren (1853 - 1918) Foto: Ingrid Lindgren, www.emilsjogren.se

Av Magnus Andersson

Emil Sjögren var Sveriges ledende komponist i annen halvdel av 1800-tallet, i hvert fall frem til Wilhelm Peterson-Berger og hans navnebror Wilhelm Stenhammar slo igjennom.

Sjögrens storhet, liksom for så mange andre nordiske komponister, lå i det lille karakterstykket. Hva gjelder Sjögren har hans større klaververker derfor ufortjent fått ry om seg for å være teknisk enkle verker. De tekniske utfordringene i hans større verker, som i Sonate i A-dur, er store for den pianist som ønsker å vise frem Sjögrens musikk på sitt beste. Dessverre er det altfor mange som har kjøpt myten om at de skulle være enkle, noe som er grunnen til at de ofte spilles dårlig.

Hva verre er, når verkene ikke spilles godt nok, fremstår ikke Sjögren som den vidunderlige poet han kan være. Mikael Holmlund tok utfordringen på alvor, og særlig i siste sats fikk han musikken til å svinge særdeles elegant. Holmlund er for øvrig en vel valgt musiker for en svensk-norsk konsert med sine snart ti år i Norge. Etter så lang tid kan han vel nesten regnes som sosialisert nordmann, men allikevel har han ikke fått den plass han fortjener i rampelyset til norsk musikkliv. I hjemlandet har han vunnet den gjeveste prisen en musiker kan vinne, ”Solistpriset”, og når han spiller konsert lever hans fremføringer som oftest opp til forventningene.

I sin samtid var Wilhelm Peterson-Berger også kjent som Peterson-Arger. Han var nemlig ikke bare komponist, men også musikkritiker med en særdeles skarp penn. Denne var han ikke redd for å bruke mot konkurrerende komponister og utøvere som ikke behaget Maestro Peterson-Berger. Hans litterære interesse var særdeles stor, og faktisk er det Peterson-Berger som etter mitt syn har levert den beste svenske oversettelsen av Nietzsches “Also sprach Zarathustra”. Hva som forundrer i en svensk-norsk konsert, er at festivalens kunstneriske ledelse ikke valgte noen av hans sanger til norske dikt.

Hans litterære interesse førte ham nemlig til et sterkt engasjement for Norge og for norsk språk. Visstnok skal han ha sagt at han hadde to morsmål: svensk og norsk. Om uttalelsen var et uttrykk for sympati, eller om han faktisk snakket norsk, det er en helt annen sak. Nå var det i alle fall den finske sangeren Jaako Kortekangas som sang Peterson-Bergersanger til dikt av Erik Axel Karlfeldt. Dette var uten tvil konsertens svakeste ledd. Kortekangas hadde for så vidt en herlig klang i stemmen, og med enkle midler lot han sitt kroppspråk dramatisere musikken. Men selv om klangen i seg var flott, låt det som arketypisk ”opera” hele tiden. Kortekangas fremførelse manglet liedens fleksibilitet, sjarm og sansen for de små nyansene samt dramatikken i de små enkle tankene.

Etter dette klappet vi for at det ble pause, og med magen full av kaffe og søtsaker var det Kristian Lindbergs tur å sette seg ved flygelet. Lindberg er en i den store mengden av gode norske pianister, og til og med en av de bedre. Han leverte sene Griegstykker med lyrisk overskudd til å få dem å lyde poetisk. Flygelet har vist seg vanskelig å håndtere i Slottskirken, men Lindberg maktet dette til fulle.

Sammen med Stig Nilsson presenterte han til slutt konsertens høydepunkt: Sindings fiolinsonate op. 73. Svenske Nilsson har for øvrig enda mer tid og erfaring i Norge enn Holmlund har. Programboken skriver:

”Stig Nilsson er etter 30 år som konsertmester i Filharmonien pluss ytterligere noen år i samme funksjon i Opera-orkesteret, for naturalisert nordmann å regne.” Videre fortelles det at han har fått kritikerprisen, at han har tatt initiativet til en Musikkfest i Hardanger ,og at han mottatt den kongelige norske Fortjenesteorden for utenlandske borgere som har ytet fremragende tjenester for Norge. Ikke dårlig!

Sammen med Lindberg levde han opp til hver eneste bokstav i fremførelsen. Sindings sonate var intens. Den ble fremført med driv og energi, samtidig som det ble gitt rom for stillferdig ettertanke og klanglig eleganse i det lille formatet.

Hva var det så jeg hadde for innvendninger om repertoaret? Jo, visst var Grieg og Sinding de store fyrtårnene som komponister, men det fantes så mange andre under dem som i seg representerte noe vel så viktig, om ikke viktigere, i norsk musikkliv.

Etter midten av 1800-tallet tok musisering blant kvinner fullstendig av i Norge. Dette stoppet ikke innenfor hjemmets dører, men det oppsto kvinneorkestre og –ensemble av forskjellige slag. Dette førte dessuten ytterligere et skritt, til at kvinner komponerte i stor skala, og kanskje dette er mest kjent gjennom Agathe Backer Grøndahls musikk. Men hun var bare toppen på et isberg. Norges Musikkhistorie: bind 3 angir at ”mer enn 50 kvinnelige komponister fikk utgitt verker i annen halvdel av 1800-tallet” (red. Vollsnes, 1999, s. 314).

Lite tyder vel på at norsk musikkliv var radikalt forandret i 1905? Konserten ”Norge-Sverige 1905” var en glimrende anledning til å løfte frem noen kvinnelige komponister. Jeg har for øvrig skummet gjennom programmet, og jeg har ikke funnet en eneste kvinnelig komponist som blir spilt i år. Her har festivalen et forbedringspotensial som er ytterst enkelt å følge opp til neste år.

Publisert:

Del: