Bjørn Simensens åremål som kunstnerisk leder for Den norske Opera er forlenget med fire år. I pressemeldingen om dette varsler Operaens styreleder Leif Terje Løddesøl at re-engasjementet er gjort for å sikre kontinuitet frem mot Operaens flytting til Bjørvika, og at Operaen vil komme tilbake med initiativ til en bred og fruktbar debatt om hva det nye operahuset skal inneholde. Ballade fikk møte Bjørn Simensen for å høre hvordan Operaen arbeider med kunstnerisk planlegging frem mot 2008.

Ultima 2002: "Cirkus Terra"

Av Hild Borchgrevink

Jeg hentes av Simensens sekretær. Veien til operasjefens kontor fra resepsjonen i sceneinngangen går gjennom herregarderoben (!) og opp gjennom trange, støvete trappeganger. Hvis den etaten som har ansvar for brannrømning av offentlige bygg noen gang har vært her, så må de ha lukket øynene hardt igjen. – Jeg prøvde en gang å la noen finne frem selv denne veien, sier sekretæren, – men da måtte jeg ut og lete etter dem.

Behovet for nytt hus er altså ikke vanskelig å forstå. Men de kunstneriske planene for operahuset i Bjørvika eksisterer tydeligvis foreløpig først og fremst i pressemeldinger og styredokumenter. Simensen synes vi kommer for tidlig. – Jeg har så vidt fått kontrakten min, sier han, – så det er tidlig å spørre om dette ennå. Jeg har fått spørsmålet fra annen presse også, men dere må nok vente litt.

Dermed blir vi på Youngstorget en stund til. Merkelig nok har de klart å holde et bredt program gående under disse forholdene i årevis. I fjor hadde Den Norske Opera 52 produksjoner – opera, ballett, konserter og forestillinger i Oslo og resten av landet. Hvordan er egentlig den kunstneriske beslutningsstrukturen i DNO i dag?

— I operaen er det mange som har kunstnerisk innflytelse – vi har sjefdirigent, sjefregissør, kormester, ballettsjef, regissør, inspisient, orkesterkomite og representanter for danserne og sangerme. Men det er jeg som har ansvaret og som til syvende og sist avgjør programmet.

Mange kulturinstitusjoner har en kunstnerisk leder og en programkomité som fungerer som et rådgivende organ for lederen. Hvem sitter i Operaens programråd?

— Vi har ikke strukturert og organisert det slik. Jeg ser at det kan være naturlig å ha et programråd i orkestre og ved teatre. Musikerne i et orkester og skuespillerne ved et teater arbeider tettere på produktet, for å si det slik. En operaproduksjon er et mye større apparat som involverer flere faglige interesser. Når man er interessert og relativt flink til å lytte som jeg er, selv om mange er uenige i det, så klarer jeg stort sett å fange opp ideer og ønsker som rører seg på huset. Vi har jo også en løpende dialog med musikkinstitusjonene i Norge og operascener i utlandet. Jeg har også vært inne på tanken om å etablere et eksternt operaråd, et slags kringkastingsråd for operasaker, hvor det kunne sitte representanter for norske musikkinstitusjoner og musikkorgansisasjoner. Men det blir vanskelig å diskutere konkrete programmer i et slikt forum. Det vil heller ikke være hensikten, hensikten er å ha en dialog.

Operasjefen får altså innspill fra det øvrige kunstneriske personalet internt i Operaen, norsk musikliv og kolleger i utlandet, men prosessen er ikke formalisert. Utad står kunstnerisk leder dermed ansvarlig, også når det blir fiasko. Da Simensen i høst satte opp komponist Trygve Madsens og librettist Jon Bings opera “Cirkus Terra”, et verk som var bestilt av Den norske Opera, var kritikkene i riksavisene nådeløse. – Historien er så tynn og musikken så plump at de ikke bærer noe sted hen, skrev VG. Dagbladet mente at musikken forløp “i stødig glideflukt mot sluttscenens absolutte lavmå”l.

Hvordan reagerte du som kunstnerisk leder på den krasse kritikken som Cirkus Terra fikk?

— “Cirkus Terra” fikk dårlig mottakelse i pressen, og vi har lært mye av den produksjonen. Men vi hadde jo ikke bare riksaviser til stede, forestillingen ble også anmeldt i lokalpresse. Der var mottakelsen en helt annen. Det er jo ikke uvanlig at nye produksjoner får ulik mottakelse. Hvis du for eksempel ser på operaen “Sophie’s Choice” som går på Covent Garden i London, så har engelske og tyske aviser slaktet den, mens amerikanerne liker den. Jeg har sagt at det ikke er kulturjournalister som kan velte en operasjef, men økonomiske journalister kan. Vi er forpliktet til å ha 80% belegg på våre forestillinger i gjennomsnitt og balanse i økonmien. Men hvis man bare driver med et kunstnerisk mål for øye, så faller man i den økonomiske fellen. På den annen side, hvis man bare driver kommersielt, så faller man i en kunstnerisk felle. I begge tilfeller vil antakelig norske skattebetalere spørre seg om de får tilbake det de har investert i musikkutdannelse og lignende.

Men dere tåler vel ikke for mange kritikker av typen “Cirkus Terra”, fikk før skattebetalerne begynner å spørre om nettopp det? Selvfølgelig er det slik når man bestiller et nytt verk at man aldri helt kan vite på forhånd hva som vil bli levert, men hvilke kriterier legger du til grunn for å kvalitetssikre når du bestemmer deg for å bestille nye norske operaer?

— “Cirkus Terra” ble initert av Statsoperaen i Praha og presentert innenfor rammen av en av verdens fremste musikkfestivaler, Prager Frühling. Så jeg vil gjerne dele ansvaret med dem, selv om jeg naturligvis har ansvaret for alt som vises på DNOs scene. Jeg ser først og fremst etter musikalsk og dramatisk kvalitet. Jeg ønsker meg også en bredde i uttrykket i operaens program som helhet, at flere stilarter skal være representert. Men det jeg kanskje først og fremst ser etter, er om musikken er sangbar. Opera er en kunstform for stemme og sangere.

Betyr det at du får klager fra sangerne når musikken ikke er sangbar?

— Ja, jeg får høre det. De sier det nok ikke så høyt, men det kommer til meg.

Men tror du ikke at opplevelsen av hva som er sangbart og ikke sangbart er noe som ikke er opplest og vedtatt en gang for alle, men som kan endre seg over tid? Alban Bergs “Wozzeck” ble vel neppe betraktet som veldig sangbar på det tidspunktet den ble skrevet, men den har stått på Den norske Operas repertoar.

— Det er riktig nok. Men nå er det jo, la meg se, fire sangbare melodier i “Wozzeck”. Det å ha “Wozzeck” på repertoaret hører til en av grunnpilarene i Operaens kunstneriske virksomhet, som er utvidelsen av kanon. Vi skal presentere det 20. århundres klassikere for publikum, mesterverk som fortjener å bli spilt, som for eksempel “Wozzeck”, og Ligetis og Brittens operaer. Vi hadde Leos Janaceks “Jenufa” her i forrige sesong. Den hadde bare 50% belegg, og det er jeg skuffet over. Det er et fantastisk verk, og produksjonen fikk gode kritikker. ” Wozzeck” gikk bra i Stockholm, men en verdensstjerne som Bryn Terfel vil for eksempel ikke synge “Wozzeck”.

— Når du spør meg om hvordan innholdet i det nye operahuset skal være, sier Bjørn Simensen, – så finnes det ett svar som er ganske enkelt, nemlig at det skal inneholde opera og ballett, som det gjør på de store operahusene i Europa. Man må slutte å tro at det norske publikummet er så veldig annerledes enn andre europeere. Repertoarpolitikken vår har fire grunnpilarer. Vi skal spille de store repertoaroperaene som går på de europeiske scenene, vi skal arbeide for en utvidelse av kanon når det gjelder klassikerne fra det 20. århundre, vi skal bestille og spille nyskrevet norsk opera, og vi skal ha lettere repertoar som operette og musicals.

Del to av dette intervjuet leser du her.

Publisert:

Del: