– Det er et privilegium for en komponist å få en bredere eksponering gjennom et år, sier Henrik Hellstenius, Oslo-Filharmoniens komponistprofil 2014-15.

© Linn Carin Dirdal

Da Oslo-Filharmonien lanserte sesongprogrammet for 2014-15 i slutten av april, var det med Henrik Hellstenius som komponistprofil. Tittelen innebærer bestillingsverk og eksponering gjennom hele konsertsesongen, en stafettpinne han tar over fra komponist Ørjan Matre.

– Jeg må jo si at jeg er fryktelig glad for å få denne muligheten, sier Hellstenius over nytraktet kaffe på Grønland-kontoret sitt.

Reflekterer rundt lover
Det er her han for øyeblikket skriver på det som skal bli en av to urfremførelser i løpet av Oslo-Filharmoniens kommende sesong. Først ut er ”LOVEN – Mange lover, flere liv”, et multimedialt stykke som skal fremføres 27. november i forbindelse med grunnlovsjubileet. For anledningen har komponisten hentet inn hjelp fra dikter Øyvind Rimbereid, sanger Tora Augestad, skuespiller Anders Mordal, videokunstner Boya Bøckman og instruktør Tormod Carlsen.

– Vi fikk fort definert at verket ikke behøvde å dreie seg om den norske grunnloven, men at det skulle speile tematikken ’loven’. Jeg hadde nettopp vært i kontakt med litteraturen til Øyvind Rimbereid, en fantastisk forfatter som er dikter, men som samtidig har dette essayistiske ved seg. Jeg oppfattet at han hadde den dobbeltheten som jeg var ute etter.

Les også: Nyskaping og det mektige

Til ”LOVEN – Mange lover, flere liv” har Rimbereid skrevet en rekke portretter, primært om kvinner, som speiler deres liv under ulike lover. I tillegg har han forfattet essayistiske dikt om naturlovene. På den måten reflekterer stykket lover i sin videste forstand, og viser hvordan dette omfatter alt fra jenta som er redd for å bli tatt i nasking til planetenes bevegelse.

– Jeg veksler mellom å skrive sangportretter og resitasjonsdeler, så de essayistiske diktene blir resitert i en veksling mellom skuespiller Anders Mordal fra Nasjonalteatret og Tora Augestad, med orkesteret som backingband. Sånn sett er det nesten klassisk operatisk – ariene er portrettene, resitativene er naturlovtekstene.

Framing Time, fremført av Tanja Orning (cello) og Victoria Johnson (fiolin)

”Den nye polyfonien”
Hellstenius er opptatt av det flermedielle, og ”iscenesettelse” er et ord som dukker opp flere ganger i løpet av samtalen. Han har to operaer bak seg – ”Ophelias” og ”Sera” – og har de siste årene jobbet mye med musikk og teater i ulike konstellasjoner.

– Som komponist står jeg mellom instrumentaltradisjonen og ulike sceniske tradisjoner som teater, dans og musikkteater. Jeg prøver å forene disse med fokus i en veldig sterk kjærlighet til instrumentalmusikken – det er dette som er prosjektet mitt.

Han kaller det ”den nye polyfonien”.

– Det er ikke en ny tanke, misforstå meg riktig, men den nye polyfonien er at vi skal prøve å ta inn de ulike mediene samtidig. Operaen har hatt det lenge, men nå får vi det inn i konsertsalen og andre steder. Utfordringen er å lytte og se samtidig. Og det opptar meg enormt – hvordan får vi en ny dialog mellom det vi ser og det vi hører?

Han viser til musikkens rolle som bakgrunnsmusikk i dagens samfunn, og beskriver hvordan folk flest er trent opp til å se, men ikke lytte.

– Vi som er komponister må også jobbe med visualitet, men vi har en misjon ved å si at du skal også lytte etter musikken som er der og dens betydning i det hele.

Orkestrale utfordringer
Hellstenius skriver mest for mindre ensembler. Dette er tredje gangen han skriver for Oslo-Filharmonien, og til tross for flere orkesterverk bak seg legger han ikke skjul på at det er en utfordring å skrive for store formater.

– Utfordringen er å få et verk til å ikke klinge orkester. I mange år har det slått meg at mye moderne orkestermusikk låter mer som orkester enn et unikt stykke musikk. Det er som om selve mediet spiser musikkens forsøk på egenart. Det er flere grunner til det, en er at man som komponist av og til blir overveldet av selve mediet. Det å jobbe med å finne en unik klang, en unik lyd i orkesteret, det er en konstant utfordring, forklarer komponisten.

– En lokal utfordring med Oslo-Filharmonien er at salen i Oslo Konserthus er kjempesvær og akustikken ganske dårlig. Å lage verk hvor selv de på bakerste rad får følelsen av nærhet til musikken er en utfordring, selv om man har et av Europas beste orkester på podiet.

Les også: Fleksibel harpist

Fortolkningstematikk
Hans andre bestillingsverk for filharmonien skal urfremføres i april 2015. Dette blir et kortere orkesterverk uten solister, en slags klangjakt hvor han i større grad ønsker å finne den særegne lyden i orkesteret. I mars skal jazzvokalist Solveig Slettahjell fremføre Hellstenius’ ominstrumentaliseringer av Schumanns ”Dichterliebe”. Konseptet er en forlengelse av ”Ørets teater”, et prosjekt som startet på Ultimafestivalen, og som Hellstenius i 2011 videreførte gjennom en serie på fire konserter under Festspillene i Bergen. Her knyttet han ulike tema opp mot møte mellom musikk og iscenesettelse.

Konserten i filharmonien er knyttet til fortolkning, ”hvor det teatrale ligger i at noen fortolker en musikk på en litt annen måte, og dermed potensielt gir en ny inngang til verket”.

– Vi prøver å gå inn i Schumann med et annet øre. I tillegg er det to andre verk av meg som begge får et litt annet blikk på fortolkning. ”Readings of Mr. G” er en slagverkskonsert som nå blir fortolket av videokunstner Peter Knudsen. Tilsvarende spilles ”A Quiet Space”, et ensembleverk hvor jeg lager en video som går i dialog med musikken.

Samtid versus tradisjon
Først ut er derimot ”Like Objects in a Dark Room” i september, et stykke som opprinnelig ble skrevet til Trondheim symfoniorkester. Stykket utforsker klanger og er en slags sirkulasjon av musikalske objekter. Kringkastingsorkesteret har tidligere fremført stykket i mørket bak et forheng, og Hellstenius forteller at det å kunne opptre både som komponist og kurator på denne måten gir grunnlag for å undersøke og skape en større betydning for musikken – mer enn om stykket kun blir behandlet som et partitur og ”klemt sammen mellom to Beethoven-symfonier”, som var tilfellet da ”Like Objects in a Dark Room” første gang ble fremført.

– ”LOVEN” skal fremføres sammen med Beethovens symfoni nr. 8, som hadde sin premiere i 1814. Hva tenker du om denne sammensetningen?

– Vi hadde i utgangspunktet en plan om at det skulle skje mye ute i foajeen med musikk fra 1814, 1914 og så var mitt verk fra 2014. Vi skulle egentlig løse opp hele formatet slik at det eneste orkesterverket man fikk høre var mitt. Nå gikk ikke det av praktiske årsaker, så da endte vi med denne varianten. Dette er et av de premissene man har når man jobber med symfoniorkester. Fra samtidsmusikken skilte lag med tradisjonsmusikken har dette vært et skisma, at komponisten skal skape noe nytt i et medium som delvis er et ’musikalsk museum’ og delvis jobber med nyskaping.

Komponistarven
Hellstenius er ansatt i full stilling som professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole (NMH). Men, som han forteller, komposisjonsvirket gjør at han ofte er i permisjon, enten deltid eller heltid.

– Kunstnerisk sett, hva ønsker du å videreføre til elevene dine?

– Godt spørsmål, på en måte er jeg kanskje ikke alltid like bevisst det. Jeg er opptatt av at de skal utfordre sitt kunstnerskap, at de er oppdatert over egen tid, og over egen og andres kunstarter. Så er jeg tydelig på at jeg har mitt ståsted og min smak, derfor er det viktig for komposisjonsstudenter å ha forskjellige lærere. En av mine misjoner på musikkhøyskolen er også å gi studentene mulighet til å arbeide sammen med andre kunstnere. Jeg har et stort nettverk av kunstnere og lærer innen andre kunstdisipliner som jeg bruker aktivt inn mot musikkhøyskolen, og som gjør at jeg nå blant annet er med å utvikle en potensiell ny master i tverrkunstnerisk performance, som skal være et samarbeidsprosjekt mellom flere kunstinstitusjoner.

Avbrekk skaper rom
Og innimellom er det ytterst nødvendig med pauser. Etter en helg bestående av prøver med Cikada Ensemblet til stykket ”Places of Sounds and Words” som skal fremføres på New Directions Festival i Sverige i mai, etterfulgt av prøver på ”Victoria Teller II” med fiolinist Victoria Johnson i forkant av Festspillene i Bergen, ba Hellstenius høflig om en dags utsettelse på den opprinnelige intervjuavtalen med Ballade. Han trengte en pause til å koble av, fikse på båten, tenke på annet enn musikk.

– Jeg har perioder hvor jeg jobber lenge og sover på kontoret, og da sier det plutselig stopp. Man jobber med et mentalt rom og det må være resonans i det mentale rommet.

Henrik Hellstenius i Oslo-Filharmonien 2014-15:
25. september: ”Like Objects in a Dark Room”
27. november: ”Loven” – urfremførelse
6. mars: ”Slettahjell synger Schumann”, ”Readings of Mr. G” og ”A Quiet Space”
9. april: Bestilingsverk – urfremførelse

Publisert:

Del: