Orgelnatt i beskyttelsesdress

ANMELDELSE: Når jeg hører orgelet i denne konteksten, tenker jeg lite på orgelets strålende fortid, men mer på et stykke fra Fritz Lang’s futuristiske film «Metropolis», skriver Rob Young om Orgelnatt i Stavanger konserthus.

Kalender

Ryde & Berg-orgelet dominerer Fartein Valens sal i Stavanger Konserthus. Orgelets metallpiper strekker seg mot skyene i et ti meter høyt, glitrende rektangel. Jeg sier mot skyene, ikke himmelen, fordi orgelinstrumentene i utgangspunktet er tenkt for kirkerommet eller katedralen, her er det er plassert i en verdslig konsertsal. Å ha bygget instrumentet er en utrolig forpliktelse fra Konserthusets side. Når det kommer til stykket: hvor mange flere av disse dyre, komplekse, dinosaurliknende instrumentene — med 65 000 håndlagde deler — vil man i fremtiden bygge utenfor religiøse rom?

Heldigvis har konsertarenaen vist et sterkt engasjement for orgelet siden det ble innviet tidligere i år. Valget av Nils Henrik Asheim som instrumentets faste organist åpner for oppfinnsomhet. Asheim er en allsidig musiker og komponist, med en imponerende forståelse for samtids- og avantgardemusikk, -improvisasjon og digital praksis. Med ham har orgelet i Stavanger blitt noe mye mer enn et høytidelig, religiøst relikvie. Asheim understreker orgelets ulike karakterer: Vi er vant til å høre orgelet i kirkerommenes store gjenklang, men i konsertsalen låter det annerledes. Asheim møter dette instinktivt og gjennom de kuratoriske valgene hans får små detaljer fra orgelets 4 554 piper komme til syne.

Les også: Treffsikre beats fra Timbuktu og Amina Sewali

Asheim velger ikke å kle seg i den klassiske utøverens kjole og hvitt, men i en hvit, industriell kjeledress. Slik respekterer han instrumentet som maskin — en maskin som frembringer mirakuløse lydhendelser og frekvenser — men ikke dets geistlige arv. Når jeg hører orgelet i denne konteksten, tenker jeg lite på orgelets strålende fortid, men mer på et stykke fra Fritz Lang’s futuristiske film Metropolis. Paradoksalt nok var det kanskje slik orglene ble opplevd av menighetene da det ble introdusert i kirkene på 1600-tallet, som en utenomjordisk inntrenger, som intonerte lyder fra fremtiden.

Orgelnatten jeg besøker er den andre av sitt slag i år. Orgelnettene er kuratert av Asheim og har som mål å vise frem orgelets eklektiske kvaliteter. En stor del av denne kvelden er bygget rundt Asheims jevnlige samarbeidspartner, poeten Øyvind Rimbereid. Han har nylig publisert en bok full av orgelinspirert poesi. I tillegg bidro den unge koreografen Lene Aareskjold og partner Jens Jeffry Trinidad med dans og fysiske tolkninger av musikken.

Rimbereids tekster snakker om orgelet som en magisk produsent av lydbølger, som ofte smelter sammen med bølgene i sjøen ved Jærens kyst. Orgelet blir også portrettert som et levende, pustende, sansende vesen. På engelsk betyr ordet ‘organ’ også de indre organer, og Rimbereid peker ofte på hvordan orgelets luftinntak antyder at det finnes et par lunger inne bak dets metalliske ytre.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Gjennom denne orgelnatten pumper blodet fra eldre musikk; Bach, Wagner og The Doors. Asheim har gjort en fri rekomponering av Bachs ikoniske Toccata og fuge i D-moll, det vil si: han har presset den velkjente originalen digitalt transformert gjennom en sil av ekko fra Hammondorgelets tremolo. Mens Asheims Bach-fremførelse smelter kirkens stearinlys om til en glitrende klump av sølv, fyller lysdesigner Tord Knudsen hallen med vertikale lysstriper. Danserne kaster spøkelsesaktige skygger rundt elektriske lommelykter i øvre auditorium.

Den spektakulære åpningen blir etterfulgt av Rimbereids lesning av diktet Elementa pro Organo, inspirert av Egil Hovlands sjeldent fremførte verk med samme navn. Lesningen tilbyr den mest ekstreme sekvensen gjennom hele kvelden. Asheim legger radioaktive klusterakkorder og bryter ut i fortissimo-eksplosjoner. I den femte satsen, Passacaglia, flyttes fokuset over til de minste pipene nær taket, med en plystreeffekt som likner vindblåste fløyter. Stemningen vedvarer i Rimbereids kalde Stalins orgel – hvor fjerne eksplosjoner klinger med gjennom russiske steppelandskap. Preludiet til Wagner’s Tristan og Isolde bryter ut av teksten, og lyder ekstra tragisk, fortapt i transkripsjonen for orgel.

Før pause hører vi Rimbereids Bach-nåden, som ber oss om å forestille oss ulike måter av væren og intethet. Mot slutten av orgelkveldens første halvdel, flyter poetens illevarslende, uakkompagnerte linjer, ‘ikke engang Bach/og nesten ingen musikk’, i stillhet. Kveldens andre halvdel åpner med at danserne ligger på rygg på scenen, mens Aareskjold synger Asheims a cappella-versjon av det samme diktet opp mot taket. Sangen er en nydelig miniatyr, hvor det verbale uttrykket ofres til fordel for logikken i en vandrende melodi.

Å ha med danserne var et godt grep, ikke minst siden orgelet sannsynligvis er det minst bevegelige instrumentet som noen gang er oppfunnet. Deres nærvær gir dynamikk og fysisk form til konserten. Gjennom Asheims improvisasjoner til Rimbereids Papir av papir, kretser de over korsetene og kaster skygger over projiserte videovisninger av deres egne kropper.

Resten av programmet beveger seg inn mot et uventet tonalt og harmonisk område. Radiohead-sangene er, overraskende ofte, valgt som utgangspunkt for jazzartister og samtidsmusikkomponister, som gjør dem i coverversjoner og variasjoner. Kveldens gjestevokalist, Eva Bjerga Haugen synger det britiske bandets Exit Music (For A Film) (fra albumet OK Computer, 1997). Arrangementet henter frem den spente, avskjedsfulle atmosfæren i sangen, selv om den tematiske sammenhengen med resten av programmet ikke er helt åpenbar.

Les også: Betydningen av å lytte

Ser man bort fra den visjonære stemmen til Jim Morrison, kan man si at The Doors «sound» er definert av orgelet; den intrikate, svulstige støyen i Ray Manzareks Vox Continental. I Rimbereids Light My Fire triller tivolimusikk fra Manzareks tastatur – uvitende om menneskelig tale. Samtidig brenner Vietnam. Stavanger-orgelet forvandler i et øyeblikk konserthuset om til en nattklubb som Whiskey a Go-Go og lyssettingen blir psykedelisk. Bachs Fuge, en djevledans, splittes vakkert opp i Asheims improvisatoriske møte med den: Asheim lar oss oppdage orglets gjemte summe- og brummelyder, feilene og de ekstreme frekvensene som en vanlig organist lærer seg å skjule.

Avslutningen vender tilbake til Bach. Først kommer de fire musikerne med hver sitt melodika, reggaeartistenes yndling, og kanskje den minste versjonen av orgler som finnes. Sammen skaper de en fantastisk, eterisk akkord, som synes å flyte opp og utover taket, for så å smelte bort i det milde Rogalandsregnet.

På slutten av denne kvelden, som har vært et instrumentalt ‘breaking bad’, vender Asheim tilbake i sin kjemiske beskyttelsesdress for å koke en siste gang. Bachs koralpreludium Komm, Heiliger Geist spilles, uten noe om og men. Siden vi er i en konsertsal og ikke i en kirke, følges fremføringen av applaus. Det er overraskende hvor rart dette føles. Men det har også vært meningen med denne Orgelnatten: å få et velkjent instrument til å låte ukjent igjen. Som Øyvind Rimbereid sier:

Historiens vind kan ikke snus,
ikke engang når den sluses med makt
gjennom orgelpiper.

Orgelnatt 2
Stavanger Konserthus 25.10.13
Med: Nils Henrik Asheim (orgel), Øyvind Rimbereid (lesning), Lene Aareskjold og Jens Jeffry Trinidad (dans), Eva Bjerga Haugen (vokalist) og Tord Knudsen (lysdesign)

Rob Young er forfatter, journalist og redaktør «at large» i The Wire.
Teksten er oversatt fra engelsk av Ida Habbestad.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.