Annbjørg Lien slapp denne uken liveplaten “Aliens Alive” til pressens ovasjoner og tilhørerenes glede. Platen er et dokument av en av vår samtids viktigste spellekvinner og hennes band. Det handler om to nye komposisjoner der Lien kun opptrer alene med hardingfela si, og ti låter fra hennes tre siste skiver som er spilt inn med band.

Annbjørg Lien

Ballade møtte Lien på plateselskapet Grappas kontor onsdag, og hadde en lengre samtale om trangsyn i folkemusikkmiljøene, åpenhet for musikalsk kryssbefruktning og livealbumet som kunstnerisk produkt.

— Et liveopptak får i mye større grad frem råskapen og energien der og da, forteller Lien, og tilskriver hennes egen intensitet og temperatur til havet, de høye fjellene og den dramatiske naturen på Nord-Vestlandet.

— Det er i utgangspunktet veldig spennende med livealbumet som kunstnerisk produkt fordi du er nødt til å ta opptakene der og da. Vi gjorde opptak på seks konserter, og ettersom vi ikke ønsket å klippe sammen forskjellige opptak, måtte vi bruke ett av disse. En liveskive er spennende fordi den i mye større grad er avhengig av samarbeidet til musikerne, enn en studioinnspilling hvor man kan ordne og fikse til i etterkant. Vi har lært veldig mye av å spille inn på denne måten. Tapene som har blitt gjort avslører alt veldig nakent og avkledd. Jeg har ikke tidligere hørt så skikkelige liveopptak av noe av det vi har gjort.

Det å få høre gode opptak av bandets livefremføringer har også vært en stor inspirasjon og en viktig erfaring for Lien og hennes musikere.

— Det blir veldig klart hva vi egentlig har gjort. Det kan godt hende at dette er annerledes enn slik vi har oppfattet det fra scenen der og da. Noen ganger blir man overrasket over hvor bra noe er, andre gang er ikke ting så bra som du har trodd.

Hva er etter din mening den viktigste forskjellen mellom en liveinnspilling og et studioalbum?

— Et liveopptak får i mye større grad frem råskapen og energien der og da enn det man får til med et studioopptak.

Den unge feleveteranen føler seg priviligert som musiker.

— Jeg har diskutert dette en del med kunstnere; en maler maler ett bilde og holder så senere utstilling. Da er han/hun i en helt annen stemning. Her har vi musikerens privilegium; han eller hun er i felles tid med publikum. Jeg føler at når jeg spiller låtene mine på ny, så henger mye av grunnen til at de ble skrevet igjen i musikken, slik at jeg på en måte tas tilbake dit. Ved hele tiden å gjøre ting på nytt og sørge for å holde det interessant for oss som musikere, blant annet ved å omarrangere låtene, føler jeg at vi lykkes med å hente tilbake følelsen som var da noe ble skrevet. Å spille musikk handler om kroppsfølelse. Det er en veldig fysisk ting og handler vel så
mye om en form for magefølelse som om indre relasjoner.

Konsumenten og platekjøperen Annbjørg Lien føler også en kjærlighet for livealbumet – stikk i strid med stereotypien som kritikerene ofte artikulerer i anmeldelser.

— Liveskiva synes jeg er en av de mest interessante. Akkurat nå vil jeg bare spille inn live heretter. Det er en veldig spennende måte å opptre på, og har som sagt vært en lærerik prosess for oss som musikere. Jeg setter veldig stor pris på å høre andre liveplater. Utfordringen blir å ikke lage en blåkopi av de tidligere innspillningene som man har gjort. Personlig liker jeg det veldig godt at vi her har tatt oss friheten til å dra låtene ut. Da slipper vi det vanlige mønsteret med tre minutter lange snutter og så publikums klapping.

Fiolinisten forklarer noe av sin fascinasjon for folkemusikken med at her finnes det rom for det meste; melodrama, sinne og tungsinn.

— Det blir raskt store kontraster i folkemusikken fordi utgangspunktet ofte bygger på mytologi og evetyr. Musikken min spenner derfor fra det vakre og vene. det jomfruelige til det brutale og dramatiske. Det gjør at vi har et veldig stort rom å jobbe i. Det at jeg både kan spille tradisjonelt og mer moderne, gjør at jeg ikke går lei. Det ene gir det andre liv, kan du gjerne si.

Folkemusikktradisjonen har vært i gjennom en rivende utvikling det siste tiåret.

— Folkemusikkmiljøet var slik at alle spellemenn bodde på bygdene og hadde musikken sin som en form for brukskunst. I den siste tiden har vi lykkes med å få frilans-folkemusikere; folk som driver med dette profesjonelt på heltid. Slik har det ikke vært lengre enn maksimalt 15 år. Dette medfører at man har fått musikere som er interesserte i å utforske og å gjøre ting annerledes. De er lite interesserte i å forholde seg til regler. På den andre siden har du den delen av folkemusik miljøet som fremdeles er veldig puritansk, og opptatt av renhet. Dette handler i veldig stor grad om akademikere som ikke selv spiller.

Lien har i dag liten kontakt med det tradisjonelle folkemusikkmiljøet og har funnet sin egen omgangskrets på siden av dette, men føler likevel at det er på sin plass å klippe pekefingrene som retter seg mot ungdommen.

— Jeg synes det er på tide at man begynner å se styrken i et bredt miljø, hvor det finnes plass for ulike uttrykk. Spesielt er dette viktig om en vil dra med seg ungdommen. Det er veldig synd at den kommende generasjonen møter en vegg av intoleranse. Artister som Gåte, Hedningarna og så videre har innebåret et kjempeløft for folkemusikken. Det at så flinke folk går inn og fornyer genren, har betydd veldig mye. Hedningarna er mitt største forbilde.

Fiolinisten mener at fortiden gav større rom for musikalsk lek og utvikling en det som dagens Spellemannskappleiker og forståsegpåerene i det norske folkemusikkmiljøet åpner for.

— Satt litt på spissen var det tidligere slik at en spellemann brukte 14 dager på å gå over fjellet for å besøke sin kollega og venn. Så spilte de sammen, festet og hadde sosialt samvær i 14 dager, og så brukte han 14 dager på å gå over fjellet igjen. Ettersom man verken hadde noter, partitur eller noe annen metode for å skrive ned ting, tror jeg at det fantes stort rom for improvisasjon og at musikerne glemte bort en masse på veien. Jeg synes derfor at Gåte har et poeng når de sier at folkemusikken nok utviklet seg fra 16000-tallet til 1700-tallet. Da er det synd at på Spellemannskappleikene vinner den som spiller den beste blåkopien av en nedskrevet slått, og som best kan fortelle om denne spellemannen.

— Kappleikene er stort sett positivt frem til C-klassen, sier Lien videre. – Det vil si til man er 18 år. For meg var det en stor inspirasjon da jeg var ung til å øve og å
lære meg teknikk. Det spennende ved å se hvilken posisjon man skulle klare å få det neste året, og om den var bedre enn året før, var en stor drivkraft. Etter dette blir det uinteressant.Jeg var selv med til A-klassen, men her er det slik at man har et tredv tall musikere i Norge som alle er omtrent like flinke. Å vurdere hvem av disse som er best er som å vurdere hvilken dialekt som er den fineste; nordnorsk, setesdølsk eller Telemarksdialekt. Jeg ser derfor at det nå blir bare færre og færre deltakere i denne klassen, mens vi har hatt en oppblomstring blant yngre utøvere. Mitt forslag er at A-klassen burde vært omgjort til rene konserter med noen av de dyktigste
folkemusikerne i landet. Da tror jeg det ville vært lett å få folk med seg, og at man kunne inspirert de unge til å stå på fremover for selv å skaffe seg en karreiere med folkemusikken.

Men Annbjørg Lien har også mye positivt å si om det norske folkemusikkmiljøet, og er ydmyk i forhold til det som de har lært henne.

— Personlig har jeg hatt stort utbytte av også å ha lært meg å spille klassisk fiolin. Det gjorde at jeg lærte meg teknikken, og at jeg har en viss anelse om noter, selv om jeg egentlig ikke leser noter. Folkemusikken er jo i veldig stor grad basert på gehør. Det er øremusikk. Samtdig tror jeg nok også den klassiske musikken preger min tilnærming til folkemusikken. Alt du har opplevd, erfart og hørt preger musikken din.

Et viktig element i den musikalske skoleringen er det å gå i lære hos de eldste og mest kunnskapsrike spellemennene.

–Tradisjonen med å gå i lære er en veldig inspirerende måte å lære seg et yrke på, og noe som også andre musikalske genre kan hente lærdom fra. Det er en
mer direkte og komprimert måte å lære seg ting på, og gir mye mer utbytte enn det man kan lese seg til i all verdens av bøker. Jeg har reist hjem til spellemenn og bodd hjemme hos flere av dem i lengre tid og hatt enormt utbytte av det å spille for og til hverandre, samt å prate om det. Noe av det spesielle og fine med folkemusikken, er det at det ikke finnes noen aldersgrense. Her kan 18-åringer og 80-åringer gå sammen. De eldre besitter ofte veldig stor livsvisdom og kunnskap og kan gi gode råd.

— Det at det norske miljøet har vært så konservativt, er også en av de viktigste grunnene til at vi i Norge har en av de best bevarte samlingene med overlevert materiale av denne typen. Folkemusikkarkivet er en utrolig kilde til fortidens musikk og historie. Mitt poeng er bare det at det må finnes plass til begge deler. Man må både ha plass til de som fører videre tradisjonen musealt ved å gjenfremføre ting slik de har vært gjort før, og de som eksperimenterer og fornyer. Selv vil jeg gjerne ha muligheten til å
holde på med begge delene, avslutter Annbjørg Lien.

Vår mest kjente kvinnelige felespiller er aktiv med konserter i Belgia, Japan, Korea og Venezuela den nærmeste tiden, og jobber også med en kunstbok i samarbeid med Galleri Billet i Kristiansand, der også kunstnere som Kjell Nupen, Magne Furuholmen, Per Fronth, Nico Wiederberg og Ørnulf Oppdal er med – ved siden av kokken Trond Moi og Liens trofaste samarbeidspartner de siste årene, Bjørn Ole Rasch, som også har stått for arrangering og mye av produksjonen på det nye albumet med bandet hennes. Lien spiller også i Ålesund på en ny båt i nær fremtid. Først skal hun imidlertid ta påskeferie og stå på snowboard.

Publisert:

Del: