KONSERTANMELDELSE: Et tilbakeblikk til årene 1958 og 1959 var rammen for den offisielle åpningskonserten under årets Oslo Jazzfestival. Miles Davis’ plateinnspillinger av henholdsvis “Porgy and Bess” og “Sketches of Spain” ble fremført i sin helhet med arrangør og komponist Maria Schneider på dirigentplass. – Å gjengi disse frasene så nøyaktig ga ikke bare en ekstra tilstedeværelse av Davis og Evans i musikken, men også en konsolidering av arbeidet deres, skriver Ole Albrekt Nedrelid om konserten.

Det Norske Blåseensemble3, Oslo Jazz08/Foto: Ole Albrekt Nedrelid

Av Ole Albrekt Nedrelid

I Oslo i 2008 ble femtiårsjubileet for “Porgy and Bess”-utgivelsen markert med Maria Schneiders versjon av platen. I 2005 ble dessuten “Sketches of Spain” spilt inn av nettopp henne og Det Norske Blåseensemble med Henriksen som solist.

Under Oslo Jazzfestival sin åpningskonsert fikk vi et gjensyn med begge verk, og i rollen som Davis selv sto Nicholas Payton og Arve Henriksen, foran Det Norske Blåseensemble. Og det jeg sitter igjen med etter denne kvelden, er ikke bare en god konsertopplevelse, men også en visshet om hvor viktig Gil Evans var for Davis.

Med respekt

Arrangør Gil Evans hadde en ganske avgjørende innvirkning på innspillingen av de to aktuelle platene. Orkestrering og arrangering ble et varemerke for soundet de to besitter. Den karakteristiske klangen med mutede trompeter i toppen sammen med alle fløytene, over den massive og metningstonefylte messingbunnen.

Denne klangen hadde Schneider bevart med stor respekt. Rent tonemessig var alt nokså likt platene, slik sett var det ikke noen overraskelser på lur, men det virket som at hun har gjort en god dirigentjobb for å få frem en varm klang i orkesteret. Dessuten var Evans’ luskende mystikk å finne i omtrent hver sats. Utover dette fant jeg lite nytt i helheten, mens man på detaljnivå for eksempel kunne merke seg enkelte spennende parallelle glissandi i overganger hos messingblåserne.

Den todelte konserten åpnet med “Porgy and Bess”, med en amerikansk trio i midten. Trommeslager Kendrick Scott og bassist Vicente Archer var fløyet inn sammen med solist Nicholas Payton, som ifølge festivalen var svært takknemlig for å få være med på dette. Han måtte bruke litt tid på å spille seg varm og overbevisende, men når dette først var på plass, kom alle frasene og finurlighetene man kan forvente av et slikt navn.

I andre avdeling hadde Arve Henriksen satt seg på stolen foran orkesteret og fikk spille en konsert jeg tror det må være stort for en jazztrompetist å få gjennomføre. Man må gå til verks med respekt for bunnmaterialet, men samtidig bør man også legge sin personlighet i det, hvilket Henriksen gjorde fullt ut med sin snakkende tone gjennom trompeten. Akkurat dette ble nesten overtydelig i lyden av orkesteret, og satte definitivt en ny farge på musikken.

Konsolidering

Også “Sketches of Spain” ble gjennomført stort sett slik vi kjenner platen. Så autentisk ble det gjort at til og med Miles Davis’ fraseringer var skrevet ned og ut for Henriksen, for eksempel på “The Pan Piper”. Jeg går ut fra at også Davis hadde en melodi på sine noter i studio, men jeg tviler sterkt på at han fraserte på åttendedelen riktig.

Å gjengi disse frasene så nøyaktig ga ikke bare en ekstra tilstedeværelse av Davis og Evans i musikken, men også en konsolidering av arbeidet deres. De to tolket riktignok ferdigskrevet musikk i form av Gershwins “Porgy and Bess” og førstesats i Rodrigos “Concierto de Aranjuez”, mens denne nytolkningen og ganske enkelt omorkestreringen var med på å styrke de to platene som egne verk. Det var litt som å høre klassisk musikk.

Men jeg tror alle likte det de hørte, og Henriksens tilsynelatende uplanlagte ekstranummer, hvor han dirigerte både seg selv, orkester og et trestemt publikum over noe som må ha vært åpningstemaet fra “Conierto de Aranjuez”, ga en stilfull avslutning hvor improvisasjonen endelig fikk det til å smake jazz.

Publisert:

Del: