Lørdag kveld sendte BBC live fra et fullstappet Blå. Det var godt besøk og artisteri av høy klasse under Djangofestivalen på Cosmopolite. Det var genuin trengsel under avspark-festen til Infernofestivalen på John Dee, der metal-festivalen i år presenterte sitt sterkeste program noensinne. Og samtidig så All Ears-festivalen ut til å etablere som et av de spenstigste festivaltilbudene Norge har sett på lang tid.

Paal Nilssen-Love

Av Arvid Skancke-Knutsen, redaktør, Ballade

Initiativtager Paal Nilssen-Love skal ha mye ros for å ha stablet på bena denne festivalen for fri-improvisasjonsmusikk, som i år kunne by internasjonale gjestemusikere av ypperste klasse, koblet opp mot mot hjemlige musikere av format. Festivalen er en av de aller yngste i landet, og startet opp som et rent overskuddsprosjekt av folk som Paal Nilssen-Love, Maja Ratkje og Ingebrigt Flaaten, som med minimale midler selv gikk inn som artister åpningsåret, og dermed dro i gang noe som sannsynligvis kan vise seg å bli en av landets viktigste musikkfestivaler. Ikke bare i kraft av hvor presist den treffer en tidsånd, men også ved det faktum at den er hundre prosent artiststyrt, noe som igjen gir seg utslag i en kompromissløs satsing på kvalitet, der et regnbue-spekter av musikalske uttrykk folder seg ut.

Undertegnede var til stede på tre av årets frem arrangementer, og opplevde til dels strålende konserter, der lekenhet, presisjon, attakk og vilje til kommunikasjon hele tiden sto i høysetet. I en lett bigott anmeldelse i Morgenbladet i november i år skrev komponist Henrik Hellstenius at det virker som om “det improviserende miljøet lider av noen merkelige tabuer”, deriblant en vegring for å jobbe med form, lengde og repetisjon.

Årets All Ears-festival representerte på alle måter det stikk motsatte av en slik innvending, der den musikalske spennvidden og kommunikasjonsevnen hele tiden ble synliggjort og lydliggjort – ofte i nettopp en tilstand av slynget tid, frosset magi. Det gjaldt for eksempel solokonsertene til Sten Sandell og Evan Parker på Munch-museet lørdag formiddag: I en sirkulær strøm oppsto det man nærmest kan kalle bio-mekanisk musikk, der skillet mellom det natur-organiske og det futuristisk-industrielle ble løst opp (spesielt i tilfellet Parker), men også med rom for rom, og attpåtil romantikk (spesielt hos Sandell). Resultatet ble en nærmest symbiotisk seanse mellom sal og scene, der artistene selv lyttet likeså mye som publikum, og på en sjeldent vellykket måte definerte den frie musikkens egenkraft og resonans-potensial.

Dette er uansett ikke ment som noen anmeldelse, men årets utgave av All Ears-festivalen var full av slike øyeblikk, og representerte dessuten et stadig skiftende mangfold av virkemidler, tilnærmingsmåter og lydbilder – fra den mest nakne musisering til veritable tsunami-vegger av støy. Det er bare å ønske Nilssen-Love & co. lykke til videre, og håpe at både publikum og bevilgende kulturinstanser vil se verdien av dette unike prosjektet bringes videre. Ballade bringer for øvrig senere denne uken et intervju med mannen som med stor rett kan kalles fri-musikkens far her hjemme: Frode Gjerstad.

Publisert:

Del: