På Deledagen, som gikk av stabelen i Bergen 7. april, var bransjefolk og andre invitert til å stake seg varsomt fram i et sumpområde i kulturlovgivningen, nemlig området deling og kopiering av musikk. Hele dagen var det mulig å dele musikk ved hjelp av cd-brennere og rippe-software i Bergen Kunsthall. Om kvelden var det debatt omkring kopirett og deling av musikk, med påfølgende konsert.

CD-fraktal

Av Kjerstin Gjengedal

Deledagen var ment som en praktisk test på et prinsipielt problem: Hva er skillet mellom privat og offentlig rom? I sin nettomtale av dagen, stilte arrangørene flere spørsmål som er interessante i den forbindelse. Hva er privat bruk? Hva er en lovlig kopi? Når man kjøper en cd, kjøper man da mediet eller innholdet? Er mp3 døden for platebransjen?

— På Deledagen opprettet vi et slags privat rom på et offentlig sted. Det var ment som et praktisk eksempel, en performance. En aksjon, om du vil, sa arrangør Jørgen Larrson.

Kveldens debatt skulle ta opp spørsmålene over, men var preget av en viss slagside i og med at de store plateselskapene og forvalterne av opphavsrettigheter glimret med sitt fravær. Debatten ble styrt av journalist Tellef Øgrim, kjent blant annet gjennom sine teknologi- og duppeditt-spalter i Dagens Næringsliv.

Advokat og musiker Andreas Galtung innledet med å gi de frammøtte et kræsjkurs i opphavsrett.

— Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til det. Åndsverkloven skal gi opphavsmannen økonomiske og ideelle rettigheter. Han har økonomiske rettigheter i forbindelse med fremføring, eksemplarfremstilling og andre former for bruk som gir økonomisk gevinst. Videre gir de ideelle rettighetene rett til kreditering og til generell respektfull omgang med verket, forklarte han.

Reglene skal stimulere til kreativitet, og samtidig sørge for at opphavsmannen har noe igjen for kreativiteten. Aberet er at de kan gi sterke monopoler. Galtung påpekte at åndsverkloven ikke har vært av spesiell interesse for stortingspolitikerne, slik at slagene i praksis har stått i korridorene, noe som igjen gavner noen få store aktører.

Selve debatten, som Mikal Telle til slutt oppsummerte med det ene ordet “forvirrende”, avslørte først og fremst to ting. For det første at på opphavsrett-området har teknologien løpt langt forbi den juridiske oppfølgingen, slik at diskusjonen nå kan minne om den pågående bioteknologi-debatten: Mye er mulig, men hva skal være tillatt? Og hvem skal styre utviklingen? For det andre var det en generell følelse, både i panelet og hos publikum, av at plategigantene har gjort kundene til sine fiender, og at en slik tilnærming ikke bidrar til å styrke forbrukernes lojalitetsfølelse.

Thomas Gramstad i Elektronisk Forpost Norge innledet debatten med å trekke opp svarte scenarier for fremtiden.

— Jeg ser en fare for at de store selskapene organiserer all informasjon og alle verk. De logger det som foregår på din datamskin, og kan hindre deg i å bruke maskinen som du vil. Alt overvåkes.

Han mente at Norge per i dag har en bra lov om opphavsrettigheter, men ønsket å spesifisere leseretten til kjøpte verk.

— Retten til privat kopiering er helt sentral. Man må ha lov til å lese kjøpte verk så ofte man vil, og på hvilken innretning man vil, og konvertere dem til nye format når det er nødvendig.

Knut Bøhn fra Phonophile mente på sin side at det var et spørsmål om paragrafen om privatkopiering får for mye vekt. Phonophile tilbyr en online-tjeneste for avspilling og kopiering av musikk, mot vederlag til opphavsmannen.

— Åndsverkloven skal jo regulere et samfunn som ser det som formålstjenlig at noen kan leve av sine åndsverk, påpekte han.

Nils Heldal, radiosjef i NRK og tidligere EMI-direktør, mente at man ikke skal undervurdere folks vilje til å betale.

— Finnes det et legalt tilbud med god kvalitet, vil folk foretrekke det. Det beste eksempelet her er vel pornobransjen, som har operert i slike gråsoner i alle år. Og VG, som legger ut alle sine artikler på nett, er samtidig den avisen som selger flest eksemplar i løssalg.

— Vil det si at platebransjen i grunnen er mer forvirret enn ond? lurte ordstyrer Øgrim.

— Vel, nabojenta mi er sytten år og har aldri kjøpt ei skive i sitt liv. Hun har alltid hatt datamaskin og tilgang til nedlasting. Plateselskapene er selvsagt redde for at alle skal bli som henne. Men det er de ikke. Jeg har ennå ikke sett noen dokumentasjon på at nedlasting går ut over platesalget, sa Heldal.

Mikal Telle i Tellé Records mottok nylig en regning fra TONO etter sitt nedlastingsstunt der han la ut album fra egne artister for fri nedlasting, i full enighet med artistene. Artistene er innmeldt i TONO, som etterpå krevde kompensasjon på deres vegne.

— Jeg tror dette er et nytt område for TONO, der de kanskje ikke helt vet hva de driver med. De krever for eksempel så og så mye penger hver gang en låt lastes ned, noe som betyr at vi må følge med på hvor mange ganger noen laster ned låtene våre – og det har vi ikke mulighet til. Jeg synes alt dette er fryktelig forvirrende. Snart har jeg ikke lyst til å kjøpe musikk lenger, det er umulig å vite når man gjør noe galt, og jeg orker ikke å sette meg inn i alle reglene, sa en oppgitt Telle. Han bruker nettet aktivt både til inspirasjon og distribusjon, og sender mp3-filer til distributørene når selskapet gir ut noe nytt. Gjennom sine utspill har han gjort seg til talsmann for en stor forbrukergruppe som benytter nettet på samme måte: De laster ned musikk av nysgjerrighet for å oppdage nye ting, og det de liker, går de senere i butiken for å kjøpe.

— Jeg er kanskje sær, men jeg synes piratkopiering er kjempestas. Jo fler som kjenner musikken vår, jo bedre er det for oss. Og jeg håper jeg mener dette også etter at jeg eventuelt er blitt rik på denne virksomheten!

Telles konklusjon var et plateselskapene må slutte å fokusere så sterkt på platesalg og heller bruke utviklingen til å se etter andre måter å tjene penger på.

— Man kan ikke laste ned en T-skjorte eller en konsertopplevelse. Jeg tror de store selskapene er redde for at hvis deres salg går ned, går vi som er små, opp. Men det betyr i så fall ikke annet enn at de gjør en dårlig jobb, og vi gjør en god jobb.

— Prinsippet i opphavsretten er helt streit, men faktum er at industrien allerede har fratatt opphavsmannen mye av retten til musikken, sa journalist og musiker Per Platou. Han nevnte eksempler der musikk er blitt benyttet i reklame uten opphavsmannens samtykke.

— Vi må huske at kultur ikke er kultur før den deles. Jeg synes forvaltningen av opphavsretten i dag er nokså sinnssyk. Jeg er selv medlem av TONO, og har måttet trosse dem for å legge ut mine egne ting på nett.

Ettersom ingen av plategigantene var tilstede og kunne snakke for seg, la ordstyrer Øgrim vekt på å finne ut hvordan det tenkes fra deres hold. Er deres bruk av kopisperrer og ønske om forbud mot ndlasting et resultat av frykt eller ønske om kontroll?

— Det er nok en frykt for å miste kontrollen, mente Knut Bøhn.

— Men ingen tilstand vedvarer. Det som nå skjer, er at det oppstår et vakuum rundt et paradigmeskifte for musikkdistribusjon. Det er sagt at DVD er det siste fysiske medium for overføring av film, og vi må anta at musikk er på samme stadium. I så fall velger plateselskapene feil strategi. De har verktøyet for distribusjon over nett, men velger heller å rygge inn i fremtiden. Med bind for øynene!

Kopisperre har allerede fått gjennomå i offentlig debatt en stund, senest i forbindelse med Bertine Zetlitz’ nye album, og fikk ytterligere bank på Deledagen. Flere i panelet mente at kopisperre er uforenlig med retten til privatkopiering.

— Det innsnevrer helt klart kopiretten, og hvorfor skal man legge kopisperre på digitale nyutgivelser av verk til fri bruk, der opphavsmannen er død og vernetiden er utløpt? Det er også stygge muligheter for overvåkning når man er pålogget nettet, som jeg ikke tror gavner kulturen. Det er kjedelig å være forbruker om dagen, mente Andreas Galtung.

Thomas Gramstad problematiserte dette videre:

— En kopibeskyttelse er ikke effektivt, for kan man spille musikk, kan den også kopieres. Den eneste effektive kopibeskyttelse er å lage musikk som ikke kan avspilles – og det er jo meningsløst. Siden sperren ikke virker, prøver man altså nå å gi den en juridisk beskyttelse, ved å gjøre det ulovlig å omgå kopisperren. Det vil si at kopisperren er mer beskyttet enn åndsverket den skal beskytte! Jeg tror kopisperren vil forsvinne i løpet av få år, men da kan vi sitte igjen med en masse lover som fremdeles regulerer hva vi kan gjøre og ikke gjøre med tingen vi har kjøpt.

–Jeg merker at mange som driver med kunst og kultur i dag er utrolig redde for hva som er lov og ikke lov. Da vil jeg si: Just do it! Noen må presse de store, og i dag blir heldigvis ingen skutt i Norge for å sample ulovlig, sa Platou.

Etter at deling, debatt og konsert var vel i boks, var arrangør og initiativtaker Jørgen Larsson svært fornøyd med avviklingen av Deledagen.

–Ja, det virket som om alle var glade og fornøyde. Nå sier jeg det litt spøkefullt, men mangelen på humor og distanse er alvorlig hos både plateselskapene og TONO, og da blir jo mye galt. Jeg nevner dessverre TONO og platebransjen i samme setning, men faktum er at TONO løper platebransjens ærend i denne saken. TONO skal være en organisasjon for kunstnerne, for Platou og Galtung, og det er meget oppsiktsvekkende at de ikke ville komme hit og treffe sine egne medlemmer til debatt, mente Larsson. Likevel syntes han tilstelningen førte oss nærmere et svar på enkelte av spørsmålene som ble stilt innledningsvis.

–Jeg synes vi kom langt. Det som nå må skje, er at TONO kommer med differensierte løsninger for sine artister, løsninger som gjør at de kan velge hvem de vil innhente penger fra. TONOs system er basert på at plateselskap og artist er i opposisjon til hverandre, men sånn er det ikke nødvendigvis i dagens virkelighet.Det er klart at vi trenger TONO. Klart vi trenger noen som forvalter opphavsrettighetene. Men løsningene må tilpasses samfunnet, og derfor var det synd at TONO ikke var her i dag, mente han.

Publisert:

Del: