Debatten om operaens innhold fortsetter. I et innlegg i Aftenposten hevder komponist Henrik Hellstenius at han håper Den Norske Opera & Ballett gjennom operasjef Paul Curran vil våge å problematisere sitt innhold – også i de eldre verkene.

Henrik Hellstenius08

Minervas kulturredaktør, Kristian Meisingset, brakte det stadig tilbakevendende spørsmål om operakunstens relevans på banen i november. ”Det er uklart hvilken betydning opera egentlig har i dagens samfunn. Hvorfor skal det da være Norges viktigste kulturinstitusjon?” spurte han i et innlegg i Aftenposten.

Senere etterspurte han i et intervju på Ballade en større satsning fra institusjonens side, blant annet på framdyrkingen av nye librettister og komponister. – Jeg stiller meg spørsmålet om hvorfor opera er viktig som kunstform i Norge når repertoarpolitikken viser at opera er den minst relevante av dem alle, sa han her.

Operaens informasjonssjef, Sverre Gunnar Haga, svarte med å understreke at operaen trenger større bevilgninger enn andre kulturinstitusjoner siden opera og ballett er de dyreste kunstarter å produsere. Han pekte i tillegg på Operaens bidrag gjennom Operatoriet, hvor verk har blitt bestilt og prøvet ut.

Aktualisering også i eldre verk

Når komponist Henrik Hellstenius tar opp tråden i Aftenposten, er det både for å påpeke at det er interessant at nye stemmer melder seg på i diskusjonen rundt byggets innhold.

“Tidligere ville ingen bry seg om å skrive at operaen er konservativ, der den lå inneklemt på Youngstorget. Nå har den kommet ut i dagslys og må som andre tåle at andre enn kjernepublikumet faktisk stiller spørsmål ved operaens evne til å skape kunst som kommuniserer med sin egen tid”, skriver han i en kronikk.

Imidlertid er det ikke bare tilfanget av nye verk som er viktig i et slikt perspektiv, hevder han, men like mye ”et spørsmål om å spille sine klassikere med en bevissthet om hvilken tid man lever i, og å våge å problematisere sitt innhold slik teateret gjør med stor selvfølge”.

Hellstenius lar Operaens oppsetning av Giuseppe Verdis ”Don Carlos” (høsten 2008) stå som eksempel.

”Det var hva jeg vil kalle representasjonskunst. En kunst som oppfyller alle konvensjonens krav til vellykkethet; flott sang, flott orkester, imponerende scenografi og kostymer. Men deprimerende nok: Totalt hjernedødt, uten en eneste refleksjon om sitt handlingsmessige og tekstlige innhold”, skriver han.

Hele innlegget finner du her.

Publisert:

Del: