– Vi kommer fra samme sted, Kristin Halvorsen og jeg. Hennes far var direktør for Norsk Hydro på Hærøya, der min far var industriarbeider. Kristin ble leder for SV, og jeg ble kulturbyråd for Oslo. Så det er ikke gitt at man blir det man kommer fra, sier Torger Ødegaard, som har blitt Oslos nye byråd for kultur og utdanning. Ødegaard har allerede gitt 100.000 kr. til nedleggingstruede Hausmania, og sier han bør måles på det engasjementet han klarer å skape rundt Oslo som kulturby. – For mange Osloborgere har meldt seg ut, vi må komme lenger i å formidle kultur til HELE befolkningen, understreker Ødegaard i denne første delen av dette profilintervjuet, som er et ledd i Ballades fokus på Oslo som kulturby.

Torger Ødegaard 2003 (2)

Av Knut Steen

Som alle Oslopolitikere, og da spesielt de som har kommet hit annenstedsfra, presiserer Ødegaard at han er ”veldig glad i Oslo”.

— De som har bodd her i mange generasjoner, mobber gjerne oss innflyttere litt fordi vi nevner dette ved enhver anledning – men jeg ER virkelig glad i byen. Jeg bor innenfor ring to med kone og to barn, og mitt største ønske er å få fortsette å bo midt i byen, og la barna vokse opp her. Jeg vil leve og bo i Oslo, byen der Norge møter resten av verden – det er et mål i seg selv, sier en engasjert og sprudlende Ødegaard, som samtidig innrømmer en noe ensidig yrkesbakgrunn:

— Jeg er 36 år gammel, og kommer opprinnelig fra Langesund. Da jeg fylte 20 flyttet jeg til Oslo, og har bodd her siden. Politikerlivet begynte etter at studiene var avsluttet i 25-26års alderen, forteller Ødegaard, som har en Cand.mag-grad fra studier i statsvitenskap, sosialøkonomi og idehistorie:

— Ellers har jeg arbeidserfaring som politisk rådgiver i Oslo Høyre, byrådssekretær for presse og informasjon, stabsjef i byrådet, informasjonssjef i Storoslo Lokaltrafikk, og nå sist som Oslo-byråd for velferd og sosiale tjenester.

Men nå er det altså kultur og utdanning som gjelder. Ødegaard forteller at han er svært glad for å kunne få jobbe med å bedre kårene for hovedstadens kulturliv, som han selv har nytt godt av fra svært ung alder.

— Velferd og sosiale tjenester, rusomsorg og barnevern er noe jeg fremdeles brenner for, men når jeg først skulle flyttes på, var jeg veldig glad for å kunne bli Kulturbyråd. Jeg er veldig opptatt av kulturpolitikk, kanskje fordi jeg fra barndommen ble tatt med i teater, på kunstutstillinger, i operaen, på museer og konserter. Det man får med seg som barn, tar man med seg videre i livet, og overfører til egne barn – derfor må vi komme lenger i å formidle kunst og kultur til hele befolkningen, understreker Ødegaard:

— Dessverre er det mange Osloborgere som har definert seg ut av kulturlivet, som ikke kunne tenke seg å gå på en kunstutstilling, konserter etc. Når vi bruker over en halv milliard kroner på kultursektoren i Oslo, er jeg veldig opptatt av at vi skal bruke disse midlene på en sånn måte at kulturlivet åpner seg opp – deres viktigste oppgave er å være i dialog med befolkningen, og der tror jeg vi har kommet kort i vårt Norge, sammenliknet med andre land og byer. Jeg vet at det å skjære alle over en kam blir galt, for vi har et veldig godt tilbud, men det må bygges ut, og det har jeg veldig lyst til å være med på, sier Ødegaard med smittende entusiasme.

Din forgjenger Kjell Veivåg (V) sa at han fant det vanskelig å holde oversikt over byens ulike kunstneriske miljøer, og deres gjøren og laden. Han sa også at hans kontakt med disse begrenset seg til de initiativ de ulike aktører selv tok. Har du tenkt til å gjøre som kulturrådet – og finne konfidanter og kontakter i ulike miljøer som kan holde deg oppdatert?

— Jeg er veldig opptatt av å være ute blant levende mennesker, og snakke med folk. Jeg er allerede i gang med en omfattende besøksrunde, og har invitert meg selv til kulturhuset Hausmania, for eksempel, som får 100.000 i støtte fra de frie kulturmidlene. Jeg syntes det var viktig og moro å komme dit, og skal tilbake sammen med NRKs Stereo. Jeg kommer til å være mye ute, og mener at det ikke er politikkens oppgave å styre kulturen, men det er min oppgave å være en tilrettelegger. Med ansvar for økonomien er jeg også interessert i å generere mest mulig ressurser til kultursektoren, jeg skulle ønske at budsjettet var mange ganger dagnes sum, og det kommer jeg til å kjempe for. Men man er helt avhengig av å være mye ute i byen blant mennesker.

Men med en kommunepolitikers begrensede ressurser og bemanning kan man jo ikke være alle steder på en gang?

— Det kan jeg ikke – dessverre. Derfor er det gledelig at forskjellige miljøene er veldig flinke til å ta kontakt, helt uavhengig om jeg hadde ønsket å være mye ute, får jeg masser av invitasjoner fra ulike miljøer.

Det er en utbredt holdning i de frie musikkmiljøene at det er vanskelig å få gjennomslag for søknader i Oslo Kommune, fordi de som mottar søknadene ikke vet hvem avsender er. Dermed føler mange at man i kommunen ”jubler” når det kommer inn noe som er stort nok til å være kjent – og at pengene dermed sitter tilsvarende løsere. Dette er et inntrykk Ødegaard ønsker å rette opp:

— Jeg vil definitivt ikke at noen skal sitte med et slikt inntrykk av Oslo Kommune. Jeg vil inn bak overskriftene, av nysgjerrighet og egeninteresse, fordi jeg er opptatt av kulturpolitikk og også fordi jeg selv er en bruker av kulturtilbudet. Nå har jeg et ansvar som kulturbyråd, og plikter å ha et mye større kontaktfelt enn jeg hadde tidligere. Ressurser – det være seg grupper eller enkeltpersoner, som føler at de står for noe viktig, skal og bør bli sett.

Hvordan dette skal og bør gjøres er et annet kapittel. Det forrige byrådet mottok mye kritikk fordi mange opplevde det vanskelig å få ”audiens”, deriblant representanter for byens rytmiske miljøer. Claes Olsen (Racing Junior, Øyafestivalen, tidl. So What!) sa at han ved mer enn fem anledninger hadde tatt kontakt med kulturbyrådets kontorer, men blitt avfeid før de fikk snakke med byråden. – Etter en rekke slike henvendelser, ga vi bare opp, sa Olsen til Ballade den gang. Heller ikke Ødegaard har noe enkelt svar på hvordan man best legge frem sin sak for kommunen, men insisterer på at hans dører er åpne, og at også mobilnummeret hans kommer til å legges tilgjengelig for allmennheten. En av grunnene til dette er at Ødegaard ønsker flest mulig innspill fra kulturlivet.

— Jeg skal straks sette i gang arbeidet med å gi Oslo status som kulturby i 2011. Jeg har ikke tenkt til å sitte sammen med mine byråkrater og skrive denne søknaden – da vill den bli fryktelig dårlig. Jeg er helt avhengig av å få med alle som vil være med i hele kulturlivet. Jeg vil også bruke den prosessen med å utforme søknaden til å få en oversikt over all den aktiviteten som skjer i byen.

Kommer du til å invitere folk inn, eller kan man betrakte dette som en åpen invitasjon til å melde seg på allerede nå?

— Dette kan man betrakte som en invitasjon, ta gjerne direkte kontakt så fort som mulig. Jeg kommer også til å se på ulike måter å ha dialog med kulturlivet på, som en forprosess til arbeidet med denne søknaden – for hvis den ikke er forankret i byens kulturliv, så blir den ikke noen god søknad. Da trenger vi ikke å søke om å bli kulturby 2011 heller, for da er garantert ikke jeg her. Men jeg er her nå, og jeg ønsker å bruke denne prosessen til å generere mest mulig aktivitet, og prøve å få opp engasjementet også i den delen av befolkningen som normalt ikke er opptatte av kulturspørsmål. Vi er helt i startfasen nå, og jeg ønsker å invitere til åpent møte, der enkeltpersoner og grupper kan komme og si akkurat hva de mener, og etter hvert invitere forskjellige grupper innen ulike genre til å ytre seg.

Dette arbeidet må brukes som en målestav på hans arbeid, mener Ødegaard:

— Hvis jeg ikke klarer å skape et engasjement i byen i forbindelse med at vi skal i gang med en søknad om kulturby, da har jeg mislykkes, og det må jeg måles på. Man skal ikke bare snakke, man skal måles på det man gjør. Greier jeg ikke å skape et engasjement om formulering av en slik søknad, og en prosess, der mange miljøer føler seg involvert, da har jeg ikke lykkes – men dette skal jeg greie, lover Torger Ødegaard.

I morgen publiserer Ballade andre del av dette store profilintervjuet. Der vil Torger Ødegaard fortelle om hjertesaker, hva slags kultur han selv nyter, hva slags kulturby han ønsker at Oslo skal være, problemene med å drive kulturformidling ”mellom børs og katedral”, hva han akter å gjøre i forhold til en rytmisk plan, og hvordan han stiller seg til SVs forslag om gratis øvingslokaler for byens musikere.

Publisert:

Del: