Kommer Nemi og danseteater til å bli en del av den nye norske operaen? Kan man fylle en så kostbar bygning med mer enn tradisjonell opera, og hvordan kan operaen bli et kulturhus også for en yngre generasjon musikkinteresserte? I etterkant av Ballades intervju med operasjef Bjørn Simensen, samlet vi tre personer, som på hver sin måte er engasjert i hva som skal fylle scenene i det nye operahuset, til rundebordsdebatt. Nedenfor følger første del av debatten.

Synne Skouen

Av Hild Borchgrevink

Ballades debattpanel besto av produsent Ketil Akerø, som er leder for det uavhengige operaproduksjonsselskapet Oslo Opera Net, komponist og leder i Norsk komponistforening, Synne Skouen, og Hilde Østby som er journalist og teater- og operaanmelder i Dagsavisen. Det første spørsmålet vi stilte dem var hvorfor er det er så lite diskusjon om hva det nye operahuset skal inneholde?

Østby : – Selve huset har vært gjenstand for mye diskusjon og har fått enormt stor publisitet, men man har snakket lite om hva som skal foregå inne i det. Det er påfallende, siden dette skal bli Norges største kulturhus, det behøver ikke bare romme opera slik som vi kjenner den i dag. Men det er kanskje litt typisk norsk, det der med å konsentrere seg om hus.

Akerø: – All debatten rundt selve huset var faktisk en medvirkende årsak til at Oslo Opera Net ble etablert. Vi ville skape en plattform og et diskusjonsforum for innholdet i en ny opera. Vi har ikke klart å få en ordentlig diskusjon rundt det ennå. Da vi startet, ble vi ønsket hjertelig velkommen av operasjefen, men siden har vi ikke hørt noe fra ham. Men jeg snakker med mange interesserte og nysgjerrige mennesker, både kunstnere og publikum. Det finnes på et vis en nysgjerrighet i miljøet, men foreløpig har den ikke så mange kanaler å uttrykke seg i.

Skouen: – Styrets argument for at det valgte å re-engasjere operasjef Bjørn Simensen for fire nye år, var behovet for kontinuitet. Jeg mener at akkurat det man ikke trenger nå, er kontinuitet. Hvis styret hadde hatt mot til å utlyse stillingen, så ville vi fått mulighet til å se hvem som finnes der ute som interesserer seg for opera og kunnet vurdere hva de hadde å tilføre. Jeg synes denne begrunnelsen om kontinuitet er litt feig; styret har på en måte snytt oss for å få se hvilke alternativer som eksisterer.

Akerø: – Det er jo behov for begge deler, både for kontinuitet og nytenkning. Jeg synes på en måte det er naturlig at den nåværende operasjefen får stå løpet ut frem til innvielsen av det nye operahuset. Han har arbeidet for og stått i front for den saken i så mange år. Men det hadde jo vært mulig å gjøre begge deler; både å beholde den kompetansen som finnes i Den Norske Opera i dag frem mot flyttingen, og samtidig lyse ut en stilling med ansvar for langsiktig kunstnerisk planlegging, med tanke på at man fra 2008 får en mye større kapasitet og skal trekke til seg et større og annet publikum enn de menneskene som går i operaen i dag.

Skouen: – Operaen er nødt til å fornye seg. Min skrekk er at et nytt operahus ikke vil få råd til fornyelse fordi det vil bli dyrt i drift gjennom først og fremst å prioritere en utvidelse av den faste kunstneriske staben. Jeg har inntrykk av at for dagens unge musikere er det ikke er så attraktivt å bli fast ansatt. Vi som går i operaen vil dø ut, barna vil ikke dit. Ungdom orienterer seg mot musikk og film.

Østby: – Men når du sier kombinasjonen musikk og film, da er man godt på vei til opera! I New York setter filmregissøren Baz Luhrmann opp “La Bohème” nå.

Australierien Baz Luhrmann regisserte en nyoppsetning av La Boheme på operaen i Sydney i 1990 som nå har nypremiere i New York. Handlingen er lagt til etterkrigstidens Paris, og Luhrmanns regi legger mer vekt på godt skuespill enn det han kaller “store Pavarottistemmer”. Luhrmanns “La Bohème” er i følge ham selv laget for “folk som føler seg litt utilpass av opera”.

Skouen: – Og det er Lars von Trier som skal gjøre neste oppsetning av Wagners ring i Bayreuth. Men her hjemme holder man seg mer til det vante, til det man har prøvd før. Stein Winge har fått fylle norske teatre med røyk, ild og nakne folk i årevis, og nå gjør han det samme på operaen med røyk, ild og nesten nakne folk…

Østby: – Tenk om man kunne invitere norske filmregissører til å arbeide i operaen. Eller tegneserieopera, for eksempel. Hva med Nemi på operaen?

Skouen: – Det finnes faktisk! Komponisten Ole Henrik Moe laget en tegneserieopera til Ultima for noen år siden sammen med tegneren Steffen Kverneland.

Akerø: – Og Nationaltheatret har trukket inn filmregissører.

Det frie dansemiljøet er et eksempel på scenekunstere som har vært flinke på samarbeid med filmfolk og visuelle kunstnere og som i mye større grad bruker ny teknologi i scenografien. Da er veien også kortere til å nå et annet publikum, for eksempel et kunstpublikum.

Akerø: – Ja, nå finnes det en kompetanse på teknologi til scenografi og visualisering på en helt annen måte enn før. Komponisten John Persen går med en idé om en fullstendig virtuell scenografi; med sangere og musikere, men hvor rom og rekvisitter er virtuelle. DNO har alt å tjene på å åpne opp for dette miljøet.

Østby: – En annen ting er opera på nye steder. Underwater pub, for eksempel. Der er det opera to ganger i uken, og publikum er unge mennesker som ikke går så ofte i operaen ellers. Det er en kjempesuksess! Operaen bør også tenke slik, på å arbeide oppsøkende, komme ut til nye tilhørere på nye steder.

Skouen: – Jeg er også fascinert av det store publikummet som går på opera i Spektrum; som hører Kringkastingsorkesteret og Kiri Te Kanawa, for eksempel. Det er ikke bare orkesterets faste publikum; det er folk som pleier å gå i Spektrum.

Akerø: – Jeg har lest i en rapport et sted at det går et skille blant publikum mellom dem som er født før og etter 1955. De som er født etter 1955 er ikke opptatt av de tradisjonelle rammene for kulturinstitusjonene. De tegner ikke konsertabonnementer, og de forholder seg i større grad til hva som foregår enn om det skjer i Konserthuset, Operaen eller et teater.

Østby: – Som en slags kulturshopping?

Akerø: – Ja, de shopper. Klassisk, jazz, opera , samtidskunst, bare det er kvalitet. Få av institusjonene har ennå tatt dette ordentlig inn over seg. Men nå har vi fem år til det nye operahuset står ferdig. På de fem årene må man stake ut en kunstnerisk kurs, men man må faktisk også bygge kompetanse hos publikum.

Østby: – Jeg tror ikke man skal undervurdere arbeidet med å nå ut til et større publikum. Det er en terskel for vanlige mennesker å gå på Den Norske Operas store scene. Den terskelen kan bli lavere hvis man tør å flytte opera til nye steder og gjøre mindre produksjoner på de nye biscenene når de kommer. Hva med rappe-opera, for eksempel? Eller man kunne lage en kammeropera- festival på samme måte som Dramatikkfestivalen, så et vanlig publikum også fikk møte opera mens den skapes, før den er helt ferdig.

Det Norske Teatret har de siste årene bestilt et stort antall nye musikaler. Teatret samarbeider også annethvert år med Det Åpne Teater om Norsk Dramatikkfestival, hvor forfattere og dramaturger kan sende inn tekster, hvorav noen blir valgt ut, får en enkel regi og blir presentert på en scene for et publikum.

Akerø: – Ja, det er noen rammer som kan hindre folk i å gå inn i institusjonene. Jeg tror det finnes mange som hører klassisk musikk på radio, men som aldri kommer på konserter og i opera fordi de tror det er noen kriterier de må oppfylle som publikum.

Skouen: – Selvsagt finnes det fordommer. Men jeg har aldri opplevd det som fint eller snobbete å gå i operaen, i alle fall ikke i Folketeaterbygningen. Det er jo også stor oppslutning om distriktsoperaenes oppsetninger, og de samarbeider ofte med lokale krefter, med den store norske korbevegelsen, for eksempel.

Akerø: – Min egen operainteresse startet i Den Norske Opera. Men etter en stund kom jeg til et punkt hvor jeg spurte: Er det ikke noe mer? Jeg så nylig samme oppsetning av “La Bohème” som jeg var på for 25 år siden.

Publisert:

Del: