INNLEGG: Når DNO legger ned turnéene, ignoreres verdier som gjennom årtier er skapt over hele landet, skriver Torunn Eriksen, leder i Opera Lillehammer.

R'arier for en kjole, med Ruth Wilhelmine Meyer, © Karl Erik Brøndbo

Red. anm: Innlegget er en del av debatten rundt Riksoperaen som i den senere tid har gått i Klassekampen

Godt Tom Remlov heller ikke er fornøyd med situasjonen (Klassekampen 6.juli 2011). Men det er uklart hva han egentlig vil.

Slik vi ser det, tar han feil når han sier at det er et stadig mindre behov her ute for samarbeid med Den Norske opera når det gjelder utviklingen av kompetanse i operaproduksjoner. Det er omvendt.

Alt henger sammen. Man kan ikke isolere den høyeste kompetanse fra resten av operariket og samtidig tro på faglig utvikling med tilvekst til operafagene og økning av publikums interesse. Norge er et lite land, det gjelder å se, ta vare på erfaringer og kompetanse, tilpasse seg endringer og å finne nye satsingsområder som genererer vekst i hele den særegne, norske operaorganismen.

Nå svikter Den Norske Opera både operapublikum og operaaktører ute i distriktene. Det er et sørgelig faktum. Vi har ventet, håpet, vært solidarisk og unnskyldt DNO, trodd på det beste lenge. Men nå ser det sannlig svart ut. Situasjonen er fullstendig tørke og signalene vitner om det vi fryktet.

Operapalasset i Bjørvika er blitt en hovedstadssak.
Det løfterike dobbeltvedtaket ble bare lureri. DNO- ledelsens stigende kunstneriske ambisjoner, satt etter internasjonale, operatiske standarder, isolerer ”lånte”, innkjøpte og egne profesjonelle krefter fra operamiljøene ute i regionene. Turnévirksomheten er i realiteten lagt ned og DNOs ledelse ser ut til å fraskrive seg ansvaret for opera ute i distriktene.
Glemt er det særegent norske operaliv, og en ahistorisk forståelse av virkeligheten i operanorge får regjere og legge premisser for forvaltningen av offentlige penger til opera. Fortsetter DNO med å holde seg hjemme med kompetansen sin, drømme om å sende ut fiks ferdige forestillinger fra Bjørvika og la operanorge ellers seile sin egen sjø, risikerer vi å bli sittende igjen med opera bare i de aller største byene og på de få småstedene som har faste statstilskudd til å produsere opera sjøl.

Kvalitet og kontinuitet
Fellesprosjektet i OperaNorge skulle være, og er, å spille opera for stadig flere, øke interessen for opera, utvikle et publikum i hele landet, også til operahuset i Bjørvika. For å få dette til, er kravet kvalitet og kontinuitet i produksjonene. Det er Den Norske Opera som pr nå har kompetansen på produksjon av opera for turne her i landet. Ingen andre aktører har det.

Landet er lite. Offentlige midler til opera er små. Musikkmiljøene i byer og bygder i det knøttlille Norge er enormt sårbare. Tross tilstrømming av offentlig lønna musikere ute i distriktene, er det, paradoksalt nok, mange tegn på stagnasjon og død i organiserte musikkmiljøer med amatørmusikere, inkludert kulturskolers lærere og elever. Når DNO trekker seg tilbake blir det ikke bare opera til færre i landet, det bidrar også til å forsterke denne utviklingen. Det skader musikkmiljøene.

Må delta aktivt
DNOs suverende kompetanse må heller stå som modell for hvordan en skaper vekst. Derfor må Den Norske Opera & Ballett delta aktivt i produksjon og formidling av opera også utenfor Bjørvika, fortsette og utvikle sin riksdekkende virksomhet. DNO&B skal dele og bringe videre sin kompetanse. Det er behovet.

Det var også den avgjørende, distriktspolitiske begrunnelsen for å bevilge 4 miliarder kroner til byggingen av nytt operahus i Oslo.

Tilintetgjort
Behovet er å utvikle DNOs turnevirksomhet til å inkludere alle seriøse operaaktører, ikke bare de operaaktørene som har spesialisert seg på samarbeidet med DNO, men også andre som har behov for den fagkompetansen. Samarbeidet tilpasses naturligvis hver enkelt aktørs egenart og ønske.

Nøkkelen ligger i å videreføre og utvikle det ”sømløse” samarbeidet mellom DNO og operaaktørene ute i distriktene, samarbeidet med ”blandingsmiljøene” som Den Norske Operas folk, gjennom flere årtier, har utviklet spesialkompetanse på å gjøre. Det er dette samarbeidet som i løpet av de siste årene er bortimot tilintetgjort.

Jeg snakker om den stygge andungen:

Samarbeidet mellom Den Norske Opera og operaaktører ute i distriktene, inkludert både profesjonelle og amatører, denne særegne, norske operavirksomheten, riksoperamodellen, som siden tidlig på 50-tallet vokste seg fram og fikk avgjørende betydning for hvordan opera har blitt innarbeidet som en ønsket, elsket, forventet og mulig aktivitet, selv i svært små, norske samfunn, samarbeidet som har hatt avgjørende betydning for rekruttering til de kunstneriske fagene, for rekruttering til de lokale musikkmiljøene, for rekruttering av publikum.
Kompetansen som Den Norske Operas folk har utviklet på nettopp denne type samarbeid, turneene, den kompliserte sammenflettingen av aktører fra forskjellige miljøer, den finstemte kommunikasjonen mellom Den Norske Opera og de forskjellige samarbeidspartene, detaljkunnskapen som er utviklet om operamiljøenes særegenheter og karakter.
Kompetansen på mottakersiden, hvor operamiljøer over hele landet har utviklet stadig større og mer profesjonaliserte ferdigheter som samarbeidspart, både kunstnerisk, praktisk og organisatorisk
Publikumsarbeidet – forholdet til publikum som gjennom mange år er bygd opp, gitt en form og et innhold og som har skapt forventninger og bygd opp en publikumskompetanse.

Alt dette er blitt operapalasset i Bjørvika sin stygge andunge: En oversett og glemt verdi, som ved enkle endringer vil kunne vokse og generere mer kvalitet, mer kompetanse, mer kunnskap om og interesse for opera.

Når ledelsen i DNO legger ned turneene, ignorerer de egne fagfolks mangeårige turnekompetanse, samtidig ignoreres verdier som gjennom årtier er skapt over hele landet i dette kulturfeltet, noe av det som operasatsingen etter Bjørvika skulle bygge videre på. Det er ikke bare sørgelig, det er å sløse med felles verdier.

En norsk særegenthet
Riksoperamodellen, som innebærer både kunstnerisk og praktisk samarbeid mellom fagfolk fra Den Norske Opera og blandingsmiljøer ute i distriktene som inkluderer både profesjonelle og amatører, er, i internasjonal sammenheng en spesialitet, en norsk særegenhet.

Arbeidsmåten er skapende og faglig krevende: Den Norske Operas kunstneriske ledere ”legger lista”, stiller de faglige kravene, balanserer det med detaljkjennskap til de lokale miljøenes muligheter. Lokale aktører, musikere, sangere, dansere, teknikere og hjelpere av alle slag, både profesjonelle og amatører, strekker seg langt for å gjøre jobben best mulig i løpet den tiden samarbeidsprosjektene tar. Målet er en best mulig forestilling.

Maksimale resultat
Måten DNOs erfarne fagfolk jobber på i de forskjellige faser, gir maksimale resultat.

Et eksempel kan være Maskeballet som i samarbeid med Den Norske Opera ble spilt på Lillehammer våren 2010. Forestillingene ble en faglig suksess og en publikumssuksess. Det demonstrerte, på alle plan, verdien i samarbeidet mellom Den Norske Operas profesjonelle stab og det lokale operamiljø.

Prosessene er lærerike, her bygges kunstnerisk kvalitet på operaproduksjonene, her vokser musikalsk kunnskap og kompetanse for hver enkelt aktør og for de lokale musikkmiljøene.

Samarbeidsmåten er skapende og fremtidsrettet
Den sikrer kvalitet og har en form som kan tilpasses hvert steds egenart. Måten stemmer med den kunstneriske kvalitetsutviklingen som kulturskolenes arbeid fører til. En bygger på hvert steds orkester- og kormuligheter, legger igjen verdier i form av erfaringer og kompetanse som hever det kvalitative nivået for hver gang. Arbeidet foregår over lang tid. Det bidrar naturligvis til å heve det kunstneriske nivået i orkestre og kor, hvilket er avgjørende for at de stadig mer erfarne kulturskoleelever og stadig flere profesjonelle musikere i lokalmiljøene skal kunne ha utbytte av å delta. Her er de med på å utvikle et eget og et tilfredsstillende miljø som de får orkester og korerfaring i. Bare de færreste kulturskoler kan dekke dette behovet innenfor egne budsjetter. Derfor trenger kulturskolene blandingsorkestrene som arbeidssted, og operaproduksjonene ”topper” virksomheten mht. kunstneriske utfordringer.

Skaper verdier
Samarbeidet med den profesjonelle staben i DNO gir stadig bedre operaforestillinger, samtidig skaper det verdier utover selve operaprosjektene ved at det legger grunnlaget for tilveksten av sangere og musikere i distriktene. Enhver vil forstå hvilken betydning dette har for utviklingen av kvalitet på forestillinger.

Kontinuitet i dialogen med DNO fører til faglig vekst. Eksempelvis har det ført til at Lillehammermiljøet har bidratt til å skape, produsere og formidle ny norsk opera. Verket Teskjekjerringa som prinsesse pompadur (Per Arne Glorvigen/Lage Robak/Trond Brænne) ble produsert i samarbeid med Nordnorsk Opera med 10 forestillinger i Nord Norge våren 2011, og verket R’arier for en kjole – changing identities (Synne Skouen/Ruth Wilhelmine Meyer/Sølvi Edvardsen) er produsert i samarbeid med Nordnorsk Opera på Lillehammer 2009, i Bodø 2010 og i samarbeid med Festspillene i Bergen nå i juni 2011.

Betydningen er opplagt
Opera får slik en tydelig plass i lokalmiljøene og kommer til å angå mange, både aktører og publikum. Det skaper både interesse og kompetanse. Sånn er det. At dette arbeidet har betydning for tilstrømming av publikum til Bjørvika må være opplagt.

Lillehammer venter med en god infrastruktur for samarbeid med DNO: En adekvat organisasjon, vitalt orkester og kor, ballettskole, trente håndverkere, teknikere, hjelpere av de slag man trenger og en svært god arena for nettopp produksjon og framføring av opera, nemlig Maihaugsalen.

Det er vanskelig å forstå at det skal lønne seg for operariket å legge ned slike vitale operaveksthus og for eksempel erstatte det med besøk av fiks ferdige forestillinger fra Den Norske Opera dann og vann.

Publisert:

Del: