Ophelias: Death by Water Singing

Av Marlene S. Ottosen

Hamlets versjon av historien kjenner vi godt fra Shakespeare. Hamlet er helten i en mandig historie om å hevne mordet på en konge og far, koste hva det vil. Det koster hans forlovede Ophelia forstanden og livet.

Ophelia mellom myte og modernitet

Den engelske maler Millais har innfanget Ophelias skjebne i et enkelt og berømt bilde: druknende driver hun nedover elven omgitt av revnede blomster, tydelig fortapt i sin egen forvillede verden.

Millais’ Ophelia har vært en av flere visuelle inspirasjonskilder for Hellstenius og Løveid:

— På et tidspunkt i vårt arbeid med operaen laget Cecilie og jeg en enorm bok, hvor vi limte inn teksten til operaen og en mengde bilder. Alt fra kunstverk til reklamebilder. Boken var et løfte for oss begge to om at vi ville tenke på operaen mer som en serie av bilder, enn som en lineær handling. Millais’ billede ble på denne måten sidestilt med moderne bildeserier med kvinner. Det har gitt meg en veldig frihet til å la musikken og operaen bevege seg mellom det gamle og det nye. Myten og moderniteten, forteller Henrik Hellstenius.

Myten om Hamlet og Ophelia stammer fra Saxo, og i hans fortelling om den danske prinsen henter dronning Gertrud Ophelia til det danske hoff for å gifte henne med en destruktiv og ustabil Hamlet. Hun er lokkemiddelet som skal avsløre om Hamlet er gal, eller bare spiller gal.

Nettopp ideen om Ophelia som et middel, har Hellstenius og Løveid holdt fast i, forklarer Henrik Hellstenius:

— «Let’s be objects, let’s be things you can handle» – synger alle i begynnelsen av operaen. Mennesker bruker mennesker som middel til å oppnå noe, og Ophelia er lett å bruke, fordi hun er uklar på sin egen identitet, både menneskelig og kjønnslig. Hun ønsker å utforske de muligheter hun blir tilbudt, men opplevelsen av et brudd med hennes egne forventninger om forpliktelse og kjærlighet blir for sterk for henne. Hun opplever det klassiske svik ved å bli forlatt, og at de mennesker som omgir henne ikke er hva de utgir seg for å være. Hamlet er ingen elsker, men en morder».

Hamlet beundrer Ophelia i smug, mens hun bader, og begjærer henne, mens Ophelia drømmer om å bli gift med Hamlet. De tre ‘Woodmaidens’ – en blanding av skognymfer, hekser og frivole tjenerinner – griper inn og sørger for at Ophelia og Hamlet forenes St. Valentinsnatten. Utfallet blir ikke lykkeligere enn i Shakespeares versjon av Hamletmyten, «She feels too much, poor gracious Ophelia» synger skognymfene, før de forteller henne at Hamlet har drept Kongen. Han er morder. Og Ophelias vei mot galskap og død begynner for alvor.

Blandingen av myte og modernitet er gjennomgående i librettoen. Det eventyrlige univers får kropp med de tre Woodmaidens, som både er menneskelige og overnaturlige vesener, og som da også handler helt etter egen lyst og ganske uten moral.

Moderniteten trer gjennom som små anakronismer: «The only thing I’m religious about, I don’t know why, are drinking a lot of water and using sunscreen», synger Gertrud som en aldrende fotomodell. Men det er en veloverveid blanding, forklarer Henrik Hellstenius:

— Jeg oppfatter opera som et «drømmens teater». Et teater hvor nettopp synteser av myter og modernitet kan fungere godt sammen. Det er ingen krav til realisme i opera – snarere motsatt – og en opera kan godt beskjeftige seg med mystisk stoff. Samtidig vil en ny opera alltid klinge «moderne», og det er dette interessante felt vi har forsøkt å undersøke. Det som kan oppstå i rommet mellom eventyr og realisme. Jeg oppfatter musikkdramatikk som et fristed i en tid, som er preget av den realistiske fortellings tyranni.

Møtet mellom myte og moderne musikk

— Musikken til ”Ophelias” er oppstått i møtet med Cecilie Løveids tekst, sier Henrik Hellstenius, som har forsøkt å komponere scener med forskjellig tetthet og fremdrift:

— Musikken til ”Ophelias” er på en måte en oppsummering av musikalske ideer jeg har arbeidet med de siste 5-6 år. Den problemstilling som er knyttet til stillstand og fremdrift, bevegelse og stagnasjon er på sett og vis noe jeg alltid arbeider med. Jeg er veldig fascinert av strykeinstrumentenes millioner av klangvariasjoner, og jeg har også i de siste år skrevet mye for slagverk, om jeg bil tro også er tydelig i operaen. Jeg arbeider ofte med kontraster mellom sentraltoner og større harmoniske aggregater. Mellom sterk fremdrift og stillestående flater.

”Ophelias: Death by Water Singing” er Henrik Hellstenius’ andre opera. Den første, ”Sera”, ble uroppført på Ultimafestivalen i 1999, også av Opera Vest. Men hvor det instrumentale i Sera er akkompagnerende tenkt, så har det instrumentale mer selvstendighet i ”Ophelias”.

Henrik Hellstenius utdyper:

— Jeg vil også legge til at jeg er svært opptatt av å prøve å finne en unik klang og unik syngemåte til hver karakter og scene. Jeg er ikke så glad for bruken av stemmen som et generelt instrument, hvor karakterer i en opera synger omtrent de samme typer melodiske linjer og med samme type klang. Pop, rock, jazz og all verdens folkemusikk har vist oss det utrolig sterke i enkle karakteristiske sanglinjer med en unik klang. Det er noe jeg er opptatt av å forfølge i min musikkdramatikk.

Salvatore Sciarrinos opera ”Luci Mie Traditrici” og især Sciarrinos måte å behandle det vokale på, nevner Henrik Hellstenius som et forbilde:

— Sciarrino setter det vokale i sentrum og lar det instrumentale bevege seg rundt om og i forhold til dette, i motsetning til den tyske tradisjon, som dominerer her i nord, hvor det vokale er instrumentalt tenkt og ofte skapes ut fra det instrumentale.

Tekstens bevisste blanding av myte og modernitet har vært med i Henrik Hellstenius overveielser omkring musikken til operaen, men hvor teksten til «Ophelias» primært beveger seg i det mytiske univers, befinner musikken seg primært i det moderne:

— Jeg har lekt med vokalitet og musikalske objekter, som sikkert vil oppfattes av publikum som en duft av «noe annet». Det arter seg ikke som postmoderne lek med stilarter og gammelt materiale, men snarere som en konsekvens av karakterens handlinger og psykologier. Det kan være små fraser av noe som minner om barnesang, en skremt mannsstemme i falsett, tre rå kvinner som vrenger og harselerer. Noe som er direkte og rått. Det mystiske er i den musikalske sammenheng uttrykk for arketypiske psykologier, som knytter det vi hører med det, vi ser f.eks. Ophelias galskap og død».

Dette intervjuet er gjort av Marlene S. Ottosen for Edition Wilhelm Hansen, og bragt videre på Ballade med velvillig tillatelse. Artikkelen er oversatt fra dansk til norsk. Henrik Hellstenius opera ”Sera” ble belønnet med Edvardprisen i 2000 og er innspilt på plateselskapet Aurora.

”Ophelias: Death by Water Singing” ble uroppført av Opera Vest i Sandnes den 23. september 2005. Forestillingen har premiere i Oslo på Ultimafestivalen den 1. oktober, med forestillinger 2., 8. og 9. oktober 2005.

Les mer om Opera Vest på hjemmesiden www.operavest.no.