– Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive flere innlegg i denne debatten, det finnes jo andre tema å ta tak i, men føler likevel behov for å presisere et par småting, skriver Egon Holstad i sitt punktum for debatten. Han omtaler Espen Mineur Sætre som “musikkskribentenes Erasmus Montanus”, og kommer med følgende motstikk: – Det er fristende å si at Turboneger er kvalitet forkledd som trash, mens Leif Ove Andsnes er det motsatte. Dessuten spiller Andsnes kun flere hundre år gamle coverlåter, mens Turboneger i alle fall skriver materialet sitt selv.

Turbonegro 2002

Av Egon Holstad, rock’n’roll-dealer

Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive flere innlegg i denne debatten, det finnes jo andre tema å ta tak i, men jeg føler likevel behov for å presisere et par småting ovenfor Helge Olsen, plateanmelder i Bergens Tidene, og ikke minst Espen Mineur Sætre, eksilnordmann bosatt i København – og etter eget utsagn også musikkskribent ett eller flere steder.

Først Helge Olsen, som tross alt argumenterer relativt saklig og også tilsynelatende vet hva han snakker om:

Jeg har ALDRI ment at VG burde være et talerør for kun mine meninger hva angår musikk. Ei heller har jeg til hensikt å stigmatisere absolutt alle som måtte ha annerledes musikksmak enn undertegnede. Men, og det er et viktig og digert men, jeg forbeholder meg retten til å si fra når musikkjournalister slakter utgivelser som de tydeligvis ikke har grunnlag for å anmelde, eller når de skamroser det jeg mener er kulturelle kalkuner fra søppeldynga.

Grunnen til at VG da utgjør selve hovedproblemet mitt her, er at jeg hadde akseptert det helt uten å blunke om VG var en avis som utelukkende skrev om det kommersielle sjiktet av artister som utgjør en stor nok interesse for mange lesere. Det gjør de derimot ikke. De samme journalistene skriver om alt fra elektronika, country, pop, rock, black metal, soul, hip hop og fandens oldemor og da vil det automatisk generere en rekke idiotiske anmeldelser som følge av at den (eller de få skribentene det er snakk om) rett og slett ikke har forutsetning for å ha peiling på så mye forskjellig. Derfor slakter VG Turboneger og Röyksopp, for så å kaste seg om halsen på dem når de har blitt populære. Dette er det jeg mener det er viktig å si fra om, og Helge Olsen må selvsagt også få lov til mene at dette er glimrende journalistikk. Der er vi rett og slett uenige.

Hva angår smak, er dette et nærmest umulig tema å diskutere. Det skrev jeg også selv i mitt andre innlegg. Det blir derimot helt fantastisk kjedelig om vi alle bare blir en gjeng passive døgenikter som repliserer enhver meningsytring om musikk med prinsippet “smaken er som baken”. Da trenger vi jo heller ikke musikkjournalister, fordi alle har bra smak utfra sitt eget ståsted.

Hvis f.eks. Ingrid Espelid Hovig hevdet at torsk er best med karamellsaus og at det perfekte til nyrørt rips er en frekk bearnaise, er det nok en viss fare for at mange i matbransjen hadde reagert og følgelig tatt til motmæle, selv om man ikke kunne ha nektet stakkars Hovig i å like det. Det er jo hennes personlige smak. Problemet ville derimot bli om samme journalist i VGs matspalte anmeldte frossenpizza, franske oster og maten på utvalgte gourmetrestauranter med nøyaktig samme vurderingsgrunnlag og verdiskala.

Derfor: VG må gjerne gi ut avisa si med eget Heidi Hauge-bilag hver eneste dag. Det lover jeg å ikke mene noenting om hvis så skjer. Det jeg fortsatt mener er problemet, er at de gaper over mer enn de klarer å tygge og svelge, og det vil jeg fortsette å mene til evig tid. Så for å svare direkte på spørsmålet fra Helge Olsen:

“Kan en si at en lytteropplevelse er kvalitativt bedre enn en annen?”

Mitt svar er et ubetinget tja. Hvis noen genuint liker å drikke rekejuice med nesa, skal jeg ikke nekte dem å mene det – men hvis de samtidig forteller meg (i Norges største avis) at stekt lammelår med trøffelsaus og poteter er tullball, kommer jeg til påpeke deres faglige udyktighet og uvitenhet. Jeg mener også at Heidi Hauge er dårligere enn Johnny Cash; ja jeg vil sågar driste meg til å si han både har bedre stemme og engelskuttale enn henne. Likevel må selvsagt alle i hele verden få lov til å mene at hun er verdens beste artist, mens jeg da vil hevde at de tar feil. Og til slutt, Helge Olsen; jeg forventer egentlig ingenting av VG når det kommer til det å håpe på et høyt nivå fra deres musikkskribenter. Det håpet forsvant for mange fullmåner siden.

Jeg vil også helt kort kommentere innlegget i debatten fra det som later til å være musikkskribentenes Erasmus Montanus, nemlig Espen Mineur Sætre; eksilnordmannen med bopel i København. Hans forsøksvis kontinentale skråblikk på denne debatten burde printes ut og rammes inn som et eksempel på arrogante og kvasi-intellektuelle surpumper som anser klassisk musikk, folkemusikk og jazz som mer verdig enn populærmusikken. Det er selvsagt helt i orden, men jeg kan ikke se hva som da er hensikten med å ta del i en debatt han åpenbart ikke har skjønt essensen i.

Som han selv skriver: “For provokasjonens skyld: En populærmusikalsk platesamling er som å ha et klassisk platebibliotek med 400 innspillinger kun av Vivaldis Fire Årstider!” Videre antyder han at undertegnedes platebutikk, i kraft av min inkompetanse som følge av at jeg liker rock, ikke har mer enn 3 billigskiver med wonderboy Leif Ove Andsnes, og at det videre vil være meget problemfylt å kjøpe Andsnes-cd’er av en som liker Turboneger.

Vel. Vi fører per i dag cirka femten titler med Andsnes og Mineur Sæthre må gjerne ringe/sende mail om han trenger tips på hva han skal kjøpe. Vi har også andre ansatte enn de som liker Turboneger, slik at han dermed også skal skånes for å bli kulturelt belemret av disse. Sæthre synes også det er historie- og perspektivløst at jeg ikke har fått med meg Kurt Bakkemoens “lange fartstid i et ekte norsk rocketidsskrift”. At Bakkemoen en gang i krittida muligens hadde noen anmeldelser i Nye Takter, gjør dessverre ikke at han som en direkte følge av dette gjør seg fortjent til å respekteres som fullblods rockjournalist. Ei heller tror jeg han ser på seg selv som det.

Avslutningsvis må jeg også poengtere Mineurs rangering av Andsnes versus Turboneger; en diskusjon jeg for så vidt aldri har bedt om å ta. Det er likevel fristende å si at Turboneger er kvalitet forkledd som trash, mens Andsnes er det motsatte. Dessuten spiller Andsnes kun flere hundre år gamle coverlåter, mens Turboneger – enten man hater dem eller ikke – i alle fall skriver materialet sitt selv. Hehe.

Publisert:

Del: