INTERVJU: I påvente av opninga av operahuset i Bjørvika, finn konsertverksemda til Den Norske Opera stad i kulturhus kring om i landet. Fram til operahuset opnar, må ein altså ut av hovudstaden for å oppleva opera, og Ballade set i tida framover fokus på den øvrige operaverksemda i landet. Først ut er operaens turnésjef, Jan Helge Trøen, som fortel om Den Norske Opera si turnéverksemd. – Vi har en turnéplikt, det ønsker vi også å ha, seier Trøen til Ballade.

Norgeskart_fylker

Av Ida Habbestad

Turnésjefen har dei siste dagane nytta mykje tid i den russiske ambassaden i Oslo. Om ikkje mange dagane går turen til Murmansk, og visumsøknader til over 100 mann skal vera på plass. Det er ein hektisk prosess, men Trøen tek seg likevel tid til ein samtale, og har dessutan leita fram eit gamalt festskrift frå Den Norske Opera sin 40-årsdag. Der finst oversikt over turné-produksjonane frå oppstarten i 1959.

Den gongen, på 60-talet, var det ikkje store merksemda kring operaens turnéverksemd, og heller ikkje alle operaens tilsette var særleg klare over turnéane. I heftet skildrar den tidlegare turnésjefen, Jens Chr. Ek, korleis kolleger kunne spørja om han hadde vore sjuk når han kom heim frå turné.

Om ”folk flest” i dag er så mykje meir opplyste om operaens turnéverksemd er uvisst, men opp gjennom åra har eit imponerande antal byar hatt besøk av operaens apparat i større eller mindre produksjonar. Denne verksemda er spesiell, meiner turnésjef Trøen.

— I Norge spiller vi opera drøyt 20 steder, selv om befolkningen totalt sett tilsvarer noen kvartaler av London sentrum. Det er unikt, smiler han stolt, og nemnar byar operaen har besøkt etter at han tiltredde stillinga i 1999: Tromsø, Harstad, Narvik, Mo i Rana, Trondheim, Ålesund, Haugesund, Sandnes, Kristiansand, Sandefjord, Drammen og Lillehammer.

Hovudvekt på Norges-kysten

Ein turné kan starta som initiativ både frå Den Norske Opera og frå den lokale arrangøren. Men dei lokale arrangørane konkurrerer om operaens tilmålte tid og midlar, og det kan gå fleire år mellom besøka frå hovudstaden. Enkelte får så godt som aldri besøk.

Korleis vert turnéane fordelte?

— Når vi legger turnéene er det alltid noen tilfeldigheter til grunn. Vi har vært lite i innlandet, og hvorfor vi så sjelden har besøkt et område som Gudbrandsdalen, er meg en gåte. Nylig var vi på Elverum for å sende signal om at det ikke skal være noen som har flere klippekort på operaen enn andre. Vi har også vært i Lillehammer flere ganger.

— Men aller mest har vi reist langs kysten, og dette handler stort sett om tilgangen til kulturhus og om lokale forhold. Før i tiden var vi avhengig av ildsjeler, det var gjerne de som kunne mobilisere et enormt apparat som fikk besøk. Vi er fremdeles avhengig av ildsjelene, men ser en økende profesjonalisering rundt omkring, ikke minst i kulturhusene som arenaer. Da har vi etter hvert kunnet kommet frem til visse standardkrav for fordelingen; vi ser på kulturhusets beskaffenhet, kvaliteten på orkester og kor – som alle er viktige parametre for hva vi kan sette opp. Og vi ser på organisasjon og økonomi, seier Trøen.

Riksoperamodellen

Årsaka til vurderinga er at turnéane i hovudsak er basert på samarbeid. Den Norske Opera stiller med solistar, scenograf, kostyme, regissør, dirigent, koreograf, teknisk bemanning og vidare, medan den lokale arrangøren stiller med scene, lokalt kor og orkester. Denne fordelinga har fått namnet ’riksoperamodellen’ etter Riksoperaen som vart stifta av operaen i 1974. I fjor skifta Riksoperaen namn til Den Norske Opera Turné.

— Det ble for vanskelig å selge inn Riksoperaen, seier Trøen. – Det var ikke klart nok at det var Den Norske Opera som var på turné.

I distriktspolitikken er ein gjerne oppteken av at ”alle skal med”, og ha så like tilbod som mogleg. I vurderinga ovanfor kan det høyrast ut som de vil prioritera samarbeid med dei regionale operaene, som i størst grad er tilknytta profesjonelle krefter?

— Nei, det er det samme hvilke nettverk man er tilknyttet, vi er åpne for alle som kommer til oss. Om Mo i Rana får et nytt kulturhus, noe det nå er snakk om, og de gjerne vil ha besøk fra oss, vil de stille på lik linje med for eksempel Bergen. Men det er ikke sikkert at vi kan spille det samme repertoaret i Mo i Rana som vi kan spille i Bergen. Det er slike ting som blir vurdert, seier turnésjefen.

Nyproduksjonar og gjestespel

I 1999 gjekk staten vekk frå å øyremerka midlar til formålet. I staden har ein internt i operaen beslutta å forhalda seg til ei årleg øyremerking av 3,6 millionar kroner, som skal dekkja alle utgifter utanom lønskostnader. Det nøyaktige antalet produksjonar vil soleis variera etter kor kostbar den enkelte produksjonen er.

— Det er ikke mulig å drive omfattende turnévirksomhet innenfor rammene vi har nå. Nyproduksjonar tar de mye av budsjettet. I 2007 fremførte vi ”Flaggermusen” som var ny i 2006 i Sandnes og Haugesund, og vi hadde nypremiere på ”Maskeballet” i Kristiansand. Da var det ikke mer å turnére for, seier Trøen.

Trøen fortel nyproduksjonar er viktige, og at dei ofte må produserast særleg for turné; ein kan ikkje vidare senda ein nyproduksjon frå hovudscena på turné.

— Begge deler forekommer, ofte bruker vi de samme kostymene som på hovedscenen. Men scenografien som er produsert til operaen her er ofte større og tyngre enn det vi er tjent med på turné, og den krever gjerne en dreiescene, som ingen har. Men vi har eksempler på kostnadseffektive produksjoner som har blitt godt brukt. For noen år siden hadde vi en versjon av ”Madame Butterfly” som ble bygget i Sandefjord, spilt en rekke steder i Norge, samt 72-73 ganger på hovedscenen vår og dessuten leid ut til Den Kongelige opera i København. Etter det var den utslitt, ler han.

Turnéar utanom riksoperamodellen er dessutan sjeldan kost.

— Å dra på gjestespill med hele mannskapet vårt er nesten ikke mulig økonomisk. Forrige gang vi gjorde det var i år 2000, da vi dro til Santiago de Compostela i Spania. Når et 85 manns orkester og et kor på 60 personer i tillegg til teknisk og administrativt personale drar på turné, går takstameteret fort. Men det hadde vært veldig fint å få ut de store gruppen også, seier Trøen.

Utlandet

Utanlandsturnéar er eit kapittel for seg. Dei kjem som regel gjennom førespurnader, og alle er eksternt finanisert. Det er bestemt frå Kultur- og kirkedepartementet at løyvingane frå deira departement kun skal nyttast til verksemda i Noreg.

Ser du dette pålegget som eit sakn?

— Nei, jeg opplever det som helt riktig at skattebetalernes penger, bevilget av distriktsbenken i Stortinget, skal benyttes på at vi kommer oss rundt i Norge. Når enkelte norske operaer er frustrert over at vi ikke kommer til dem, men prioriterer å dra til utlandet, er det viktig å understreke at midlene kommer fra ulike hold.

Når operaen reiser til utlandet er det altså mottakar som står for kostnaden, saman med Utanriksdepartementet og sponsorar. Som døme på eit særleg vellukka samarbeid mellom mange partar, trekkjer Trøen fram prosjektet dei har hatt i Murmansk sidan år 2000. Her har dei medverka til ei opptrapping av det kulturelle miljøet i byen.

— Da vi begynte arbeidet i Murmansk, var alt i støpeskjeen. I Murmansk hadde man relativt få ressurser; noen strykere, noen få sangere – men vi klarte i første omgang å skaffe finansiering til en fullscenisk ”Tosca”. I kjølvannet av prosjektet fikk de dannet Murmansk kammerorkester og et kor. Vi fikk kontakt men Nordflåten, og blåsere derfra tjenestegjorde i symfoniorkesteret. Det er ganske unik så nært den kalde krigen. StatoilHydro gikk dessuten inn og sponset kjøp av instrumenter, og noen lønninger der oppe.

Internasjonalt samarbeid

Den så godt som årlege besøka sidan, hadde ikkje vore mogleg å gjennomføra utan sponsoren StatoilHydro. Mellom anna har StatoilHydro sentralt inngått ein 3-årig avtale om tilsetjing av kunstnarleg leiar for prosjektet, som snart skal evaluerast for eventuell vidareføring.

Ei nyleg utgiven bok om sponsorverkemda i det norske kulturlivet held fram opera og orkesterinstitusjonane som dei mest vilige til å inngå avtalar og imøtekomma krav frå sponsorar. Kva får StatoilHydro att for sine midlar i dette tilfellet?

— De får selvsagt noen billetter på forestillingene våre, kanskje en mottakelse etter konserten, og gjerne innledninger eller seminarer i forbindelse med forestillingene. Og de får en annonse i programmet vårt. Det er begrenset til slike ting, svarer Trøen.

Men StatoilHydro har òg næringslivsinteresser i Murmansk-området. Reflekterer de over i kva grad operasamarbeidet har ei større interesse for dei?

— Det er mulig slike ting ligger bak, men det betyr ingenting så lenge vi har fått penger å spille for der oppe. Om de begynte å stille krav til repertoaret på de offentlige konsertene våre ville vi måtte tenke oss mer om. Eller om de ville ha hengende store bannere i teateret.

— Vi har hatt diskusjoner omkring dette, men det har ikke vært en problemstilling der oppe. Det mest interessante ved dette prosjektet er jo at det er et internasjonalt samarbeid mellom så mange parter. Den lokale kulturkomitteen deltar, sammen med filharmoni, teater, komitteen for kunst og kultur i Murmansk, generalkonsulatet, utenriksdepartementet, StatoilHydro lokalt og sentralt, Musikk i Finnmark og Den Norske Opera.

Turnéplikt

Murmansk er post på programmet under operaens konsert-turné i januar, denne gongen altså med operaens eige orkester. Vidare er det kulturhusa i Nord-Noreg som får besøk, medan regions- og disktriktsoperaene må smøra seg med tålmod. I 2008 skal operaens tekniske personale få tid til å bli kjende med nytt utstyr, og operaen gjennomfører ingen fullsceniske turnéar.

Kva skjer med midla ein ideelt sett skulle nytta til regions- og distriktsoperasamarbeid dette året?

— Det vet jeg ikke, men jeg tror ikke det finnes noen intern øremerking til turnéformål i år, svarer Trøen, som skundar seg å understreka at dette ikkje vil bli noko gjenteke fenomen.

— I Stortingets proposisjon 48 fra 1998, legges det stor vekt på turnévirksomhet og samarbeid. Det er jo noe av grunnen til at vi kan drive dette huset her! Vi har en turnéplikt, det ønsker vi også å ha, avsluttar Trøen.

I 2008 har Den Norske Opera hatt konsertar på Elverum i Lillehammer, Skien og Sandefjord og Longearbyen.

I januar/februar gjennomfører dei følgjande konsertar:

26. januar: Kulturhuset i Tromsø
27. januar Ishavskatedralen, Tromsdalen
28. januar: Hammerfest
28. januar Nordkapphallen, Honningsvåg
29. januar Vadsø
30. januar: Murmansk
31. januar Kirkenes
2. februar: Tromsø, ekstra konsert under Nordlysfestivalen
3. februar Harstad Kulthus

Ballade vil i tida framover sette lys på opera i Norge gjennom ein serie artiklar.
Første artikkel i serien vert publisert 4. februar.

Publisert:

Del: