Det kanskje tid for en større diskusjon om hva vi vil med moderne opera, skriver Ingeborg Fangel Mo.

Så fikk jeg endelig sett Peer Gynt, Nasjonaloperaens nye i sitt slag. Jeg skulle ønske jeg kunne klappe høyt for denne storsatsningen, men det var en opprørende uforløst, uengasjerende opplevelse. Hvorfor gikk det så galt?

Er det slik at ”moderne” og ”opera” rett og slett ikke går sammen?

Undertegnede er selv sanger og produsent av ny opera. Likevel vil jeg påstå at man alt for ofte etter nye operaer sitter tilbake med en utmattet, uforløst følelse. Man kan til og med få tanker om at det hadde vært bedre med musikk og tekst hver for seg? Eller tenke: Kunne de bare stoppe den rare syngingen og si det de vil si, så vi skjønner hva som skjer. I Peer Gynt var de beste partiene for meg ganske klart dem uten sang.

Kunsten å gi plass
Moderne opera har som oftest en klar og opplagt ambisjon om å fortelle en historie med nåtidig relevans. Man ønsker at handling og tekst skal være moderne . Men uansett hvor bra ideen er, må den formes av en begavet librettist, én som forstår hvordan en tekst kan kommunisere gjennom sang.

Kloke fagfolk sier at moderne musikkteater og opera stort sett alltid velter ved at alle parametere vil for mye.

Å la komponisten skrive sin egen libretto over en dypt begavet Ibsen-tekst, oppfatter jeg som en uforståelig mangel på respekt, både for Ibsen og for librettistens vanskelige kunst. Reinvere går i en typisk felle: Å bruke alt for mange ord og legge librettoen for tett på talespråket i en rar blanding av snakkende småfilosofering og rett fram realisme. Å legge et tykt lag bredt orkestrert neo-romantikk under dette, gjør det i mine ører ikke umiddelbart kommuniserende.

Kloke fagfolk sier at moderne musikkteater og opera stort sett alltid velter ved at alle parametere vil for mye. Tekst, musikk, regi og scenografi/lys må skifte på å ha førerrollen. Vil de for mye på samme tid, skygger de for hverandre, i en kompleksitet som kveler.

Det er flott at Den Norske Opera satser stort. Men kritikerne har stort sett vært enige; ”skuffende…..traurig musikk”(NRK) ”Å nei Peer……. anmassende tonespråk med alt for mye tekst…..resitativisk skvalder” (VG), og man kan fortsette. Mest trist er kanskje dommen til min sidemann, en trofast operaabonnent; ”huff, det har ikke angått eller berørt meg et sekund”

Small is beautiful…
Tross gode intensjoner gikk det altså ikke opp i en høyere enhet for Peer Gynt. Jeg mener at moderne opera sjelden lykkes reelt, særlig ikke på de store scenene. I mine øyne er intimitet en hovedforutsetning .

En gjennomsiktig orkestrering er også oftest veien frem, med mindre sangerne kan få svinge seg med poetisk, repetitiv tekst og i lyrisk-dramatisk bårede lange linjer á la Puccini. I moderne opera står de oftest, som i Peer Gynt, med kortere, resitativiske linjer, springende atonale fraser og blir sjanseløse mot den store orkesterlyden under. Og så oppstår utmattelsen, både hos sangere og de som lytter. Vi mister karakterene og fremdriften.

Ut av glassboblen
Jeg har brukt det meste av mitt arbeidsliv på å synge og utvikle denne merkelige sjangeren moderne opera. Det er en forbasket vanskelig sjanger. Men jeg vet at det kan lykkes. Å skape et nåtidig verk, som forteller noe om livene vi lever her og nå, verk som både er moderne og nytenkende og beveger og berører oss spontant. Og når jeg skriver oss mener jeg ikke oss på det klassiske kulturparnass, men alle som vil lytte.

Der er en tydelig ny tendens i samtidsmusikkmiljøet til at mange vil ut av glassboblen. Vi vil fortelle noe som angår mennesker, ikke bare våre kolleger, men mange mennesker. For min del henger det blant annet sammen med opplevelsen av at vår samtid er full av akutte utfordringer, som vi alle er nødt til å forholde oss til. Også kulturlivet. Det prøvde de til dels med Peer Gynt, og hatten av for det!

Is-slottet – nei takk?
Jeg er dansk men har bodd 10 år i Telemark. De siste årene har jeg drevet mitt eget dansk-norske musikkteater SAUM. Jeg drømte lenge om å lage Vesaas´ Is-slottet i en dansk-norsk kammeroperaversjon. Minst like lenge som Per Boye Hansen har drømt om Peer Gynt, tror jeg. Forarbeidet gikk over år. Den meget erfarne danske librettisten, Jesper B. Karlsen, som hverken kjente Vesaas eller Is-slottet fra før fikk oppgaven med å skrive libretto, Magnar Åm fikk oppgaven å komponere. Han våget å blande det atonale og det enkle, bruke sine følelser direkte uten å skjele til hva som er ”moderne”. Han våget å skrive så luftig og åpent at det var plass til både tekst, sang.

Is-slottet ble produsert i Danmark, med åtte forestillinger der samt to i Norge. Jeg var lykkelig over den gode mottakelsen og skyndte meg hjem til Telemark hvor jeg sendte mailer til alle de større operascenene i Norge om gjestespill. Endelig en ny, moderne opera som folk tok til hjertet, bygget på norsk arvesølv.

Tuva Semmingsen i rollen som Siss i Is-slottet. Foto: Per Morten Abrahamsen
Tuva Semmingsen i rollen som Siss i Is-slottet. Foto: Per Morten Abrahamsen

Nå, et par måneder senere, må jeg konstatere at Is-slottet muligvis kommer til å lide samme skjebne som et hav av andre nye produksjoner, den blir liggende i skuffen etter første runde. Vi venter fortsatt på offisielt svar fra Den Norske Opera, et svar fra dem bør man da vel få? Vi inviterte selvsagt alle operasjefer i både Danmark og Norge til forestillingen, både på Kilden (gjestespill for egen regning) og på Operaen i København. De danske kom, men ingen av de norske.

Tenk om vi turte å være mindre komplekse, mer fysiske, mer emosjonelle, mer gjennomtenkte og presise dramatisk, i ønsket om å fortelle for og kommunisere med de mange.

Vi har erfart at Is-slottet fungerer fremragende for et bredt publikum, og vi koster en brøkdel av en Peer Gynt. Da er det vanskelig å skjønne denne taushet og manglende interesse fra operasjefene.

Den Norske Opera har laget en egen Opera-Lab og ønsker å skape et eksperimentarium for kunstarten. Det er supert! Men tenk om de også torde å lytte litt ut av boksen og være i dialog med vekstlaget utenfor egne rekker. Et lite teater som SAUM arbeider hele tiden med substansen, byråkratiet er minimalt. Men vi har hverken scene eller driftsmidler, og er avhengige av hjelp fra de store for å nå ut. Det fortjener alle, også skatteyterne.

En større diskusjon om opera
Jeg mener det er noen strategier som må revideres. Nyproduksjoner er viktige, man må ha lov til både å satse, satse stort og feile. Men man bør også, som nordisk musikk- og operamiljø, stå sammen om å løfte frem de produksjonene som faktisk lykkes, ta i mot de gode gjestespillene så flest mulig kan se og oppleve hvilken vidunderlig sjanger moderne opera kan være.

Og så er det kanskje tid for en større diskusjon om hva vi vil med moderne opera? Skal det være avantgarde for de få? Eller er det på tide at vi revurderer betoningen og betydningen av «moderne», fra opposisjonen til ”tradisjonell” (og tonal), til ”i øyenhøyde med sin samtid”? Tenk om vi turte å være mindre komplekse, mer fysiske, mer emosjonelle, mer gjennomtenkte og presise dramatisk, i ønsket om å fortelle for og kommunisere med de mange!

Ingeborg Fangel Mo er dansk sanger og operaprodusent, bosatt i Telemark.

Ballade har vært i kontakt med Operasjef Per Boye Hansen, som ikke ønsker å kommentere dette innlegget.

Publisert:

Del: