INTERVJU: Gjennom veka set Ballade fokus på utvalde region- og distriktsoperaer i Noreg. Først ut er Operaen i Kristiansund – vår eldste opera – som ber på tradisjonar frå 1800-talet. Operasjef Thomas Chr. Thomassen fortel i dette intervjuet om utfordringane som ligg i arbeidet mellom profesjonelle og amatørar. – Jeg tror at så lenge man er realistisk og ikke forstrekker amatørenes forutsetninger, ligger det store muligheter for hva man kan få til, seier Thomassen til Ballade.

Operaen i Kristiansund 08/Foto: Bjørn Hansen/Operaen i Kristiansund

Av Ida Habbestad

I Kristiansund kjenner me til opera-aktivitet alt i 1805, då to teaterstykke med song og ballett vart framført i den Kaasbølske heim. Den første offentlege framsyninga, av Glucks ”Orfeus & Euridike”, fann stad i 1928. Primus motor bak arbeidet var komponist, dirigent og musikar Edvard Bræin, som òg sto i bresjen for ei rekkje framsyningar gjennom det neste tiåret.

Imidlertid vart det eit brått opphald etter 1937. Tyske bombefly utraderte store delar av byen under andre verdskrig, og først på 50-talet var ein klare til å ta verksemda opp att, i samarbeid med Det Norske Operaselskap. Oppbyggjinga gjekk støtt, og i 1971 sto operaen atter på eigne bein. Etter den tid har dei produsert kring 70 større operaer, samt operetter, musikalar og musikkteater. I 2008 feirar dei 80 år som institusjon

Profesjonalisering sidan 1970

Omsetninga ligg i dag på om lag 22 millioner kroner. For eit slikt beløp produserer dei Operafestukene i februar, Barnas festuker i april/mai samt fleire andre produksjonar årleg. Operaen har 33 tilsette, fordelt på 25 årsverk, og samarbeider med frivillige organisasjonar; Kristiansund Symfoniorkester, Kristiansund Operakor, Christiansund Dansekompani og Operaens Tekniske Forening, som til saman har 250 medlem. Vidare leverer dei danseundervisning til 10 kommunar på Nordmøre og i Romsdal, og driv fleire kor for barn og vaksne.

Særleg arbeidet mot dei frivillige organisasjonane er viktige for verksemda, meiner operasjef Thomas Chr. Thomassen. For kjerna ligg – som hjå alle distriktsoperaene i landet – i samarbeidet mellom amatørar og profesjonelle.

— 70-tallet var jo de glade amatørers tid, og vi har siden da merket profesjonaliseringen på de fleste områder, seier Thomassen.

— Med utviklingen av kulturskolene i ryggen holder flere av amatørene et høyt nivå, både sanglig og instrumentalt. Det er positivt, men samtidig blir utfordringen med å ivareta bredden blir større. Med tiden har også publikum blitt mer profesjonelle; de har store krav til kvaliteten på opplevelsen, uavhengig av hvem som leverer den.

Mellom breidde og kvalitet

Operasjefen fortel om det krevjande spaningstilhøvet mellom breidde og kvalitet som følgjer ei slik utvikling. Operaen har derfor stort fokus på moglege konfliktar mellom profesjonelle og amatørar – òg amatørane i mellom, og særleg på utfordring med å halda eit tilfredsstillande nivå på koret, som i regelen består av amatørar. For krava til koret varierer mykje frå verk til verk, noko som i følgje Thomassen verkar inn på repertoartankegangen.

— Det er nok begrensninger, men jeg tror at så lenge man er realistisk og ikke forstrekker amatørenes forutsetninger, ligger det store muligheter for hva man kan få til, seier han.

— Problematikken gjelder både moderne og klassisk opera. Men vi har på en forsvarlig måte satt opp ”Anne Pedersdotter” av Edvard Fliflet Bræin. Det å levere velklingende 8-stemt sang i ”Rose og Ravn” av Ragnar Søderlind, eller å sette opp en opera som ”Maskeballet” av Verdi krever også sitt. Vi har bevist at vi makter det, selv om vi i krevende tilfeller oftere trekker veksler på profesjonelle krefter.

Ambisiøs, men enkel politikk

Thomassen fortel at nyare, norske verk òg har plass i repertoarutforminga. Om ikkje lenge framfører dei Geirr Tveitts ”Jeppe”, som ein av to store produksjonar under Operafestukene. I august urframfører dei ”Donna Bacalao” – ein by- og klippfiskopera av Frode Alnæs og Stig Nilsson – på den nye uteoperaen i Vikaneset.

Og fleire bestillingsverk er på teppet. I 2009 framførest ”Unge Hamsun” av Knut Anders Vestad og Edvard Hoem, og til 2010 skal eit anna verk, ”To søstre og en perfekt tenor” av Bertil Palmar Johansen og Vigdis Hjort, stå klart.

— Repertoarpolitikken er ambisiøs men enkel: Det er viktig at kor og orkester får oppgaver de mestrer, men som utfordrer og engasjerer dem. Vi vil skape noe for barn og unge, og vi ønsker å skape ny norsk musikkdramatikk, seier operasjefen.

Mellom dei nyare verka Thomassen nemner er det imidlertid få eksperimentelle verk. Er samtidsoperaer i meir eksperimentell forstand aktuelle for Operaen i Kristiansund?

— For noen år siden bestilte vi barneoperaen ”Georgs magiske medisin” av Gisle Kverndokk. Den ble en suksess og verket ble siden turnert i utlandet. Så til en viss grad er vi ikke redde for å tøye grensene, men vår rolle er mer forankret i tradisjon og fornyelse enn i eksperimentelle uttrykk, svarer Thomassen.

Almenkulturelt utbytte og kunstnarleg verdi

Me forlet den lokale verksemda, og kikkar på operaen i eit større perspektiv. Operaen i Kristiansund har betydning for alle distriktsoperaene i landet, gjennom rolla som ressurs- og kompetansesenter, tildelt av Stortinget. Thomassen forklarer kvifor:

— Vi er den operaen som har lengst erfaring i å produsere musikkteater som inkluderer amatører og profesjonelle. Etter hvert har vi opparbeidet et stort erfaringsforråd over hva produksjonsmodellen krever; vi vet noe om hva som må til for å opprettholde engasjement uten å gi slipp på kunstfaglige kritierier. Det er for øvrig disse kriteriene vi alltid burde måles etter; at vi oppnår både almenkulturelt utbytte og kunstnerisk verdi.

Med sitt ’burde’, siktar operasjefen til dei departementale tildelingane. For kva kriterie som skal til for å få stønad frå det offentlege tykkjest uklart, skal ein tru ytringar som kom fram under OperaNorge-konferansen i november.

Eitt synspunkt her var at søknadsarbeidet kjenst forgjeves når det ikkje har innflyting på fordelinga. ”Tildelingane er dei same uansett; fordelinga er jamn og utan storsatsingar” var eitt av klagemåla. Fleire av institusjonane uttrykte dessutan at midla dei er tildelt er for få til å driva noka betydeleg verksemd. Spørsmålet er om det burde vera færre, men betre støtta operaer.

— Det blir et spørsmål om vi ser på midlene som en kake som er endelig eller ikke. Om de samme kronene skal dekke både eksisterende og fremtidige behov er det farlig å smøre for tynt, svarer Thomassen, men utdjupar:

— Jeg har tro på vekst så lenge utbytte- og verdikriteriene oppfylles og tillegges vekt av de bevilgende myndigheter. Man må ikke undervurdere utfordringene i musikkteateret hvor mange kunstarter møtes. Men den kunstneriske foreningen av bilder, sang, musikk, dans, bevegelse, ord og skuespill er like fascinerende på et mindre sted som i Oslo. Musikkteateret har ikke andre grenser en de vi setter selv.

Ikkje overraskande ynskjer altså operasjefen meir pengar, til heile feltet. Og Thomassen understrekar viktigheten av eit regionalt perspektiv på tildelingane:

— Den Norske Opera kommer til å kreve betydelige driftsmidler, og det må den få. Men om det skal være noen logikk i å bevilge så store beløp til nasjonaloperaen vår, må man også bevilge til distriktene. Ellers blir opera lett et sært fenomen i hovedstaden!

— Distrikts- og regionoperaene gir dem som har ambisjoner om å bli sangere, musikere, kunstneriske ledere og teknikere en scene å øve på. Dessuten har vi så mye talent i dette landet, at det langt fra er plass til alle på den nasjonale scenen.

Presisering av kriteriene

På OperaNorge-konferansen nemnte du elles at du ikkje veit kor stor andel av midla de mottek frå departementet som er øyremerka rolla som ressurssenter. Skulle du ynskt ei meir tydeleg føring frå staten?

— Både ja og nei! svarer Thommassen.

— Det jeg skulle ønske fra departementet, og som er bebudet at vil komme fra Løkenutvalget, er klarere kriterier for hva man vil støtte. Det er uttalt fra Giskes hold at man ikke ønsker å detaljstyre institusjonene, og det er vi glade for. Men en presisering av målsetningen og målekriteriene vil ikke være av veien!

— Staten oppfordrer også til samarbeid – og det er på linje med hvordan vi har arbeidet gjennom mange år. Vi tror det kan gå an å få mer kultur for pengene dersom vi samarbeider om produksjoner. Samtidig er det avgjørende i slike samarbeid å ha respekt for de ulike operaenes forutsetninger, seier operasjefen.

Sterkt dansefelt

Ut over enkeltproduksjonar, er òg organisasjonsmessige samarbeid viktig, påpeikar Thomassen. Han viser til Rockforbundet og Norsk jazzforum som har lukkast samla aktørar med felles interesser, og meiner OperaNorge-samarbeidet er viktig for å få eit meir slagkraftig nettverk for opera.

Men når eg til slutt bed han om å nemna den største utfordringa vidare, er det ein annan, relatert form han først og fremst trekkjer fram.

— Den mentalt største utfordringen nå, er å organisere dansefeltet til det sterke miljøet rekrutteringen tilsier vi bør ha. I forhold til forutsetningene, er dansemiljøet i Kristiansund usedvanlig sterkt. Dansen omfatter et stort antall barn og unge og betyr mye for bredden i operaens allmennkulturelle virksomhet, seier han.

— Derfor føler vi et stort ansvar for å ta vare på og videreutvikle det som allerede er skapt.

Fakta:
Kristiansund er ein bykommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med omlag 17.000 innbyggjarar. Operaen hadde si først framsyning i 1928. I 2007 hadde Kristiansund-operaen ei omsetning på ca 22 millioner kroner. Omlag 12,5 av desse var offentlege midlar, grovt rekna 68% frå staten, 32% frå fylke og kommune. Eigeninnteninga på 9,5 millionar, og sponsorinntektene som utgjer resten – kring 2 millionar kroner.
I høve operafestukene lanserast ei ny bok om Operaen i Kristiansund si historie. Forfattarane er Tor og Svein-Erik Olsen
Kjelder: kristiansund.kommune.no og www.oik.no

Øvrige distriktsoperaer i Norge
Musikkteater i Bodø, Opera Nordfjord, Ringsakeroperaen og Steinvikholm Musikkteater.
I tillegg arrangerast årleg arrangement fleire stader i landet. Operaen i Østfold (på Fredriksten Festning) og Oscarsborg Operaen er mellom desse, sistnemnde med framsyningar i 1998, 2003, 2004 og 2007.
I tillegg er det sterke operatradisjonar i Drammen, Sandefjord, Kristiansand, Sandnes, Haugesund, Bergen, Trondheim, Mo i Rana, Tromsø, Harstad og Narvik.

Distriktsoperaene byggjer på samarbeid mellom amatørar og profesjonelle. Dei har ikkje noko fast profesjonelt orkester, og inga profesjonell teaterscene, men byggjer begge delar opp med aktørar frå sitt lokale miljø. Eit anna kjenneteikn er at produksjonane i regelen ikkje kjøpast inn, men vert laga frå bunnen ved den respektive operaen.

Publisert:

Del: