Administrerende direktør i Bergen Filharmoniske orkester, Lorentz Reitan reagerer på innlegget om orkesterkultur presentert i Ballade i januar. “Ballade har årlig vurderinger av de norske symfoniorkestrenes samtidsprofil. Noen ganger er denne veldokumentert og skribenten har satt seg inn i materien. Andre ganger er den det motsatte. Dessverre må nok konklusjonen denne gang bli at Ida Habbestad har levert et både overfladisk og ganske upresist produkt i Ballade av 27.1.06 under tittelen “Ein levande orkesterkultur – ein utopi?” Det er et krevende spørsmål, og tilstanden i Bergen Filharmoniske Orkester er en helt annen enn den Ida Habbestad beskriver”, skriver Lorentz Reitan i dette tilsvaret til Ballade

Bergen Filharmoniske Orkester (foto: www.harmonien.no)

Av Lorentz Reitan, administrerende direktør Bergen Filharmoniske Orkester

Ballade har årlig vurderinger av de norske symfoniorkestrenes samtidsprofil. Noen ganger er denne veldokumentert og skribenten har satt seg inn i materien. Andre ganger er den det motsatte. Dessverre må nok konklusjonen denne gang bli at Ida Habbestad har levert et både overfladisk og ganske upresist produkt i Ballade av 27.1.06 under tittelen “Ein levande orkesterkultur – ein utopi?” Det er et krevende spørsmål, og tilstanden i Bergen Filharmoniske Orkester er en helt annen enn den Ida Habbestad beskriver.

Først må understrekes at denne kommentaren kun står for Bergen Filharmoniske Orkesters (BFO) og undertegnedes regning. Vi har ingen ting i mot å bli vurdert for vår programprofil. Den vil være et resultat av en rekke kryssende hensyn som strekker seg fra et utvalg av sentrale orkesterverker til valg betinget av at man skal nå et bredt publikum og prioriterte grupper som barn og unge. Dessuten kommer presentasjon av aktuelle verker og norsk musikk i all sin bredde. Vi har selvfølgelig et særlig øye til samtidsverker, og i den rapporteringen orkestrene foretar overfor Kulturdepartementet er samtidsmusikk definert som musikk komponert i de siste 50 år.

Når jeg leser Ida Habbestad blir jeg forvirret. Hun etterlyser i utgangspunktet moderne orkestermusikk, men i hennes rangering av orkestrene skytes det inn en egen målestokk for norsk musikk. Hennes argumentasjon blir uklar når hun om hverandre sammenligner samtidsverker som sådan, og så skifter fokus til norsk musikk.

Hennes definisjon av samtids/moderne musikk er også upresis. I ett tilfelle trekker hun frem et orkester som har programfestet to norske samt en dansk komponist, noe som ifølge henne ikke er nok. Men bildet blir et annet, mener hun, når det i tillegg kommer europeisk musikk fra det 20. århundre. Her nevner hun komponister som Glazunow, Schönberg, Zemlinsky, Bridge, Milhaud etc. Dette er tonekunstnere som ikke ville ha kommet inn under Kulturdepartementets kriterium for samtidsmusikk.

Forholdet mellom orkesterverker og kammerverker er heller ikke klarlagt i hennes oversikt, og et verks størrelse er vel heller ikke helt uvesentlig i en sammenligning. Blir hennes tilnærming som å sammenligne hummer og kanari? Det virker slik.
.
Fakta for BFOs 2005-06-sesong er følgende:
Det er tre uroppførelser:
Knut Vaage: klaverkonserten ”Hokkaidos hagar” (m. orkesterworkshop)
Magnar Åm: fiolinkonserten ”Stalagmittid” (m. orkesterworkshop)
Kalevi Aho: Kontrafagottkonsert (også plateinnspilling).
Her kan også nevnes at vi har en komponistkonkurranse i forbindelse med De Ungers Konsert.
Ved uroppførelser vil komponistene presentere sitt nye verk i forkant av konserten..

Andre verker av nålevende komponister:
Magnus Lindberg: Corrente II og Aura (Festspillene i Bergen);
Heinz Karl Gruber: Frankenstein;
Lasse Thoresen: Løp, lokk og linjar;
György Ligeti: Lontano;
Georg F. Haas: Torso;
Anders Hillborg: Klarinettkonsert;
Arne Nordheim: Eco (Festspillene i Bergen);
Knut Vaage: Tjat.

I tillegg kommer kammerverker i serien Eutherpe i samarbeid med bl.a. BIT-20: Karen Tanaka: Crystalline II; Nordheim: Clamavi, samt komponistmøte med Rolf Wallin etc.. Ytterligere flere kammerverker er aktuelle.

Dessuten kommer til en helaften med Brazz Brothers, med originale komposisjoner inspirert av afrikansk musikk.

Når det gjelder verker komponert innenfor det siste 50-årsspennet – utenom de nevnte – så står følgende på programmet: Sjostakovitsj: Symfoni nr. 15; Bernstein: Candide-ouverture; Tveitt: Harpekonsert nr. 2.

En egen konsert er viet verker for orkester av Frank Zappa under Bergenfest-festivalen i slutten av april.

Omfanget av samtidsverker i BFO er med andre ord atskillig større enn det Ida Habbestad regner seg frem til.

Det aller meste av dette kunne Ida Habbestad ha lest ut av vårt detaljerte sesongprogram, og dersom hun hadde hatt behov for ytterligere oppdatering hadde det bare vært å ta kontakt. Når man skal foreta slike vurderinger må man kunne forvente at så vel metode som grunnmateriale er konsistent. Det virker dessverre ikke slik i dette tilfelle. Når det i artikkelen for eksempel henvises til den suksessen som Rolf Wallins stykke Act har hatt i utlandet, så var det nettopp BFO som stod for oppføringen av verket i Wien.

Det vil alltid være delte oppfatninger om et orkesters programprofil. Komponistmiljøet og musikkviterne, som Ida Habbestad henviser til, vil ha en preferanse for egne verker og nyskapninger, mens det brede lag av publikum har en tendens til å velge bort konserter med samtidsverker. Utfordringen for orkestrene blir å finne den ideelle mix, hvor samtidsverkene inngår i en ramme som publikum også synes er spennende. Kombinasjonen av stort publikum og smal musikk viser seg som regel umulig å få til.

Publikum kommer man ikke utenom. En levende orkesterkultur er i høy grad avhengig av at man har en tilhørerskare, for uten blir det vanskelig å begrunne nødvendigheten av å ha orkestre i Norge. Det meste av regningen betales faktisk av skattebetalerne over statsbudsjettet. I sitt tildelingsbrev fra Kulturdepartementet pålegges orkestrene da også å ”formidle musikk av høy kunstnerisk kvalitet til et bredt publikum.”

Med de kryssende prioriteringer som orkestrene til enhver tid stilles overfor i sin programmering, blir det nærmest en umulig oppgave å forene alle interesser på en ideell måte. Elef Nesheim har unektelig et poeng når han påpeker akkurat dette.

Publisert:

Del: