Operasanger Espen Langvik mener operaen blir misbrukt i forsøket på å nå nytt publikum. – Jeg tror ikke noe på at Justin Bieber trekker folk til operaforestillinger, sier Langvik.

Langvik, © Carl Kristian Johansen

— Det snakkes om at operaen skal være tilgjengelig for alle. Da vil jeg svare, men det er den jo allerede. Det er inngang på bakkeplan, det er tilrettelagt for rullestolbrukere og blinde og svaksynte. Så operaen er tilgjengelig, men å fylle på med alt mulig innhold gjør ikke nødvendigvis opera og ballett tilgjengelig for alle.

Les også: Frir til folk flest

Espen Langvik er operasanger ved Den Norske Opera & Ballett (DNO&B). Langvik er redd muligheten til å løfte fram opera og ballett, kunstformene operahuset i Bjørvika ble bygget for, er i ferd med å bli forspilt i forbindelse med interessen for huset som åpnet i 2008.

— Vi har 90 % belegg på forestillingene. Det betyr at vi har et kjernepublikum som kommer på mange av forestillingene. Hadde vi hatt flere forestillinger av de samme produksjonene kunne vi sett helt andre tall, sier han.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook

Gir Kon-Tiki mer operapublikum?
Det er et politisk målsetning at offentlig finansierte kulturinstitusjoner skal nå ut til alle. DNO&B jobber kontinuerlig med å nå ut til nye publikumsgrupper. Langvik er skeptisk til om dette arbeidet gjør at flere mennesker blir interessert i opera.

— Jeg skulle likt å se tall på hva premieren på Kon-Tiki-filmen i operaen gjorde for besøkstallene på operaforestillinger. Arrangementet tok en hel kveld på operaen, og mer til, med muligheter for prøve på scenen og andre ting. Hva er pay off for det?

Sånne ting stjeler tid, mener Langvik.

— Det å ha konsert i operaen har blitt et konsept nå. Det er om å gjøre å komme seg inn i operahuset. Det politiske presset på huset er blitt så stort, man prøver å tilfredsstille alle hele tiden ved å spre fokus for trekke folk.

Les også: Politikk har begrenset effekt

Under press
Langvik mener det gås kraftig ut fra politisk hold, blant annet i tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet til DNO&B om grunnlovsjubileet i 2014, og at det kommer masse signaler om at operaen skal være tilgjengelig for alle.

— Men hvordan når man ut til alle? Det virker på meg som at man griper til det enkle ved å ha ikke-kunstneriske ting på plakaten. Vi gjør arbeid for unge og alt det der er på stell. Men jeg reagerer på alle de andre konsertene og andre ting som blir gjort, jeg tror ikke det er med på å selge operakunsten og ballettkunsten. Det er der jeg føler at vi misbruker huset litt i forsøket på trekke folk til operaen. Det virker som det viktigste er å trekke mange folk til huset, ikke til å se opera.

— Når man bruker 500 millioner kroner årlig av offentlige midler på operahuset, er det ikke viktig at huset skal være for alle?

— Absolutt. Alle er hjertelige velkommen til operaen for å se opera og ballet. Vi må huske på hvorfor operaen ble bygget. Det er laget for å huse de to kunstartene. Vi har ingen andre hus i Oslo som produserer ballett og opera.

— Vi snakker stadig om kjernevirksomheten på huset som om det var et poeng å minne oss selv på hva det egentlig skal være, for det skjer så mye annet. Vi må liksom minne seg selv om på det.

— Er ikke løsningen på dette ganske enkelt å sette opp flere opera- og ballettforestillinger?

— Jo, og det kommer, men det vil jo ikke kunne skje med mindre vi frigjør mer tid på hovedscenen. Slik det er nå er det veldig trangt om plassen etter at det lagt inn eksterne konserter, events, og alt av markedsføringsdager og sponsorer som skal ha tilgang på rommet. For å øke frekvensen på forestillinger må nødvendigvis disse tingene bli gjort mindre av.

— Det å gjøre operaen til et flerbrukshus – eller Bjørvika kunst og opplevelsessenter som jeg kaller det – var ikke mandatet da vi bygde det. Vi har Oslo Spektrum, vi har Rockefeller og vi har andre steder som kan tjene andre segmenter – så jeg vet ikke om det er ren markedsføring for de artistene som vil inn der, at de vil låne kapital av bygget.

Les også: Først publikum. Så kunst?

Både «highbrow» og «lowbrow»
Langvik mener at en måte å trekke nytt publikum på er å sette opp forestillinger som skaper gjenkjennelighet hos publikum.

— Vi kan ikke bombardere dem med alt for mange intellektuelle forestillinger med så mange symboler i så mange lag at folk er helt andpustne før første pause. La Bohème var en fantastisk suksess kunstnerisk og publikumsmessig, men det var mange som ikke skjønte det de så og som sa til meg at det var ikke La Bohème vi presenterte. Vi må ha en balanse i det vi tilbyr, det må være både «highbrow» og noe folk kan forstå umiddelbart når de ser det.

— Hvordan kan operaen løse det?

— Det er opp til regissørene. Vi skal ha La Traviata i tradisjonell form også, ikke bare produksjoner overtrukket av mening, men ren underholdning, som opera i sin tid var. Ren underholdning og adspredelse. Vi må ha som innfallsvinkel at førstegangsgjengere kan se opera på den måten som den var tenkt første gang. Ikke at man skal finne frem vikinghjelmene når man spiller Wagner, men handlingen, og intensjonen; hva ville komponisten med dette stykket? Det må være klart for dem som kommer til oss for første gang.

Les også: Skjellsettende La Bohème

— Må ivareta det museale
Å presentere en opera i ren form er en måte å utdanne sitt publikum på uten å måtte sende dem til biblioteket, mener Langvik.

— I Nasjonalgalleriet har man klassikerne hengende på veggen, men det er ingen som forandrer på maleriene fordi vi nå er i den moderne tid. De har en verdi på den måten de ble malt på den gangen og så har vi de moderne maleriene hengende ved siden av eller i et annet rom. Sånn må det være i operaen også, at vi ivaretar det museale slik at man kan se hvordan det opprinnelig var tenkt. Da får man et forhold til den når man ser den igjen med en twist.

Langvik tror DNO&B har behov for arbeidsrom.

— Vi må få lov til å prøve og feile litt, og eksperimentere oss fram til en form som kan fungere uten at det skal stå for mye krav til kvartalsvis inntjening og resultat. Den må få lov til å stå og koke litt lenge denne stuingen.

— Er operaen fremdeles i en etableringsfase?

— Ja, vi famler litt ennå gjør vi ikke det da? Vi har ikke en helt klar strategi på hvordan vi skal få folk inn og bli interessert i opera og ballet. Vi trekker folk inn til Justin Bieber eller en rockfestival på taket om sommeren og vi har andre typer arrangementer i huset i løpet av året som får veldig mye presse. Bare se på Kon Tiki. Hvorfor greier man ikke å generere så mye interesse når det er premiere på et nytt operastykke, spør Langvik.

— Det hadde vært morsomt å se tall på hvor mange av de som var på Bieber går på opera fordi de var på Bieber. Jeg tror ikke noe på det.

Følg Ballade på Twitter

— Er du redd for å bli oppfattet om elitist?

— Ja, av og til, men jeg er ikke det. Jeg synes det er synd at vi lener oss på populærkultur for å argumentere for vår berettigelse. Da kan jeg kanskje bli oppfattet som elitist. Men opera og ballett er jo ikke elitistisk. Hvis vi finner de rette produksjonene snakker de rett til det elementære i oss alle. Følelsemessige og mellommenneskelige forhold, hat, kjærlighet, de store følelsene som alle kjenner.

— Disse tingene handler ikke om utdannelse, inntekt eller hva slags jobb man har, det handler om å være åpen som menneske, og å være nysgjerrig på seg selv og de rundt seg. Det er det som er det vakre med operakunsten, at det kan berøre på et helt grunnleggende elementært nivå. En god forestilling med gode folk som treffer en person der og da, den personene kommer tilbake til operaen. Det handler ikke om å forstå stykket, men å forstå sine egne følelser i møte med kunsten. Det er det det handler om, det handler ikke om å ha masse forhåndskunnskap for å få en opplevelse.

— Vi kan snakke om strategier og folkegrupper og demografi og målsettinger opp i mente, men til syvende og sist har det ikke betydning om vi ikke klarer å levere noe som er relevant for folk når de sitter i salen, sier Langvik.

Espen Langvik spiller Dr. Falke i Flaggermusen fra 1. desember. Langvik har denne bloggen.

Publisert:

Del: