INTERVJU: Økonomispørsmål pregar artikkelen om Opera Sør, som er ein av landets fem regionoperaer. Overgangen frå amatør- til profesjonell verksemd kostar, ikkje minst avdi det er forventa proff kvalitet i alle ledd. Dagleg leiar Ketil Akerø etterlyser ei auke som monar og mogleggjer krava. – Jeg skulle gjerne sett at man virkelig brukte penger på å bygge opp to-tre miljø i landet som virkelig får mulighet til å øke kvaliteten på sitt arbeid, seier han til Ballade.

Agder Teater_fasade

Av Ida Habbestad

”Selv om vi kjenner til operaproduksjoner i Kristiansand helt tilbake til 1930-tallet, er det med opprettelsen av Operaens Venner i 1974 at Kristiansand virkelig markerer seg som operaby”, skriv Opera Sør på heimesidene sine.

Det var på 70-talet det skjedde for mange av våre store kulturinstitusjonar, og med den stødige satsinga frå denne tida i ryggen, har drifta hatt ei jamn utvikling vidare. Tidleg på 1980-talet vart Opera Sør etablert, og fram til 1993 produserte operaen fem heilaftans framsyningar samt samarbeidsproduksjonar og innkjøpte gjestespel.

I 1997 vart Opera Sør omgjort til ein eigen stiftelse med Kristiansand kommune, fylkeskommunene Vest-Agder og Aust-Agder, Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester, Operaens Venner og Kristiansand Kammer- og Operakor som stiftarar. Agder Teater og Kristiansand Symfoniorkester leia stiftinga, med Agder Teater som sekretariat – fram til Ketil Akerø kom inn som dagleg leiar i 2005.

Regionopera

Frå år 2000 har operaen hatt status som regionopera.

— ’Regionopera’-begrepet henger sammen med vedtaket om å bygge Operaen i Bjørvika på slutten av 90-tallet. For å få distriktsrepresentantene i Stortinget til å gå med på å bruke bortimot 3 milliarder på et kulturhus midt i Oslo Sentrum, måtte regjeringen love at det samtidig skulle foregå en satsning på opera i distriktene. Dermed kom posten distrikts- og regionopera på statsbudsjettet i år 2000, seier dagleg leiar Ketil Akerø.

Til skilnad frå disktriktsoperaene, er regionopera-omgrepet forbehalde dei stadene det finst eit samarbeid mellom eit orkester og eit teater som begge er offentleg støtta. Det seier seg dermed at me finn regionoperaer i byane med profesjonelle orkestre; altså Bergen, Trondheim, Tromsø og Kristiansand, medan Stavanger førebels ikkje har noka slik løysing.

Opera Sør samarbeider altså med Kristiansand Symfoniokester og Agder Teater, no òg med det semi-profesjonelle Kristiansand Solistensemble. Dei hadde sin oppstart i 2006, og debuterte i operasamanheng under tangooperaen ”Maria de Buenos Aires” i 2007.

Ensemblet utgjer 16 songarar, og ved større produksjonar vert dei forsterka med amatørsongarar frå den tidlegare samarbeidspartnaren, Kristiansand Kammer- og Operakor. Sistnemnde songarar får ikkje betalt for sin medverknad, men Akerø meiner at den potensielle konflikta det medfører er godt løyst.

Det er andre og større økonomiske spørsmål som er det utfordrande for drifta av Opera Sør, meiner Akerø.

— Siden vi samarbeider med profesjonelle miljøer, forventes det en profesjonell holdning og innsats hele veien. Dermed blir det både en intern og en ekstern forventning om at resten av produktet holder samme profesjonelle nivå som samarbeidsorganisasjonene, seier han.

Ingen dårleg minikopi

I høve til det offentlege tilskotet, er dette inga enkel oppgåve. Aktørane i samarbeidet trekk økonomiske vekslar på kvarandre, og per i dag stiller symfoniorkestret sine musikarar til disposisjon fire-fem veker i året, medan den produksjonstekniske staben på Agder Teater – færre i antal enn musikarane – er til rådvelde noko lenger.

Sjølv mottek Opera Sør kring 4, 4 millionar i offentlege tilskot (2008). Verdien av tenestene frå orkester og teater utgjer om lag det samme, noko som held til ein eigen produksjon i året, samt mindre satsingar som operakonsertar og likande.

For ein profesjonell institusjon vert denne frekvensen for låg – og gjev dårleg utgangpunkt for å generera sponsormidlar, meiner Akerø.

— Vi ser jo at næringslivet og statens penger går samme vei, og så lenge Opera Sør er liten er det vanskelig å finne de private pengene. Vi er i en mellomposisjon. Vi har vært amatører i dugnadsarbeid, nå forsøker vi å være profesjonelle – men fremdeles uten den økonomien som gjør at vi kan prestere med regularitet og forutsigbarhet.

Kort planleggjingstid påverkar repertoaret, men Akerø skisserer likevel ynskjeprofilen, med operaer i mellomformatet.

— Vi kan på egen hånd sette opp små og større kammeroperaer, med orkester på opptil 25-30 musikere. Verk av for eksempel Mozart eller Haydn og komponister fra det 20. århundret er de mest aktuelle for oss. Vi kan dessuten strekke oss så langt i størrelse som til verk som ”Tosca” og ”La Bohème”, men kan ikke gjøre store verk som ”Ringen” eller Strauss-operaene.

— Det store, senromantiske repertoaret får Den Norske Opera ta seg av, og i den grad vi gjør senromantiske verk er det derfor i samarbeid med dem. Vi ønsker jo ikke å være noen dårlig minikopi av stort operahus. Vi må gjøre ting vi kan beherske, til dels også ting Den Norske Opera ikke har vært interessert i å gjøre, og som vi kanskje kan gjeste med på Operaens Scene 2.

Samarbeid med mange

For å få opp produksjonstalet, er Opera Sør avhengig av samarbeid med andre operaselskap.

Gjennom nokre år har dei difor hatt årlege samarbeid med Den Norske Opera og Nasjonalballetten, med eit naturleg opphald i 2008. ”Maskeballet” i 2007 var resultat av ein slik samproduksjon, der òg Operaen i Kristiansund var bidragsytar. Same år sette dei opp Hegdals figurteateropera ”Lirendreieren” i samarbeid med AdOpera!, Den Nye Opera og Ultima, og i samarbeid med Rikskonsertene vart Piazzolla sin tangoopera ”Maria de Buenos Aires” presentert.

Akerø fortel at Kristiansund-operaen er ein naturleg samarbeidspartnar, sjølv om det er ein distriktsopera.

— Operaen i Kristiansund er den mest ressursterke av de regionaliserte virksomhetene, og har etter hvert erfaring fra samarbeid med flere miljøer. Slik burde også miljøene i Bergen, Kristiansand og Trondheim få anledning til å utveksle produksjoner i større grad enn det vi gjør i dag. Det er noe vi alle er enige om og håper å se i nær framtid. Men ressursene er så tilmålte at vi ikke kan planlegge dette ut fra dagens situasjon, seier Akerø – og skisserer sitt ynskjescenario:

— Drømmen er en organisasjon som Den Jyske Opera. De produserer forestillingene sine i Århus med orkesteret der. Så reiser de rundt med solister og profesjonelt kor og spiller med de fem regionale orkestrene i Danmark.

Er meir publikum eit teikn på kvalitet?

Me konstaterar behovet for eit auka statleg tilskot. På OperaNorge-konferansen i november uttalte Akerø at aukingane dei har fått til no ikkje er substansiselle. Kva ville vore substansielt for Opera Sør?

— Målet vårt er å komme opp i 10 millioner i offentlige tilskudd. Da vil vi, forutsatt at størrelsen på tjenestene fra orkester og teater øker tilsvarende, kunne gjennomføre tre produksjoner i året.

— Et år fikk vi en økning på 82%, og kunne helt klart kalle oss budsjettvinnere. Men i kroner og øre var det snakk om 1 million, og det kommer vi ikke langt nok med. Midlene må være store nok til å skape økt innhold i virksomheten, seier Akerø.

Ein annan frustrasjon som kom til uttrykk, var departementet sine manglande målekriterie bak løyvinga av midlar. Akerø er imdlertid noko skeptisk til slike målingar av kunst.

— Jeg har forståelse for at tilskuddsparten har visse krav til kontroll – slik staten allerede gjør når de krever at vi skal produsere et minimum av forestillinger, at vi skal satse på barn og unge, at vi skal begrunne hvordan vi har tenkt og handlet i forhold til mangfold og liknende, og at regnskapet naturligvis skal være i orden. Ut over det har jeg vanskelig for å se hvilke spesifikke krav man kan måles etter, seier han.

— Er publikum tilfredse; kan man måle det?

Akerø peikar på det viktige i at byråkratane ser at kultur- og kunstformidling har eigenverd som ikkje kan målast kvantitativt. Han viser til målaren van Gogh som i samtida ikkje fekk solgt bilda sine, men som i dag er rekna i verdsklasse.

— Et interessant, men problematisk punkt i Giskes populærkulturelle tankegang er at han mener det skal mer publikum på alle fronter. I 2007 hadde vi færre publikummere enn i 2006, blant annet fordi vi har gått bort fra å formidle tilfeldige gjestspill fra utlandet, gjestespill som ikke kostet oss mye, men som trakk fulle hus. Nå vil vi heller produsere selv. Da har vi kontroll på kvaliteten, men sitter igjen med mindre antall forestillinger for pengene. Det er et element som ikke synes på papiret, seier Akerø.

Likt for alle?

I gjennomgangen så langt er det tydeleg at alle er i beit for midlar. Burde me hatt færre, men betre støtta operaer?

— Jeg setter stor pris på at Den Norske Opera har mottatt mange milliarder kroner til investeringer og at de har fått en økning på 50 millioner i driftbudsjettet. Det er også storartet at Operaen i Nordfjord får 1,5 milloner – for det er en virksomhet som har stor betydning for nærmiljøet, seier Akerø.

— Men all politikk dreier seg om prioriteringer. Jeg tror nok at både finans- og kulturdepartementet mener de får mye igjen for midlene de bruker på regions- og distriktoperaene. Man oppnår en distriktspolitisk god effekt; vi skal dele likt på alle, er tanken. Men vi får ikke bygd opp virkelig gode miljø på denne måten.

— Om det skal gå på bekostning av noen, vil jeg ikke uttale meg om. Men jeg skulle gjerne sett at man virkelig brukte penger på å bygge opp to-tre miljø i landet som virkelig får mulighet til å øke kvaliteten på sitt arbeid. Det fortjener både publikum og aktører.

Fakta:
Kristiansand er landets femte største by, og hadde per 1.1.2007 om lag 77. 840 innbyggjarar.

I 2007 hadde Opera Sør ei omsetning på 5,2 millionar kroner. Omlag 3,8 av desse var offentlege midlar, 70 % frå staten og 30 % frå fylke og kommune. Opera Sør hadde ingen sponsorinntekter, så det resterande beløpet på 1,4 millionar var eigeninntekter.

Kjelder: kristiansand.kommune.no og www.operasor.no

Publisert:

Del: