Med Operatoriet, som siden 1998 har vært involvert i utviklingen av 14 verk, har både norske komponister og Den Norske Opera blitt tilført et viktig verktøy i utforming og tilrettelegging av ny norsk musikkdramatikk. Men hvordan kan Operatoriet og Operaen medvirke til at flere bestillingsverk blir bedre besøkt, slik man har fått til i Danmark? Og hvordan kan man unngå at et nytt operaråd, som varslet av operasjef Bjørn Simensen, blir et utydelig supperåd? Her er del to av Ballades store rundebordsdebatt om det som er enda viktigere enn operabyggets utforming – nemlig operascenens fremtidige innhold.

Den Norske Opera - bilder fra scenen 2002

Av Hild Borchgrevink

Ballades debattpanel besto av produsent Ketil Akerø, som er leder for det uavhengige operaproduksjonsselskapet Oslo Opera Net, komponist og leder i Norsk komponistforening, Synne Skouen, og Hilde Østby, som er journalist og teater- og operaanmelder i Dagsavisen.

Hva slags repertoar bør Den Norske Opera kunne stille med for å aktualisere seg selv på best mulig måte, både kunstnerisk og overfor et større publikum?

Østby: – Jeg synes teatrene har klart bedre å ha et repertoar som både inneholder tradisjonelle og nyere uttrykk. Både Nationaltheatret og Det Norske Teatret har en god balanse mellom nyoppsetninger av klassikere og nyere, mer eksperimentelt teater. Jeg har ikke inntrykk av at operaen på samme måte er rom for eksperimentering og er i kontakt med unge komponister og scenekunstnere.

Skouen: – Her har Den Norske Opera hatt en veldig relevant unnskyldning, og det er mangelen på biscene. (Dramatikkfestivalen på Det Norske Teatret foregår i prøvesalen deres, red.) Men det er det som blir spennende med det nye operahuset, som får både flere prøvesaler og biscener. Det er også nødvendig å utvikle kompetansen hos kunstnere som arbeider med opera. Den Norske Opera har gjort noe som de fått mye kreditt for, men som jeg mener kan være å begynne på feil sted: De har bestilt flere helaftens operaer av norske komponister, men stort sett bare én opera fra hver. Dette legger opp til at en komponist skal få skrive én helaftens opera én gang i livet. Opera som format er så stort og komplekst at det veldig lett kan gå galt for en komponist hvis han sitter alene og skriver, og ikke får prøve ut ting. Og når man endelig har vært igjennom kverna en gang og opparbeidet seg kompetanse, så får man ikke flere bestillinger. Den eneste måten å bygge kompetanse på, er gjennom volum og kontinuitet. Hvis man får gjøre en kjempestor ting hvert tiende år, utvikler man seg ikke. Men det finnes unntak, Antonio Bibalo for eksempel, som har fått flere bestillinger.

Akerø: – I London har man arbeidet på den måten at på bakgrunn av innsendte manus eller prosjektbeskrivelser, velger man ut noen prosjekter som får hjelp til forproduksjon, som vises både for et vanlig publikum og for fagfolk. Så velger man blant forproduksjonene igjen, og støtter noen videre gjennom fire-fem produksjonsstadier, før man bestemmer seg for én produksjon som får støtte til full gjennomføring.

Skouen: – Slik har man faktisk begynt å jobbe nå også i Den Norske Opera. Gisle Kverndokks “Den Fjerde Nattevakt”, til tekst av Falkberget, har vært gjennom flere slike runder med workshop, forprosjekt og gjennomsynging med klaver.

Et sentrum i dette nybrottsarbeidet har vært Operatoriet, et laboratorium for utvikling av ny opera. Operatoriet ble startet som et samarbeid mellom Opera Vest, Norsk Komponistforening og Black Box Teater, ledet av operaregissøren Michael McCarthy, som er kunstnerisk leder for Music Theatre Wales. Etter kort tid kom Den Norske Opera med i samarbeidet. Operatoriet er et sted hvor alle kunstnergrupper som arbeider med opera; komponister, utøvere, librettister, dramaturger, regissører, kan komme med ferdige og uferdige prosjekter. Operatoriet vurderer så prosjektene individuelt og kan assistere kunstnerne på det nivået prosjektene befinner seg. Dette arbeidet strekker seg fra å organisere en workshop med sangere, via å finne en passende komponist til en librettist som har et manus, til å vurdere sceniske konsekvenser av musikalske utkast.

Skouen: – Operatoriet har fungert godt, det er blitt en reell møteplass mellom forskjellige faggrupper. Men det har også lett for å bli nevnt som et kulturpolitisk alibi for Operaen, det må ikke bli en sovepute. For eksempel er ikke Operatoriet en produksjonsenhet, og det gjør at det er avhengig av andre ledd når man er kommet så langt som til selve forestillingen. Da må Operaen selv, eller de mindre produksjonsselskapene inn for å realisere prosjektene.

Akerø: – Det har aldri vært meningen at Operatoriet skulle produsere forestillinger. Operatoriet ble startet som et arbeidsforum. Andre steder skulle produsere, og det har de gjort, både Opera Vest, Black Box, Oslo Opera Net og Den Norske Opera selv.

Skouen: – Jeg var imot at Operatoriet skulle innlemmes i Den Norske Opera, men jeg ser at de praktisk og administrativt har veldig stort utbytte av å være der. Det gir dem musikere, kor og sangere til disposisjon. Jeg fikk for eksempel bruke Operakoret i en workshop jeg gjorde med Operatoriet.

Akerø: – Operatoriet har også vært nyttig for å diskutere begrepet opera. For meg er det opera når det er sangere i produksjonen. Uten sangere – men med tekst og scenografi – kan det kalles musikkteater, det gjør det ofte i utlandet. Men her i Norge gir ordet musikkteater mer assosiasjoner til musikaler. Det finnes ikke noe ord som gir full dekning for den virksomheten vi bedriver.

I København har de fått til hyppige bestillingsverk som også er blitt store publikumssuksesser. Operaen “Tjænerindens Fortelling” av Poul Ruders med libretto av Paul Bentley gikk for fulle hus da den hadde premiere i 2000, og den settes opp igjen nå, sammen med nye operaer av Bent Sørensen og Jon Frandsen. Hvordan har danskene fått til dette?

Skouen: – Jeg vet ikke akkurat hvordan de arbeider. Men operasjefen på Det Kongelige Teater, Kasper Holten, er en ildsjel som nettopp våger å ha visjoner.

Akerø: – Dessuten har København også en etablert mindre scene for samtidsopera hvor det foregår mye: Den Anden Opera. Før det nye operahuset kommer har vi veldig få, hvis noen, slike steder i Oslo. Black Box er på flyttefot, Musikkteatret forsvinner i Vestbaneutbyggingen. Vi har Parkteatret, men scenen der er liten, og Teaterbåten Innvik.

Men er det et formelt samarbeid mellom Den Anden Opera og Det Kongelige Teater?

Akerø: – Jeg tror ikke det. Men institusjonene trenger også et levende uavhengig kunstnerisk miljø rundt seg. Man kan dra nytte av hverandre. De mindre produksjonsselskapene kan eksperimentere mer, men også levere produkter til institusjonen. Institusjonen på sin side kan stille sceniske og musikalske ressurser til disposisjon. Det er ikke effektivt at alle skal ha hvert sitt verksted og hver sin systue.

Hva bør Operaen gjøre for å trekke med seg de eksisterende aktive miljøene innen musikk, dans og scenekunst, inn i arbeidet med å skape innhold til det nye operahuset?

Skouen: – Bjørn Simensen har sagt at han tenker på å etablere et operaråd med representanter for forskjellige yrkes- og interessegrupper som arbeider med opera. Det er i og for seg en god ide, men det må bare ikke bli et supperåd. Det eventuelle operarådet skulle visst ikke ha noe med programmet å gjøre. Selvfølgelig kan ikke programsetting avgjøres på store møter, men Den Norske Opera disponerer så vidt jeg husker mer enn 200 millioner kroner av våre felles midler. Da bør det være tydelig sett utenfra hvordan disse midlene forvaltes og mulighet for en åpen diskusjon om det. Det bør synes utenfra at det på innsiden sitter kompetente mennesker og tar avgjørelser.

Akerø: – Det er også en mengde ressurser i det frie miljøet som Operaen kan dra nytte av. Opera er en kollektiv kunstart, et samarbeid mellom veldig mange forskjellige kunstneriske kompetanser. Det bør også reflekteres i hvem som har kunstnerisk innflytelse. Det kan godt hende at denne brede innflytelsen finnes i Den Norske Opera i dag, men det er i tilfelle på et veldig uformelt plan.

Østby: – Operaen må legitimere bruken av de store offentlige midlene de disponerer. Jeg tror også de vil tjene på å forestille seg at det finnes et potensielt publikum der ute som er annerledes enn det de er vant med.

Kunne man for eksempel laget et seminar, en eller annen form for diskusjonsforum med jevnlig aktivitet frem mot åpningen av nytt operahus?

Skouen: – Ja, Operaen kunne invitere miljøet; sangere, dansere, musikere, produsenter, komponister, librettister og scenografer – både sine egne og det frie scenemiljøet – til en form for ideutveksling eller samarbeid. Ikke minst kunne et slikt forum få frem hva de forskjellige aktørene i miljøet kan tilby hverandre.

Akerø: – Man kunne også involvert tilgrensende kunstarter; scenekunstmiljøet, filmmiljøet og det frie dansemiljøet. Man sier alltid at scenen er hjertet i et teater. Slik er det også i operaen. Det er scenen som er sentrum, ikke bygget i seg selv. Det er viktig å ikke tape fokus på det som skal skje på scenen. Hittil har diskusjoner om operaen enten handlet om bygget eller om hva man synes om Bjørn Simensen, men verken en operasjef eller en diskusjon om bygget må stå i veien for at man skal lage interessant og god opera. Den Norske Opera må så snart som mulig begynne arbeidet med å utpeke noen til å lede og ta ansvar for dette kunstneriske arbeidet på lengre sikt enn bare frem til bygget er ferdig.

Publisert:

Del: