Som feministisk forskning har påpekt har såkalte feminine måter å håndtere «gutteinstrumenter» på, vært forbundet med en sikker vei til å påføre seg overbærende blikk, for ikke å si megetsigende kommentarer, om ikke direkte til en selv, så i alle fall til sidemannen eller sidekvinnen. Selv fikk jeg en innføring i den kjønnede plekterkoden en gang på 1990-tallet, da en mannlig musikerkollega instruerte meg i det harde og standhaftige plekterets estetikk, skriver stipendiat Anne Lorentzen i spalten Fra Innsiden.

Anne Lorentzen_storsvart

Av Anne H. Lorentzen

Da hadde jeg i årevis spilt kassegitar med bøyelige og ettergivende plekter, uvitende om hvor jenteaktig og beint frem amatørmessig og fislete dette kunne fortone seg blant plekterkjennere.
Etter dette begynte jeg å holde meg med halvfaste plekter. På den måten økte jeg musikerkredden, samtidig som jeg når situasjonen krevde det, også kunne fleske til med noen mykere strøk over strengene, der jeg mente det var på sin plass.

Ikke siden den kvinnelige trommeslageren i bandet jeg spilte med noen år før, hadde fått spørsmålet om ikke det var veldig tungt å spille trommer gjennom en hel konsert, hadde jeg fått en så eksplisitt påminnelse om at det spille instrumenter og det å gjøre kjønn i grunnen ikke er annet enn to sider av samme sak.

Ikke noe av dette er forandret. Derimot har det skjedd en interessant og upåaktet vending innenfor den litt mer alternative popen, kanskje særlig i Norden, men også på kontinentet. Mens deler av 1970 og 1980-tallet kan leses som en innbitt kamp mot «syngedamestemplet», med androgyne iscenesettelser både stemmemessig og visuelt, som effektivt våpen for alle som ville bygge seg et minstemål av musikalsk seriøsitet (her tenker jeg ikke minst på hele rekken av «skulderputesangere» fra Annie Lennox til Chrissie Hynde), ble det rundt første halvdel av 1990-tallet (igjen) stuerent for godt voksne kvinnelige sangere å legge seg til en påfallende lys og jenteaktig, eller kanskje vi skulle si pikeaktig stemmeklang.

I skrivende stund tenker jeg at dette må ha begynt med Stina Nordenstam og albumet Memories of a Color, utgitt i 1991. I alle fall kan denne syngemåten spores tilbake til henne i Nordisk sammenheng, slik Sarah Cracknell i Saint Etienne kan sies å være eksponent for den innenfor den britiske alternativpopen.

Sannelig om ikke denne pikeaktige estetikken også vant gjennomslag i kjølvannet av Judith Butlers banebrytende bok Gender Trouble som revitaliserte tanken om kjønnsiscenesettelse og som relanserte idéen om kjønn som noe performativt, altså noe man først og fremst gjør, bevisst eller ubevisst, og ikke noe som refererer til en eller annen form for iboende essens.

Før Butler var (medie)representasjon nærmest ensbetydende med autentisitet. Eller sagt på en annen måte: vi så eller hørte en representasjon og trodde det var personens innerste kvaliteter som trådte frem for oss. Da vi så og hørte Marilyn Monroe synge I wanna be loved by you trodde vi det var de innerste kvalitetene ved kvinnen Monroe vi hørte.

Likeledes trodde vi det var den ekte og ikke minst mannen Bruce Springsteen vi hørte da han tordnet gjennom eteren med låta Born in the USA. Slike misforståelser var det altså begrepet selviscenesettelse satte en effektiv stopper for. Ikke slik å forstå at vi ikke fortsatt føler hangen til å forvente og å etterspørre autentisitet, men begrepet åpnet likevel et idémessig rom for det iscenesatte, og denne vissheten, denne muligheten for det ikke-autentiske som en legitim ytringsmulighet vil jeg foreslå, kan ha vært det som åpnet opp for en legitim lek også med det pikeaktige.

Ja, hvis det da ikke var starten på en utforsking av det lenge så tabubelagte ved det pikeaktige som estetisk kategori og som estetisk erfaring vi hørte, da Stina Nordenstam nærmest snakkehvisket seg fast til mikrofonen med en gjennomsiktig, men likevel reservert form for tilstedeværelse, vi ikke kunne huske å ha hørt før. En umerkelig «femininisering» av det offentlige rom gjennom intime betroelser som ble formidlet til oss som hemmeligheter fra Stinas eget pikeværelse – eller slik fortonte dette seg for oss, lytterne. Anja Garbarek, Bertine Zetlitz og Hanne Hukkelberg, er bare noen av de norske artistene som kan sies å stå i tradisjonen etter Nordenstam.

Og her nærmer vi oss det andre forholdet som jeg mener kan belyse denne vendingen mot det pikeaktige som estetikk, nemlig fremveksten av det personlige prosjektstudioet som for alvor begynte å gjøre seg gjeldende rundt midten av 1990-tallet, og som raskt ble plukket opp også av kvinnelige artister som ønsket å produsere selv.

For hva Stina Nordenstam gjorde, var ikke bare å legge seg til en påfallende pikeaktig stemmeklang, hun prosesserte også stemmen, og det på en så overtydelig måte at det ikke var mulig å unngå å legge merke til det. Slik revitaliserte Stina Nordenstam croonerestetikken gjennom en overdreven compressorbruk som satte en egen standard i studiosammenheng. Når også kvinnelige artister, indirekte eller direkte kunne ta grep om spakene selv, var det fritt frem for at de kunne begynne å leke med sin stemmemessige selvfremstilling på nye måter. Slik ble ungpikeaktig heteroseksualitet – som ellers gjerne forbindes med «syngedamer» – transformert til en banebrytende estetikk med legitimitet innenfor de mest kresne av sirkler, hvor en tiltagende soundsentrisme gjorde seg gjeldende.

Et interessant trekk ved utforskningen av det pikeaktige som estetikk er den uventede kraften dette uttrykket kan besitte, en overbevisende styrke også Cecilie Asker påpeker når hun i anmeldelsen av Ingrid Olavas debutalbum (som etter min oppfatning ikke faller inn i den estetikken jeg her beskriver, men en mer klassisk «autentisk» tradisjon) understreker det hun kaller for det skjøre som platens paradoksale styrke. En styrke som på den ene siden trenger igjennom fordi artistens stemmebruk ganske enkelt er overbevisende, men like mye fordi teknologien gjør det mulig å la dette skjøre trone aller fremst i en lydmiks. På den annen side snakker vi her om en styrke som virker, vil jeg foreslå, fordi vi midt i vår undring over den, aldri helt vet hva det pikeaktige som estetisk erfaring nå egentlig er i stand til å gjøre med oss som lyttere. Kan vi kort og godt stole på den stemmen vi hører, eller leker den bare med oss?

Selv holder jeg på det siste. Som når Anja Garbarek i det ene øyeblikket og på besnærende yndefullt vis spør om hun kan «beholde ham», for så i neste øyeblikk å tjore den utvalgte fast. Eller som når Hanne Hukkelberg tar med seg en obskur oldemorveske på scenen som hun plukker frem rare dingser fra i løpet av konserten, og jeg som publikum bare kan lure på hva mon det neste er som hun kommer til å hente frem – et lommetørkle, et fingerbøl, en shaker, eller rett og slett en skalpell?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg er dette det tvetydige i den pikeaktige estetikken.

Anne H. Lorentzen stipendiat Høgskolen i Telemark

Publisert:

Del: