I kveld, mandag 11. mars, opptrer Lasse Marhaug og Ensemble Ernst på Blå i Oslo. Denne Blålyd-aftenen vil by på både elektronisk og akustisk støy, og er blant annet inspirert av hardcore-komponisten Helmut Lachenman, hvis “Gran Torso” også skal fremføres. Ballade bringer i denne forbindelse en artikkel om støy av komponist Jon Øivind Ness, der nettopp Lachenman, Lasse Marhaug og Ensemble Ernst er sentrale biter.

Ensemble Ernst

Av Jon Øivind Ness, komponist

På et vis kan man si at støyen kom inn i den vestlige kunstmusikken etter hvert som de senromantiske orkesterkomponistene søkte nye klangmuligheter gjennom å utvide slagverkgruppen fra to kuskinn-kledte pauker til den lille regnskogen en moderne slagverksseksjon er i dag.

Gjennom siste halvdel av attenhundretallet kom stadig nye eksotiske slagverksinstrumenter til, og bidro sterkt til å tøye grensene for den klanglige fantasien. Med de italienske futuristenes støygeneratorer tidlig på 1900-tallet kom imidlertid støyen frem i fokus som et hovedelement i musikken. Futuristene søkte lyden av det urbane livet, av fabrikkene, av biler, tog, sirener, krig m.m. Som musikk er det så godt som ingenting av den opprinnelige futurismen som er blitt stående i kraft av seg selv, men deres eksperimenter vant gjenklang hos komponister som Stravinskij, Prokofiev og ikke minst Varése. Man fikk dessuten i Sovjetunionen en langt mer livskraftig musikalsk futurisme, som først i våre dager er i ferd med å bli fullt utforsket. De futuristiske ideene fikk imidlertid virkelig gjennomslag da ny teknologi gjorde det mulig å realisere dem.

Med elektronisk musikk (elektronisk generert musikk) og konkret musikk (musikk som baserer seg på opptak av hverdagslige lyder) på 50- og 60-tallet kom igjen nye lydkilder inn i kunstmusikken, og en av konkretmusikkens store pionerer, Pierre Schaeffer, skrev en avhandling om egenskaper ved lyd, Traité des objets musicaux, som ligger til grunn for den akademiske forståelse vi i dag har av lyd som sådan og derunder også “støy”. For mange er ikke distinksjonen mellom “støy” og “bråk” tydelig. I den nyere kunstmusikalske forståelse er bråk det samme som larm, mens støy er en ikketonisk klang som har et mer komplekst spektrum enn det tonale spektrum man finner på f.eks. en fløyte. Stykkene på Ensemble Ernsts del av denne konserten er valgt ut fra denne forståelsen av støy, og i mindre grad ut fra hvor mye de “bråker”.

Siden 60-tallet har støyen spredt seg på forskjellige vis rundt i forskjellige leirer av kunstmusikken. Man har én retning fra Helmut Lachenmann, som har laget et systematisk kategorisert univers av støylyder, man har videreføringen av Varése med Iannis Xenakis, man har komponister som integrerer støyen i en ellers tonalt orientert stil spektralskolen), man har den “spektromorfologiske” elektroakustiske musikken, hvor interne egenskaper ved lyden og manipulasjoner av disse er selve det som gir musikken dens innhold, og selvsagt har man pluralistene (HER OGSÅ????). Forgreninger av alle disse retningene utvikler seg fortsatt i dag, og utforskningen av støy som musikalsk element er fortsatt i en tidlig fase.

Støy innenfor avantgarde-rocken har en helt annen historie som forfatteren av dette ikke våger å gi seg ut på, men det er verdt å nevne at sentrale skikkelser i dette miljøet har flere viktige møtepunkter med “kunstmusikk”-støyen; Leser man The Wire, kan man se at futuristene, Pierre Scaeffer, Pierre Henry og Karl-Heinz Stockhausen svært ofte dukker opp som referanser i intervjuer med noise-musikere. På samme vis er det stadig flere av de yngre kunstmusikk-komponistene i Norge som like selvsagt nevner Einstürzende Neubauten, Merzbow og Lasse Marhaug som viktige inspirasjonskilder.

Heinz Holliger er berømt som oboist, men har i de senere år markert seg stadige sterkere som komponist. Hans “Studie über Mehrklänge” er, som tittelen sier, en etyde over flerklanger, såkalte multiphonics. Disse oppstår gjennom en kombinasjon av spesielle grep og overblåsing, og gir musikeren mulighet til å spille flere toner på en gang. Utvalget av toner i disse spesielle flerklangene kan noen ganger overraske, da man faktisk ganske sjelden hører klanger hvor de sentrale tonene i et tonalt spekter er fremtredende. Stykket baserer seg ellers mye på sirkelpust, en krevende teknikk bl a. kjent fra aboriginernes didgeridoo, hvor musikeren puster inn mens hun blåser ut.

Helmut Lachenmanns “Gran Torso” for strykekvartett er et relativt tidlig eksempel på Lachenmanns utprøving av alternative spilleteknikker. I Lachenmanns musikk spiller man på instrumentene på alle mulige andre måter enn den tradisjonelle, i en slik grad at vanlige toner nærmest opptrer som fremmedelementer. Gjennomgående for hans behandling av strykerne er en annen bruk av buen- man stryker langsommere og/ eller hardere, noe som får tonen til å splintres, og man stryker på andre deler av instrumentet enn strengene, for eksempel på stemmeskruene eller instrumentkroppen. Lachenmanns “anti-musikalske” prosjekt var opprinnelig et forsøk på å støte det borgerlige publikum, men etter hvert som tiden har modnet, hører man jo at han i høyeste grad musiserer med disse en gang så “avskyelige” lydene.

Sciarrinos stykker er gjerne tilstander, kanskje emosjonelle tablåer, hvor de forsiktige dynamiske utbruddene i mindre grad oppstår ut fra en ren musikalsk logikk. De representerer ofte heller fysiologiske funksjoner, som f. eks. hjerteslag eller åndedrett. I tillegg kommer nattlige lyder man hos Sciarrino er kommet til å assosiere med insekter og fugler, enten som ren lydherming eller overførte betydninger. Disse elementene settes sammen i suggestive, ofte drømmeaktige scenarioer hvor den vanlige vestlige musikalske utsagnslogikken delvis er gått i oppløsning. Tingene skjer, men ingenting forandres. Sciarrinos musikk baserer seg ofte på komplekse lyder (“støy”), men er ellers meget lavmælt.

Ensemble Ernst ble stiftet på Valkyrien Kafé i 1997 etter å ha spilt sammen på mer løselig basis i to år. I utgangspunktet hadde ensemblet sitt opphav i en vennegjeng som ønsket å spille ny musikk sammen. Det styres fortsatt i dag av musikerne, og har en besetning som stort setter uforandret siden begynnelsen. Ny norsk musikk har en spesiell plass i ensemblets repertoar, og ensemblet har bestilt og/ eller urfremførtstykker av Lene Grenager, Mark Adderley, Jon Øivind Ness, Helge Sunde,Kaare Dyvik Husby, Edvin Østergaard, Yngve Slettholm, Rune Rebne, samtfinnen Osmo Tapio Räihälä. Ensemble Ernst har spilt konserter ved Ultimafestivalen fra 1999 til 2001og holdt i år 2002 avslutningskonserten på Ilios-festivalen i Harstad. Etter deres konsert under Ultima i 1999 skrev Dansk Musiktidsskrift: “Man må håbe at de bliver ved at spilde sammen. Det er nemlig et av de bedste Ny Musik-ensembler i Norden”.

Lasse Marhaug har de siste ti årene har markert seg som en av de mest aktive i den mye omtalte ‘norske støyscenen’ med et tyvetalls plateutgivelser og en rekke turnéer bak seg. Han har vært aktiv både som soloartist og med band som DEL, Origami-kollektivet og ikke minst Jazzkammer. Sistnevnte har gjennom utgivelser på Rune Grammofon og Smalltown Supersound høstet god kritikk internasjonalt for sine plater. I fjor sommer gjestet Jazzkammer Moldejazz med den japanske støylegenden Merzbow, en samarbeid som gikk så bra at det ble gitt ut på CD. Marhaug har også gjort en rekke samarbeidsprosjekter. I utlandet kan nevnes Brutum Fulmen, Aube, Kapotte Muziek, Mats Gustafsson, Kevin Drumm og Zev Asher, mens her hjemme har han spilt med bl.a. Tore Honoré Bøe, Alexander Rishaug, Helge Sten, Håkon Kornstad og Maja SK Ratkje.

Kveldens program består av følgende stykker, med utøverne i parantes: Heinz Holliger: “Studie über mehrklänge”, (Marion Walker, solo obo), Salvatore Sciarrino: “Quintetto no. 2” (Anders Bøhler, fløyte; Marion Walker, obo; Ingvill Hafskjold, klarinett; Rune Brodahl, horn; Linn Spørkersen, fagott) og Helmut Lachenmann: “Gran torso” (Elisabet Lie, fiolin; Sigyn Fossnes: fiolin; Catherine Bullock, bratsj og Hans Josef Groh, cello). I tillegg fremfører Marhaug det som omtales som “en quasi lachenmann-mix”.

Konserten er produsert i regi av Ny Musikk. Billetter for kvelden koster 80 kroner, mens medlemmer av Ny Musikk går gratis.

Publisert:

Del: